Debatt jo sondre moseng

Lillehammer baklengs inn i fremtiden?

Slik jeg ser det vil et nytt og moderne campusbygg plassert i Lillehammer sentrum gi oss bedre forutsetninger for å revitalisere høgskolen, skriver Jo Sondre Moseng.

Av alle områdene Lillehammer er målt på er det «det fysiske læringsmiljøet» som trekker ned (10 plass av alle læresteder). Det er til å kjenne seg igjen i., skriver instituttleder Jo Sindre Moseng. Bildet er fra studiestart ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer
Av alle områdene Lillehammer er målt på er det «det fysiske læringsmiljøet» som trekker ned (10 plass av alle læresteder). Det er til å kjenne seg igjen i., skriver instituttleder Jo Sindre Moseng. Bildet er fra studiestart ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De to pensjonerte Hinn-professorene (Høgskolen i Innlandet, red.anm.) Håvard Teigen og Rolf Rønning er ute i Khrono (27.06) og flagger sin motstand mot Statsbygg sin anbefaling om å flytte høgskolens Lillehammer-campus fra Storhove (lokalisert fem kilometer utenfor byen) til sentrum. Siden rapporten ble offentliggjort i slutten av april har de gjentatte ganger, og med ulike innfallsvinkler, vært ute i samme ærend i lokalpressen.

Rønning og Teigen fikk selv oppleve hvordan tidligere Høgskolen i Lillehammer fikk vokse og utvikle seg etter OL-utbyggingen av Storhove i 1994. Nå mobiliserer de for å diskreditere Statsbyggs konseptvalgutredning og for å bevare Storhove som Hinns campus på studiested Lillehammer. På ett vis forståelig – etter lange yrkesliv på Storhove er det flere som har sterk tilknytning til stedet. Men når de i Khrono forsøker å skape et inntrykk av at «de fleste» ansatte ønsker å bli på dagens campus så stemmer det selvfølgelig ikke.

Jeg er selvfølgelig enig i at verken Hinn eller andre institusjoner skal «bruke penger som fulle sjømenn» på nye bygg.

Jo Sondre Moseng

Statsbyggs rapport er blant annet basert på intervjuer med representanter for institutter og fakulteter ved studiestedet, og på tvers av flere av disse var tilbakemeldingen klar: Campus Storhove er slitt, lite funksjonell og plassert for langt vekk fra samfunns- og arbeidslivet som høgskolen skal ha interaksjon med.

Videre utvikling av studiested Lillehammer har best vilkår i et nybygg i sentrum av byen. Det kan godt være at de fleste av dem Rønning og Teigen omgir seg med er uenig i Statsbyggs konklusjoner – men det er ikke riktig at de «fleste» av de nær 500 ansatte ved studiestedet deler deres oppfatning.

Jeg tilhører de som mener en flytting av campus til byen er tvingende nødvendig. Jeg har jobbet på Storhove i 17 år, og i motsetning til Rønning og Teigen skal jeg forhåpentligvis tilbringe også de neste 30 årene på Hinn Lillehammer.

Jeg er ikke interessert i å bli tatt baklengs inn i fremtida av noen som ikke har kjennskap til min hverdag på campus, men som likevel forsøker å uttale seg på mine (og mange andres) vegne. Til det er campus-saken for viktig.

I sin kritikk av Statsbygg-rapporten har både Teigen og Rønning hengt seg opp i dette med studentboligenes plassering. Rapporten peker på at flertallet av studentsamskipnadens hybler ligger i sentrum, noe som ikke stemmer. Men de ligger heller ikke på Storhove.

Majoriteten av studenthyblene i Lillehammer ligger faktisk nærmere sentrum enn dagens campus. Og – de fleste av Lillehammers 5000 studenter leier eller eier i det private boligmarkedet. Ikke overraskende er det de sentrumsnære boligene som er de mest attraktive også i det markedet.

