Debatt ● Alexandra Bech Gjørv
Lite løft og for lav fart i regjeringens grønne industriløft
Regjeringens ambisjoner for et grønt industriløft må prioritere næringsrettet anvendt forskning i statsbudsjettet for 2024 og i årene som kommer.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Torsdag forrige uke presenterte regjeringen Veikart 2.0 for grønt industriløft. Det er viktig og bra at regjeringen har høye ambisjoner for den grønne omstillingen, og at den ønsker å gi næringslivet konkurransedyktig kapitaltilgang, men det er oppsiktsvekkende at industriløftet i så liten grad investerer i den kompetanse- og teknologibasen som Norges industrielle konkurransekraft er bygget på, og at det ikke har med seg den digitale dimensjonen.
Her skiller den norske regjeringens industriløft seg fundamentalt fra hvordan EU og USA jobber med sine tilsvarende initiativ. Der går næringsrettet forskning og teknologiutvikling hånd i hånd med satsinger nær markedet, og det legges vekt på at vi står overfor en grønn og digital «Twin transition».
Regjeringen styrker finansieringen til de virkemiddelaktørene som bidrar med offentlige midler til enkeltbedrifter, høyt oppe i utviklingskjeden. NHO ropte nylig varsku for at Norge setter av stadig mindre penger næringsrettet forskningsfinansiering. Vi i SINTEF undres over hvorfor Norges forskningsråd ikke styrkes i veikartet.
Forskningsrådet har en stor kø av søknader om viktige prosjekter for grønn og digital industriutvikling, der bedriftene selv ønsker å bidra med sin andel av finansiering for å få til de nye løsningene som skal gi grønt industriløft. Men avslagsprosenten på offentlige bidrag til slike prosjekter er oppsiktsvekkende høy (89 prosent av bedriftene fikk avslag ved siste tildeling på såkalte innovasjonsprosjekter i Norges forskningsråd).
Faktisk er utlysningsnivåene for støtte til forskningssamarbeid mellom bedrifter og forskningsmiljøene nå nede på samme nivå som i 2010. Dette speiler ikke hastverket som ligger i den grønne omstillingen og kappløpet knyttet til KI og digitalisering.
Vi noterer oss at NHOs president, Svein Tore Holsether sier at «vi har de teknologiske løsningene» på plass, og at han opplever at det er andre ting som trengs. Dette kan lett misforstås. Mye teknologi finnes, men det er Sintefs observasjon at på alle industriområdene næringsministeren peker på i sitt veikart gjenstår ekte teknologiutfordringer og at bedriftene i praksis har stort behov for forskningsbasert kompetanse og forskningssamarbeid for å få sine prosjekter i havn til riktig pris og med akseptabel risiko. Og det får de i for liten grad når statens virkemidler til næringsrettet forskning, reelt sett, er så utilgjengelige.
Jeg er for øvrig enig med Holsether i at «Det er bra regjeringen har et stort engasjement for et grønt industriløft, men tiltakene som presenteres er ikke nok».
Grønt industriløft 2.0 bør etter vår mening i langt større grad la seg inspirere av EUs «Green Deal» der «twin transition» står sentralt. Skal vi eksempelvis ha batteriproduksjon i Norge, må den være helautomatisert og heldigitalisert for å være konkurransedyktig. Dette krever at vi bygger konkurransekraft, også gjennom spisskompetanse på digitale teknologiområder som sensorer, digitale tvillinger, robotikk, kunstig intelligens og kvanteteknologi.
Det er vel og bra at industriløftet gir Innovasjon Norge midler til teknologiutvikling i bedriftene. Men også innen batterinæringen er offentlig bidrag til forskningssamarbeid sterkt etterspurt.
Det er godt dokumentert at investeringer i næringsrettet forskning, er nøkkelen til konkurransekraft og omstilling. Både for å vedlikeholde kraften i eksisterende næringer, og for å legge grunnlag for fremvekst av nye. Særlig ser vi at evnen til å utvikle ny unik teknologi i samarbeid mellom landets forskningsmiljøer og bedrifter gir omstillingskraft. Det er liten grunn til å tro at dette ikke vil være gjeldende også i den kraftige omstillingen norsk økonomi og norsk næringsliv nå skal igjennom.
En økt satsing på næringsrettet forskning, som legger til rette for et tett samarbeid mellom næringslivet og norske forskningsmiljøer utløser dessuten økte investeringer i FoU fra bedriftenes side, slik at Norge kan krabbe opp fra at vi investerer 2 prosent av BNP, til nærmere 3 prosent. Med andre ord nærmere der våre konkurrentland ligger. Slik kan vi få fart på utviklingen av de næringene som skal ta oss inn i det grønne skiftet.
I Veikart 2.0 fremheves det at regjeringen prioriterer deltakelse i en rekke EU-programmer, som Horisont Europa og DIGITAL Europa-programmet. Det er bra. Vi regner med at regjeringen med dette forplikter seg til å sikre nødvendig nasjonal medfinansiering slik at norske forskningsinstitutter fortsatt kan delta i slikt europeisk forskningssamarbeid.
Ordningen Retur-EU er helt avgjørende for at dette skal kunne skje. Forskningsinstituttene er de norske aktørene som i størst grad bygger allianser og trekker med seg norske bedrifter inn i prosjekt med aktører innenfor Norges største eksportmarked, EU.
Regjeringens ambisjoner for et grønt industriløft vil ikke kunne realiseres uten en tydelig prioritering av næringsrettet anvendt forskning i statsbudsjettet for 2024 og i årene som kommer.
