Debatt ● Per Morten Sandset og Carl Henrik Gørbitz
Livsvitenskap må prioriteres langsiktig
En målrettet satsing på forskning, utdanning og innovasjon innen livsvitenskap og helse vil ha avgjørende betydning for å skape en bærekraftig verden.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I snart halvannet år i en pandemi er vi hver dag blitt minnet om livsvitenskapens betydning for vår livskvalitet. Vi har fått demonstrert hvordan verdens bærekraftsmål ikke kan realiseres uten en kraftinnsats innen livsvitenskap. Det samme gjelder den overordnede visjonen, å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet, og stoppe klimaendringene innen 2030. I Norge har vi unike muligheter til å bygge opp en sterk helsenæring i årene som kommer. Når regjeringen nå skal revidere gjeldende «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning» (LTP), mener Universitetet i Oslo at Livsvitenskap og helse bør utgjøre en av planens fem langsiktige prioriteringer.
Regjeringen har sterke og klare ambisjoner knyttet til FNs bærekraftsmål. Allerede i første avsnitt av LTP understrekes det at vi «skal oppfylle Norges klimaforpliktelser og delta i den globale dugnaden for en mer bærekraftig verden». Bærekraftsmålene knyttes altså til forpliktelser og dugnadsarbeid - de er problemer som må håndteres. Vi mener det nå blir viktig å fokusere også på de mulighetene nødvendig omstilling vil innebære.
(les videre under AnnonseN)
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Livsvitenskap handler om å forstå levende organismers oppbygging, struktur og funksjon, og hvordan de gjensidig påvirker hverandre og samspiller med sine omgivelser. Spredningen av koronaviruset, i stadig nye varianter, demonstrerer betydningen av grunnleggende kunnskap om genetikk og evolusjon. Vi må forstå hele spennet av prosesser, fra molekylære og cellulære mekanismer til hvordan organismer samvirker i globale økosystemer. All behandling og forebygging av sykdom er basert på livsvitenskap. Det samme er naturforvaltning i en verden i endring, utvikling av en produktiv og bærekraftig landbrukssektor med høy matsikkerhet, og bevaring og utnytting av havressursene.
Covid-19-pandemien har vist behovet for sektorovergripende og ulike fag som smelter sammen, bygger på hverandre og gir ny innsikt (faglig konvergens) for å håndtere alvorlige trusler mot helse og samfunn. Andre globale utfordringer, som antibiotikaresistente bakterier, klimaendringer og en aldrende befolkning, er like mangfoldige og komplekse. Den grunnleggende biologiske kunnskapen frembragt av deler av livsvitenskapen må suppleres med like grunnleggende kunnskap og perspektiver om menneskelig atferd fra humaniora og samfunnsvitenskapene. Antibiotikaresistens kan ikke forstås uten å se samspillet mellom lege og pasient. Og spredning av et virus kan ikke forstås uten innsikt i sammenhengen med sosiale konvensjoner eller forskjeller i hvordan offentlig forvaltning er organisert. I fellesskap har fagdisiplinene utviklet teorier og metoder for å analysere det komplekse samspillet mellom natur, menneskelig atferd,samfunn og liv.
Forebygging av sykdom og samfunnsmessig beredskap ved inngripende og ofte uventede hendelser, som pandemier og naturkatastrofer, er sentralt når vi skal skape et bærekraftig samfunn for fremtiden. Som pandemien har gitt flere eksempler på, oppstår det sentrale etiske problemstillinger i skjæringspunktet mellom de grunnleggende behovene for sosial kontroll og individuell frihet. Livsvitenskapen må mobilisere hele bredden av akademisk kunnskap, fra kulturelle forutsetninger og retorikk til etikk og jus, for å forstå hva ny kunnskap, ny teknologi og stadig mer avansert kunstig intelligens vil bety for samfunnet.
Norsk næringsliv innen livsvitenskap omfatter både godt etablerte farmasiselskaper og et stort antall oppstartbedrifter. Mange av disse er helt eller delvis basert på ideer unnfanget ved akademiske institusjoner. Samlet besitter de en enorm kompetanse, evne og kapasitet til å finne kreative løsninger på viktige helseutfordringer. En sterk og målrettet forskningsinnsats er helt nødvendig for å ta ut dette potensialet, men når vi lykkes vil det skape store muligheter for nye arbeidsplasser og bærekraftig verdiskaping.
Biologiske fag presenteres i gjeldende langtidsplan stort sett som kunnskapsleverandører for utnyttelse av marinbiologiske ressurser og bioøkonomi. Et så begrenset perspektiv kan fort føre til at mange muligheter går tapt.
Vi mener det er helt essensielt at en revidert versjon av LTP faktisk omtaler og drøfter de sammensatte samfunnsfordringene som engasjerer livsvitenskapsforskere i dag. Muskel- og skjelett-sykdommer, kreft, diabetes, psykiske lidelser og demens er bare noen eksempler på helseproblemer som gir store personlige og samfunnsmessige konsekvenser. Verdien av god helse gjennom livsløpet er udiskutabel. Det samme er kompetanse i genetikk, natur og økosystemer.
Biologiske fag presenteres i gjeldende LTP stort sett som kunnskapsleverandører for utnyttelse av marinbiologiske ressurser og bioøkonomi. Et så begrenset perspektiv kan fort føre til at mange muligheter går tapt. UiO mener derfor biologi og tilstøtende fag bør få selvstendig omtale. Det inkluderer den strategiske betydningen av farmasi og utvikling av legemidler.
Humaniora beskrives i Humaniorameldingen (Stortingsmelding 25) som «en underutnyttet ressurs» med «klare forventninger til at humanistene i større grad bidrar med sine perspektiver i møtet med de store samfunnsutfordringene». LTP forespeiler at humaniora kan bidra til prosjekter innen miljø og bærekraft eller klima og det grønne skiftet. UiO anser at potensialet er større enn som så. Humaniora er tross alt en ressurs med to tusen års erfaring med å forstå liv for å møte morgendagens utfordringer! Livsvitenskap handler også om meningsdannelse, deltagelse, endrings-prosesser og kunnskap om samfunnsstrukturer og sosial ulikhet. Generelt bør LTP ha et mye sterkere fokus på tverrfagligheten som er essensiell for å sikre god helse og forbygge sykdom i et bærekraftig samfunn.
Forskningsbasert utdanning og videreutdanning, hvor linjene fra celler og organer til systemer og samfunn trekkes, ekspanderes og beskrives i større grad enn nå. Dette fordrer styrking av eksisterende og utvikling av nye studieprogrammer og emner på tvers av fag og fakulteter. I tillegg er det ønskelig å utvikle utdanningstilbud i samarbeid mellom universitet og næringsliv der studenter involveres i arbeid med å løse reelle problemer.
I gjeldende LTP fremstår livsvitenskapsrettet forskning og undervisning som underordnet andre prioriteringer. Det kan være teknologi (medisin og helse) eller virksomhet innen marin sektor, klima og miljø (livsvitenskap, inkludert biologi). Humaniora er ikke omtalt i forbindelse med livsvitenskap, og samfunnsvitenskapenes grunnleggende perspektiver og anvendte kunnskap om samfunnsprosesser og menneskelig og sosial atferd er underkommunisert. Dette virker lite tidsriktig. En målrettet og tydelig satsing på forskning, utdanning og innovasjon innen livsvitenskap og helse vil ha avgjørende betydning for å skape en bærekraftig verden og måter å leve sammen på som når utover bærekraftsmålenes tidsfrist i 2030.
