Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Debatt ● Geir Skeie og hildegunn fandrem
Mellomrom og blinde flekker i Forskningsrådets porteføljeplaner
Forskningsrådets nye porteføljeplaner er ugjennomtrengelige og står i fare for å overse viktige samfunnsutfordringer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tolv porteføljeplaner i Norges forskningsråd har vært ute på høring med frist 21. februar, mens fire andre er nylig godkjent. Porteføljeplanene er den overordnede struktur som brukes i utlysning og prioritering av forskningsmidler, og man skulle tro at forskerne selv er levende engasjert i hvordan de ser ut.
I stedet er det mange som trekker på skuldrene eller gir opp i møte med disse temmelig ugjennomtrengelige tekstene, og kanskje først forholder seg til dem når de skal søke forskningsmidler. Man må nemlig bruke porteføljeplanenes kodeord for å begrunne søknadenes relevans, nyskapende karakter, ambisjoner og virkninger i samfunnet.
Vi er selv forskere som nettopp har levert søknader innenfor utdanningsforskning, men som ser mange forbindelser til andre porteføljeområder. Derfor vil vi i det følgende både kommentere porteføljeplanene generelt og spesielt sammenlikne Utdanning og kompetanse, Velferd, kultur og samfunn og Helse for å lete etter hva som står og hva som ikke står der.
De porteføljeplanene som knytter mest an til akademiske disipliner, er allerede godkjent, slik som «humaniora og samfunnsvitenskap» eller «naturvitenskap og teknologi». Andre samler forskningsområder omkring mer tematiske porteføljer, som i «klima og polarforskning» eller «global utvikling og internasjonale relasjoner», eller knytter an til samfunnssektorer; «industri og tjenestenæringer», «helse», «utdanning og kompetanse».
Forklaringen på denne store variasjonen kan muligens henge sammen med navnet, altså at hver enkelt portefølje er en mappe, der (tidligere) forskningsprogrammer og satsingsområder er samlet i større enheter. Dermed lever fortiden videre gjennom det uensartede innhold i porteføljeplanene.
Terminologien i porteføljeplanene preges av politisk og forvaltningsmessig sjargong, inkludert en del moteord. Mange forskere strever med dette når de skal søke midler og må bruke terminologien i sine prosjektbeskrivelser. For å hjelpe med koblingen mellom ulike språkverdener finnes det en økende stab av godt kvalifiserte medarbeidere, både innenfor universitetene og som eksterne konsulenter.
Når det imidlertid gjelder planenes faglige og tematiske innhold, er det enklere å finne sin plass som forsker. Her må man heller lete etter hva som faktisk har prioritet i planene, ettersom de er så fulle av gode hensikter. «Mappeformatet» synes å føre til at den enkelte portefølje skal harmonisere ulike forskningstradisjoner, akademiske disipliner og teoretiske perspektiver.
Dette skjer ved hjelp av en «investeringslogikk» der Forskningsrådets strategi troner øverst og porteføljeplanenes prioriteringer ses som avledninger av disse, innenfor sitt spesifikke område og gjennom ensartet disposisjon og kapittelinndeling.
Det skrives om innovasjoner, innovasjonsmiljøer, innovasjonsprosjekter, innovasjonsmidler, innovasjonsklynger, innovasjonsløp og innovasjonssystemer og spesifikke helseinnovasjoner eller tjenesteinnovasjoner
Innleggsforfatterne
Når man leser flere planer på tvers, oppdager man imidlertid at de både taler om det samme på uklare måter og at noe blir glemt. Det er dette vi mener med mellomrom og blindsoner.
En blindsone finnes i omtalen av etiske spørsmål, hvor planene er ganske ulike. De aller fleste nevner forskningsetikk, men med vekt på å ikke bryte regelverket. Noen planer har bredere etiske perspektiv enn andre, særlig gjelder det Helse, mens Velferd, kultur og samfunn; Klima og polar og Demokrati, styring og fornyelse er de som har minst.
Alle de tolv planene, unntatt Velferd, kultur og samfunn skriver til gjengjeld om «ansvarlig forskning og innovasjon» (RRI), som delvis berører etiske overveielser, men som går lite inn på hvordan det skal forstås.
Vi har sett nærmere på tre planer som alle forholder seg til velferdssystemet: Utdanning og kompetanse, Velferd, kultur og samfunn og Helse. Hvordan omtaler de det som går på tvers?
Helse- og utdanningsplanene er klart sektororienterte. Deres tematiske prioriteringer viser at de vil dekke inn alle sider ved sektorenes virksomhet og bidra til økt forskningsbasering. Velferdsplanen er derimot «utfordringsstyrt» og reiser spørsmål på tvers av sektorer og disipliner. Skal denne planen oppfattes som «broen» over mellomrommet mellom helse og utdanning?
En samfunnsutfordring er ulikhet, som også nevnes i de to andre planene. Hvordan angripe en slik porteføljeovergripende utfordring når noen planer er utfordringsstyrt og andre er sektorstyrt? Velferdsplanen nevner lite om utdanning, mens helseplanen vektlegger kompetanseutfordringer i egen sektor. Ingen av dem sier noe om hvordan dette kan knyttes til utdanningsplanen.
Utdanningsplanen hevder at helseforskning er inkludert i porteføljen, men det er uklart hvorfor og hvordan. Forholdet mellom forskning, utdanning og praksis nevnes flere steder, men bare i utdanningsplanen er dette et hovedtema.
Liknende forhold er pekt på i utredningen «Ut av blindsonene. Strategi for et samlet kunnskapsløft for utsatte barn og unge» (BarnUnge21): «Forskning, utdanning og praksis behandles ofte som separate politikkområder, noe som bidrar til «silo-tenkning» og løsninger som er preget av det enkelte departementets og den enkelte sektorens oppdrag.»
Hvis utsatte barn og unge havner i blindsonen mellom velferdssektorene og mellom forskningsporteføljene, er dette en utfordring for forskningen om å bidra til mer kunnskap der det trengs og til utdanningene om å ta denne kunnskapen i bruk.
Tross planenes hyppige tale om tverrfaglighet forblir dette uklart fordi forholdet mellom sektorer og mellom porteføljer ikke adresseres tydeligere gjennom å peke på felles utfordringer. Slik blir tverrfaglighet et «mellomrom» og planene og forskningsmiljøene preges av silotenkning og fare for «blindsoner»
Noen steder i planene er det selve ordbruken som skaper blindsoner. Et slikt ord er «innovasjon», som er verd en kronikk i seg selv. Det er hyppig brukt i nesten alle de tolv planene, ofte bundet sammen med så mange andre ord, at det synes å danne en samfunnssektor for seg selv og dermed mister sin utsagnskraft.
Det skrives om innovasjoner, innovasjonsmiljøer, innovasjonsprosjekter, innovasjonsmidler, innovasjonsklynger, innovasjonsløp og innovasjonssystemer og spesifikke helseinnovasjoner eller tjenesteinnovasjoner. Man driver med innovasjonspolitikk, innovasjonsstrategi, innovasjonsinnsats og innovasjonssatsing, og man kan ha innovasjonskraft. I denne skogen av ord er det lett å miste gangsynet.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Mener behandlingstiden til Nokut er i strid med loven
Lyser ut 120 millioner til storsatsing på norsk fagspråk
Tillit og ansvar i sykepleierutdanningen
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Akademisk boikott og akademisk frihet på ulike samarbeidsnivåer
Mest lest
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?
I Kjerkol-sakens kjølvann
Takk og farvel, masteroppgaven