Mener kon­formitet truer ytringsfriheten mer enn kansellerings­kultur

«I dagens situasjon er det imidlertid vår vurdering at mer subtile former for konformitetspress mot forskningen fra offentlige myndigheter, forskningsråd, institusjonsledelse og andre aktører i forskningens omverden som kontrollerer strategiske ressurser utgjør et større potensielt problem for vitenskapelig ansattes ytringsfrihet enn det som utgår fra identitetspolitisk aktivisme og kanselleringskultur», står det i en fersk rapport om akademisk ytringsfrihet.

I sommer ble det kjent at en ekspertgruppe ledet Anine Kierulf skulle se på hvordan de ansattes akademiske ytringsfrihet kan tydeliggjøres, og hvilket ansvar institusjonene har for å verne og støtte den.

Som en del av dette arbeidet har en forskergruppe ledet av OsloMet-professor Fredrik Thue levert inn en delrapport for å hjelpe ekspertgruppe med sitt arbeid.

Delrapporten er en del av et større analyseprosjekt om tillit til forskningsbasert kunnskap, som Thue og forskergruppen skal levere til Kunnskapsdepartementet neste år.

akademisk frihet

Kierulf: «Den kollegiale småligheten» er en trussel mot akademisk ytringsfrihet

— Ikke kommet særlig langt i Norge

I delrapporten har forskergruppa pekt seg ut visse temaer de har kikket nærmere på:

• Hvordan avprofesjonaliseringen og profesjonaliseringen av universitet- og høgskolesektoren de siste tiårene har påvirket ytringsrommet.
• Hvordan endringene i medielandskapet har påvirket ytringsrommet.
• Hvordan populisme påvirker akademisk frihet.
• Hvordan identitetspolitikk, kanselleringspolitikk og akademisk debattkultur påvirker ytringsklimaet.
• Og til slutt hvordan profesjon påvirker den akademiske friheten. Er en professor i sosiologi, en sosionom eller en forsker? Er de forskere med vanlig akademisk frihet, eller forpliktet på verdiene til den profesjonen de utdanner? Og hvordan påvirker dette ytringsfriheten?

Et av temaene Thue og gruppen har sett nærmere på er identitetspolitikk, kanselleringskultur og «no platforming», og hvilket potensial det har for å innskrenke den akademiske ytringsfriheten.

— Vi har enkelte eksempler som Kunsthøgskolen i Oslo og reaksjonene på Hellestveit-debatten, der beskyldningene om xenofobi og rasisme satt løsere enn det vi ellers er vant til i akademiske debatter. Men det ser for oss ut som dette ikke har kommet særlig langt i Norge. Det har kommet noe lenger i Sverige og Danmark, og veldig mye lenger i USA og til dels England, sier Thue til Khrono.

Er det uunngåelig?

Thue viser til at det er visse områder som kjønnsforskning der dette er særlig aktuelt.

— Er det uunngåelig at vi kommer dit i Norge og, eller er det særegne forhold i Norge som vil stoppe det?

— I USA har det oppstått en stor kløft mellom hvor opinionen befinner seg i akademia og i befolkningen ellers. Vi har tendenser til dette i Norge, men den er sterkere i USA. Så er det et spørsmål om akademia skal være politisk representativt, men det bør i hvert fall ikke være for skjevt for da kan man få et populistisk hardkjør mot akademia utenfra, og en slags sekterisk rettroenhet innad. Det tror jeg vi må passe oss for, sier Thue.

Dansk forskningsstrid

Politikerne ber universiteter sikre at «politikk ikke er forkledd som vitenskap»

Et latent moment Thue peker på er den konsensusorienterte kulturen vi har i Norge.

— Ta landbruksforskning eller velferdsforskning. Disse deler ofte verdipremisser og virkelighetsoppfatninger med andre aktører i samme segment, og det kan føre til mistanker om hegemonier. Det kan igjen gi næring til populisme.

— Så det er ikke gitt at det vi får det på samme måte som USA?

— Nei, det er ikke gitt. Samtidig ser vi at disse bevegelsene sprer seg utrolig fort, og det ser tilsynelatende ut til at kontekst ikke betyr så mye. Men jeg tror samtidig at kontekst er viktig når det gjelder hvor dypt det går og hvor bredt det favner.