Likevel: Studenthyblenes plassering i forhold til campus kan ikke være det avgjørende for hvor fremtidens høgskole- eller universitetsbygg skal ligge i Lillehammer. Viktigere er det selvfølgelig hvor godt bygg og plassering er tilpasset høgskolens drift og samfunnsoppdrag i årene fremover.

Lillehammer er Høgskolen i Innlandets klart største studentby, med over 5000 studenter. Den er nylig også kåret til landets tredje beste av utdannings- og studentnettstedet Studentum. Studiestedet scorer svært høyt blant annet på studentliv og muligheter for arbeid ved siden av studiene.

Av alle områdene Lillehammer er målt på er det «det fysiske læringsmiljøet» som trekker ned (10 plass av alle læresteder). Det er til å kjenne seg igjen i. Lillehammers attraktivitet som studiested skyldes ikke campus på Storhove, snarere på tross av.

Mye har nemlig forandret seg på mitt campus de siste 10-15 årene. Vi har blitt mange flere, både ansatte og studenter. Nye studietilbud har blitt opprettet, populære og med god kvalitet. Andre utdanninger har endret innhold. Som ved andre utdanningsinstitusjoner kommer studentene også til Lillehammer med en annen bakgrunn, fra et forandret skolesystem og med andre forventninger enn tidligere.

Nye forventninger møter høgskolen også fra departement og politikere. Noen av disse forventningene, blant annet til studentaktive læringsformer, prosjektorganisering, og økt fokus på ferdighetsutøvelse, griper direkte inn i diskusjonen om studiestedets utforming.

Andre forventninger, blant annet om økt samspill med samfunns- og arbeidsliv, påkaller diskusjon om høgskolens plassering i Lillehammer.

Fremtidens universitet og høgskoler vil bli møtt med tydeligere krav om samspill med samfunnet rundt seg, både i forskning, formidling og ikke minst i form av økt fokus på utdanningenes arbeidslivsrelevans. Nærheten til samarbeidspartnere – for eksempel for helse- og sosialfagene, jusstudiene, idrettsmiljøet og film- og TV-utdanningene – er en åpenbar fordel med å være lokalisert i sentrum.

Den daglige, dynamiske kontakten med næringsliv, institusjoner og andre samfunnsaktører hemmer oss i dag. Hvis høgskoler og universiteter skal fylle sitt samfunnsoppdrag også i fremtiden må campus dessuten være et sted som inviterer inn.

Bygningene må være en arena også for andre enn studenter og ansatte – et sted for formidling og debatt, for samarbeid og entreprenørskap, for nettverksbygging og rekruttering, og for opplevelser av ulik art. Storhove har mange fine kvaliteter, men evnen til å naturlig engasjere og tiltrekke seg byens befolkning har stedet dessverre ikke.

Denne dimensjonen har vært en viktig driver for sentrumsnær plassering av ulike flytte- og byggeprosjekter i universitets- og høgskolesektoren de senere årene, for eksempel ved byggingen av Papirbredden campus i Drammen (USN), Kronstad i Bergen (HiB/HVL) eller den planlagte campussamlingen ved Gløshaugen og Kalvskinnet i Trondheim (NTNU).

Tanken er at nye og moderne bygg, plassert nært sentrumskjernen, vil akselerere utvikling og skape vekst. Høgskoler og universiteter er på denne måten også en motor i by- og regionutvikling.

På Lillehammer, derimot, oppfattes anbefalingen om å bygge nytt campus i byen som et utslag av «byggemani», som Rolf Rønning formulerer det i Khrono-saken. Det er en merkelig påstand. Først og fremst fordi det er standard prosedyre for alle statlige virksomheter å vurdere behovene fremover når lange leiekontrakter går mot slutten.

Det er selvfølgelig kledelig beskjedent og i tråd med tidens politiske vinder å hevde at man, i motsetning til alle andre studiesteder i landet, ikke har behov for større endringer de nærmeste 30 årene. Men nei, Rønning, høgskolens lokaler på Storhove er ikke fullt «brukende», verken i dag eller om 50 år som du hevder.

