Debatt ● sigve næss røtvold
Lider akademia av teknofobi?
En del av det å tenke selv og å være kritisk er nettopp å stille seg spørsmålet: «Hvorfor må jeg lære dette?». Hvorfor må man lære å transkribere, når transkriberingsverktøy kan gjøre det for deg?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
På lik linje med motstanden kalkulatoren i sin tid møtte, har kunstig intelligens, transkriberingverktøy og andre digitale læringsmidler blitt møtt med sterk skepsis i akademia. Kritikken går på at verktøyene kan gjøre studentene ute av stand til å tenke selv, gjøre studentene sløve og uinteresserte.
Da legger man for det første feil premiss for debatten; studentene er på universitetet for å lære.
Og det er også det studentene bruker de nye digitale verktøyene til. Læring.
I Studiebarmometeret, som ble presentert i februar, var det tydelig at de aller fleste studenter som bruker kunstig intelligens, bruker det til læringsfremmende aktiviteter eller til å effektivisere læring. Studentene bruker den som diskusjonspartner, til å kvalitetssikre eller redigere tekst, og til å oppsummere eller forklare pensum eller spesifikke tema. Dette står i klar opposisjon til frykten mange forelesere har om at man bruker KI til å jukse eller til å gi seg selv en uforholdsmessig fordel.
Kanskje er tiden moden for en debatt om hva læring burde være, hva studentene burde lære og hvorfor. En del av det å tenke selv og å være kritisk er nettopp å stille seg spørsmålet: «Hvorfor må jeg lære dette?». Hvorfor må man lære å transkribere, når transkriberingsverktøy kan gjøre det for deg?
Hvordan vi ser på læring er avgjørende for ikke å spore av denne debatten. Det viktige er altså ikke bare hva vi lærer, men også hvorfor vi lærer det. Hva vi lærer og hvorfor vi lærer det bør gi svar på hvordan vi skal vurdere det.
Det er et faktum at den nye teknologiens inntog har ført til reaksjonære tendenser i akademia. Når semesteroppgaver og hjemmeeksamener omgjøres til skoleeksamener i frykt for at studentene skal jukse ved bruk av kunstig intelligens, sier det seg selv at mye av den universitetspedagogiske tilnærmingen til formativ og summativ vurdering, har blitt rullet tilbake i forsvar mot teknologiske nyvinninger.
Akademia kommer ikke teknologien i forkjøpet, man dras trassig etter som et slep. Uten en tydelig strategi, en plan for å utnytte læringspotensialet til studentene, og ved å til stadighet unnlate å fornye sin pedagogiske praksis, venter det et illevarslende varsko i fremtiden.
Slik jeg oppfattet professor i universitetspedagogikk ved UiB Arild Raaheim på Digitaliseringskonferansen ved UiB i fjor, så er universitetenes posisjon truet på bakgrunn av utdatert universitetspedagogisk praksis. «Som læringsinstitusjoner står vi i fare for å gjøre oss selv irrelevante […]» sa han i sitt innlegg. «Vi kan fortsette å være institusjoner som uteksaminerer kandidater». Men da er spørsmålet: Hvilket læringsutbytte har studentene fått på veien dit?
Vi er truet på bakgrunn av frykt for, eller uvilje til, å ta i bruk nye læringsmetoder og nye digitale verktøy. Akademia lider av teknofobi.
Vi må dyrke flere av de klassiske akademiske grunnferdighetene som kritisk tenking, kildefortolkning, analyse og ikke minst, bruk av nye verktøy. Først da forbereder vi studentene på det arbeidslivet de skal inn i etter endte studier. Først da vil vi også kunne betraktelig effektivisere utvikling av kunnskap, og sannsynligvis også øke læringspotensialet til studentene.
Vi kan ikke la frykt styre utviklingen i akademia. Det er et poeng at akademia alltid skal være et steg foran, og skal ruste samfunnet til å være i stand til å svare på de utfordringene samfunnet møter på i fremtiden.
Kjære undervisere, bruk teknologien for hva den er verdt, det er en framtidsinvestering.