Frankrike

Hun vil granske «islam-venstre» på universitetene. Det har skapt storm

«Striglede karrierister»

I rapporten peker forskerne på presset om å passe inn som en enda større utfordring enn kanselleringskultur og identitetspolitikk i norsk akademia.

— Det tenker vi på oppdragsforskning, ulike forskningsprogrammer fra Forskningsrådet og slagord som universitetet og høgskoler benytter seg av for å profilere seg selv. I alt dette kan det ligge et vel så stort konformitetspress, sier Thue.

I rapporten skriver Thue & co. at «nye organisasjons- og finansieringsformer som knytter forskningen tettere til eksterne interessenter, ikke-akademiske samarbeidspartnere og politiske målsettinger kan bidra til å krympe handlingsrommet for å ytre seg offentlig».

Summen av alt dette kan være at unge forskere blir mer strategiske, mener Thue.

— Jeg er på sett og vis redd for et akademia der alle er striglede karrierister. Og det handler om hva slags type adferd som belønnes og hva som straffer seg. Man kan lett tenke seg at morgendagens unge forskere blir strategiske, karrierebevisste og tilpasningsorienterte personer, som står i et visst spenningsforhold til idealene om å være en selvstendig, ærlig og kompromissløs forsker som tør å stille spørsmål ved etablerte sannheter, sier Thue.

Ny rapport

Ytringsfrihet i akademia: — Mikroaggresjon og faglig ondskap er noe vi er nødt til å jobbe med

Slagord og forventninger

Rapportforfatterne skriver videre at forskere «må i økende grad ta hensyn til hvordan deres uttalelser vil kunne påvirke samarbeidsrelasjoner og tilgang på strategiske forskningsressurser».

«Samtidig viser universiteter, høgskoler, tverrfaglige sentre og forskningsprogrammer en økende tilbøyelighet til å definere seg ved hjelp av offisielle målformuleringer og «kjerneverdier» som ofte er formulert i et halvt politisk språk. Dette kan begrense forskeres handlingsrom til å problematisere eller utfordre slike verdier.»

— Det er i økende grad forventet at professorer og andre ansatte er entreprenører, som klarer å skaffe penger og sette i gang store prosjekter. Det er nesten blitt et nytt kvalitetskriterium. Det kan igjen føre til at en slags dyppolitisering, der slagordene fra toppen ikke lenger bare er noe man bruker pragmatisk i prosjektbeskrivelser og årsmeldinger, men det kan begynne å gripe inn i den vitenskapelige produksjonen og diskusjonen. Det tenker jeg kan være skummelt.

— På hvilken måte kan retorikken og styringssignalene fra aktørene i sektoren påvirke forskerne?

— Det påvirker oss på den måten at vi kan komme til å ta bestemte verdier og slagord for gitt som et utgangspunkt for vårt arbeid. Det kan også påvirke oss ved at vi tar det med inn i selve arbeidet og vi får såkalte «blind spots», altså ting vi ikke problematiserer. Ta det grønne skiftet, for eksempel. Hvilket rom er det for å problematisere de tankemessige forutsetninger som ligger til grunn for dette?

Rapport om ytringsfrihet

Forskere frykter tabloide vinklinger, hets og trusler

Ytringsansvar

Thue og hans medforfattere har også sett nærmere på hvilken rolle en akademiker har i det offentlige rom og hvilket ytringsansvar som følger med en akademisk tittel.

«I en situasjon der «det akademiske er blitt alminnelig», populistiske strømninger er på fremmarsj, og påstander om ideologisert forskning florerer ikke minst på sosiale medier, er det gode argumenter for at universitets- og høgskoleansatte bør utvise et profesjonelt «ytringsansvar» når de uttaler seg offentlig i embets medfør», skriver forfatterne.

Rapportforfatterne mener det kan undergrave tilliten til akademia, og dermed den akademiske friheten, hvis akademikere prøver å gi subjektive oppfatninger faglig troverdighet gjennom akademiske titler. På motsatt side, vil det berøve offentligheten for viktige perspektiver og innsikter å utelukkende bli en spesialist, står det i rapporten.

«Tendensen til at vitenskapelig ansatte i UH-sektoren ensidig betraktes som forskere, og ikke som kombinerte forskere og lærere, snevrer inn perspektivet på deres ytringsfrihet og offentlige rolle på en uheldig måte».

Debatt ● lohne, mathé, myksvoll, reinertsen

Akademisk ytringsfrihet: Tre løsningsforslag