Med respekt å melde har jeg større tiltro til Statsbyggs vurderinger av lokalene på Storhove. Konseptvalgutredningen slår nemlig fast at alternativet til et nytt campus i Lillehammer sentrum vil være en full transformasjon av dagens campus. Prismessig vil de to alternativene komme ut så å si likt. Anbefalingen om å bygge nytt i sentrum baserer seg på vurderingen av de ikke-prissatte virkningene av de to alternativene.

Selv leder jeg et fagmiljø som lever i håpløst utdaterte lokaler på Storhove. Dit flyttet TV-utdanningen inn etter OL på Lillehammer, i et bygg som ble tegnet på et tidspunkt hvor man i Norge hadde kun én TV -kanal. Alle som husker hvordan et TV-program så ut den gangen evner å forestille seg hvor voldsom den teknologiske utviklingen har vært frem mot 2022 – og følgelig hvor store endringene har vært for selve produksjonsprosessen.

I likhet med Filmskolen sitter vi på TV-skolen med lokaler som jobber imot oss og det nasjonale ansvaret som våre utdanninger er gitt av Kunnskapsdepartementet.

Produksjon av film og TV er plasskrevende, men verken TV-skolen eller Filmskolen har plass nok på Storhove til å ivareta dette mandatet på en faglig forsvarlig måte. Vi opererer for eksempel i et studio bygget i en fjern fortid der 4:3 var det rådende formatet, og vi mangler produksjonskritiske spesialrom og ferdighetsrom som er nødvendige i film- og TV-produksjon anno 2022 (eller 2014, for den del).

Studentene har ingen kreative arbeidssoner, og vi må bruke betydelige summer årlig på å leie lokaler utenfor Storhove for å kunne tilby den opplæringen som både studieplaner og den profesjonelle mediebransjen i Norge forventer av oss.

Vi kjemper mot stagnasjonen daglig på Storhove – og vi er ikke det eneste fagmiljøet på campus som mangler tilfredsstillende arealer og infrastruktur til å kunne levere konkurransedyktig utdanning.

Det er lenge siden at gode forelesere, utstyrt med stensilark og overhead, alene var nok til å kunne levere god undervisnings- og studiekvalitet. Økt fokus på ferdighetstrening, presentasjon, fleksible læringsformer og team- og prosjektarbeid er noe som vil prege alle utdanninger i årene fremover.

Slik jeg ser det vil et nytt og moderne campusbygg plassert i Lillehammer sentrum gi oss – som faktisk skal utvikle høgskolen videre de neste tretti årene – bedre forutsetninger for å revitalisere høgskolen.

Selv «de fleste» av Rønning og Teigens meningsfeller vil være enige om at bygningene på Storhove ikke fyller de behovene som Hinn har for sin utdannings- og forskningsaktivitet. Arealene er utdaterte og slitte, behovet for omfattende ombygginger stort.

Når prisen for ombygging (transformasjon) av eksisterende bygningsmasse vil være tilnærmet lik prisen for et nybygg i sentrum, så er valget enkelt for meg. Jeg vil klare å holde motivasjonen oppe noen år frem i tid hvis oppdaterte lokaler venter i andre enden. Det å skulle holde aktiviteten i gang i et mangeårig byggekaos på Storhove vil derimot ramme kvaliteten og rekrutteringen hardt.

Jeg er selvfølgelig enig i at verken Hinn eller andre institusjoner skal «bruke penger som fulle sjømenn» på nye bygg. Pågående og nye prosjekter må selvfølgelig utsettes for grundig kostnadskontroll og -oppfølging.

Men store overskridelser i noen institusjoners byggeprosjekter kan i seg selv ikke være et argument for at andre ikke skal kunne ha og utvikle lokaler som tilfredsstiller behovene som institusjonene har for å kunne gjennomføre sitt samfunnsoppdrag. De lokalene har Hinn dessverre ikke på Storhove i dag.

Skal Lillehammer som høgskoleby (eller universitetsby) utvikle seg i årene som kommer, må nye lokaler på plass i byens sentrum.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS