Likestillingen har uviklet seg i feil retning gjennom pandemiåret

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

(Curt Rice sin tale på 8. mars ved OsloMets arrangement på kvinnedagen.)

Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!

Det har blitt en tradisjon ved OsloMet å markere den internasjonale kvinnedagen 8. mars, og jeg er stolt og glad for å være en del av markeringen.

I år er FN sitt tema for dagen Women in leadership: Achieving an equal future in a COVID-19 world.

Å ha kvinner i ledelse viser seg å ha sine fordeler. Norge er ett av 20 land i verden med kvinnelig leder, og det siste året har vi sett en fordel ved det. Land med kvinnelige ledere ser ut til å ha håndtert pandemien bra. Det gjelder også Norge.

Vi er på mange måter et likestilt land. Men fremdeles gjør kvinner i Norge mer ulønnet arbeid enn menn.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-

OsloMet er langt på vei et likestilt universitet, blant annet med kvinner i over halvparten av de vitenskapelige toppstillingene. Samtidig er det ingen grunn til å tro at vi avviker fra internasjonale trender der kvinnelige professorer gjør mer «akademisk husarbeid» enn sine mannlige kollegaer.

Når vi i et likestilt land ved et likestilt universitet likevel ser utfordringer, viser vi hvorfor det er viktig å markere denne dagen hvert år. Likestillingsarbeidet blir vi aldri ferdige med! Hver generasjon må se disse utfordringene og finne sine tilnærminger – godt opplyst om hva generasjonen før dem har fått til!

Utfordringene for likestillingsarbeid har blitt mer synlige under pandemien enn på lenge. Dynamikken hjemme har blitt krevende. Da skolene stengte, måtte foreldrene steppe inn. Internasjonal forskning viser at kvinner har tatt mer ansvar for hjemmeskolen, noe som har økt ubalansen i hvor mye ulønnet arbeid menn og kvinner gjør.

Når helsesystemet i noen land har fått alvorlige utfordringer, har familiene måttet håndtere pleietrengende familiemedlemmer. Også her har kvinner tatt uforholdsmessig mye ansvar.

Skjevhetene blir forsterket av endringer i arbeidsmarkedet. Det er mer sannsynlig at en kvinne jobber deltid enn en mann. Deltidsjobber har forsvunnet i uforholdsmessige høye tall, og da blir dette enda et område der pandemien treffer kvinner og menn forskjellig.

Det er blant annet derfor jeg er tilbakeholden med å innfri ønsker som av og til kommer fra OsloMet sine fagmiljøer om å opprette deltidsstillinger. Det er ingen god utvikling for arbeidslivet, og det er i hvert fall ingen god utvikling for likestillingen.

Realitetene både hjemme og på jobb viser at pandemiåret har vært et skritt i feil retning for feminisme, likestilling og mangfold. Dette må studeres og forskes på. Hvordan vil måten vi kommer ut av pandemien påvirke likestillingen fremover? Kan vi bygge en sterkere økonomi ved å overføre noe av det arbeidet som i dag er ulønnet til å bli lønnet arbeid?

Hvordan kan en krise der man blir fristet til å sette likestillingsarbeid på vent, faktisk bli til en mulighet for å fremme likestillingsarbeid? Kan arbeidet med likestilling og mangfold rett og slett bli et verktøy som kan brukes for å komme sterkere ut av pandemien?

Jeg utfordrer statsminister Erna Solberg til å ta disse spørsmålene og de mulighetene de representerer inn i regjeringens arbeid. Når statsministeren skal nedsette grupper som skal finne veien ut av pandemien, bør hun huske å inkludere kompetanse på likestilling og mangfold.

Hvis Norge skal være et ledende land i FN-sammenheng, må vi jobbe for an equal future in a COVID-19 world. Det skjer ikke av seg selv. Akkurat nå går det faktisk i feil retning. En likestilt fremtid krever eksplisitte handlinger og tiltak. Jeg forventer at Norges regjering nå tar initiativ.

Jeg forventer at regjeringen nekter å gå i feil retning når det gjelder like muligheter og rettigheter for alle. Jeg forventer at regjeringen nekter å akseptere at andre i Norge går i feil retning, ei heller at tilbakeskrittene blir varige.

Jeg forventer derimot fremgang, innovasjon og konkrete tiltak for å anerkjenne ikke bare viktigheten av å oppnå et likestilt samfunn, men for å se på likestillingsarbeid som et strategisk verktøy for å bygge et sterkere, tryggere og sunnere postpandemi-samfunn for oss alle.