«Ledelse» bør ikke erstatte forskning som merittering i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I den kontinuerlige streben etter å forbedre akademisk prestasjon, observerer vi en økende tendens til å inkludere flere kriterier for akademisk opprykk. Selv om intensjonen bak dette kan være å sikre en mer omfattende vurdering av kompetanse, er det nødvendig å nøye reflektere over de potensielle konsekvensene av en slik tilnærming. I ytterste konsekvens risikerer vi å undergrave verdien av akademiske titler og svekke de grunnleggende prinsippene som universiteter og høyskoler er fundamentert på.

I den evige balansegangen mellom administrativt ansvar og akademiske kvalifikasjoner, er spørsmålet om ledelseserfaring som en plussfaktor ved akademisk forfremmelse nå i sentrum.

Debatt ● Trine Bjerva og Ingrid Guldvik

Derfor bør ledelse være meritterende for opprykk i akademia

Ledelsesansvar er som vanlig et omdiskutert tema blant akademikere, og synspunktene spriker i alle retninger. Mens noen argumenterer for at ledelseserfaring gir verdifulle ferdigheter og bør tillegges stor vekt ved akademisk avansement, næres mine tvil om hvorvidt disse kvalifikasjonene virkelig skal være avgjørende for fremgang innen akademia.

Økt kompleksitet i kriteriene for opprykk kan føre til at verdien av akademiske titler blir utvannet. Når stadig flere faktorer tas i betraktning, fra administrativ erfaring til ledelsesferdigheter, risikerer vi å skape et system der titler ikke lenger nødvendigvis reflekterer faglig dyktighet og forskningskompetanse. Dette kan resultere i et akademisk hierarki basert på mangfoldige kriterier, der kjernekompetanse blir overskygget av perifere kvalifikasjoner.

Dette får meg til å reflektere over om administrativ erfaring alltid harmonerer med akademiske kvalifikasjoner og om disse to aspektene alltid smelter sammen på en meningsfull måte.

rekruttering

Styreleder vil ha debatt om krav til ledelse i akademia

I dagens samfunn har lederutvikling blitt en gullgruve, med både private og offentlige selskaper som pøser ressurser inn i å forme ledere. Problemet er at disse generiske lederprogrammene først og fremst fokuserer på personlige lederferdigheter, som ikke nødvendigvis passer inn i den akademiske verden. Verktøyene som blir presentert, virker tilpasset skoleverdenen snarere enn å oppnå akademiske mål. Visjoner blir formidlet gjennom klisjeer som er ment å inspirere, men som i virkeligheten kan virke infantiliserende. Dette skjer uten tilstrekkelig vurdering om slike ledelsesverktøy faktisk passer for høyt utdannede personer ved universiteter og høyskoler.

Fra mitt perspektiv preges derfor disse generiske verktøyene av banaliteter som ikke samsvarer med akademiske mål. Dermed kan slike styringsverktøy virke overfladiske og kortsiktige.

En betydelig utfordring som oppstår er derfor risikoen for at akademia ender opp med ledere som har allmenne ferdigheter, men mangler nødvendig faglig og forskningsmessig innsikt. Dette kan potensielt påvirke kvaliteten på undervisning og forskning. Spørsmålet blir derfor om det virkelig er en styrke å ha ledere med bred ledererfaring, men som mangler den nødvendige faglige ekspertisen.

Inkludering av ledererfaring som et meritterende kriterium ved opprykk står derfor overfor flere utfordringer. For det første kan evalueringen av ledelseserfaring være sterkt preget av subjektivitet, og det kan være en betydelig utfordring å etablere klare og objektive kriterier for hva som kvalifiserer som meritterende innenfor ledelsesdomenet.

Debatt ● Yngve Troye Nordkvelle

Karriere-veileder med blinde flekker

Videre kan en uforholdsmessig vektlegging av ledererfaring føre til tap av faglig fokus. Personer i lederposisjoner kan bli fristet til å prioritere administrative oppgaver på bekostning av det faglige arbeidet, noe som kan ha negative konsekvenser for kvaliteten på undervisning, veiledning og forskning.

Derfor er det også en mulighet for at når administrerende ledere prioriterer økonomiske hensyn over pedagogisk eller forskningsmessig kvalitet, kan akademisk frihet bli kompromittert. Dette kan i verste fall resultere i at forskere føler seg presset til å følge lederens visjoner og mål, selv om disse står i kontrast til akademiske prinsipper og faglig frihet. Så det er en reell fare for at generiske ledere ikke forstår verdien av kunnskap, og feilaktig tror at den kan administreres på samme måte som andre ressurser.

I tillegg kan en utvidelse av kriteriene føre til at det oppstår ulike standarder for opprykk på tvers av institusjoner. Dette kan skape en ujevn konkurransesituasjon, der noen ansatte har en tyngre byrde av krav enn andre. Det kan også undergrave tilliten til akademiske titler, da de ikke lenger nødvendigvis indikerer samme nivå av kompetanse og prestasjon på tvers av institusjoner.

For å unngå en mulig akademisk krise, er det avgjørende å opprettholde en balanse mellom å inkludere relevante kriterier for opprykk og å bevare kvaliteten og integriteten til akademiske titler. En grundig gjennomgang av hvilke kvalifikasjoner som virkelig er avgjørende for å oppnå suksess innenfor en gitt akademisk stilling er nødvendig. Derfor er det også viktig å vurdere de langsiktige konsekvensene av å introdusere nye kriterier, og å sikre at disse kriteriene støtter opp om, heller enn svekker, kjerneprinsippene for akademisk virksomhet.

Det er derfor avgjørende å unngå forringelse av kravene til høyere akademiske stillinger. Spørsmålet om ledelseserfaring som en kvalifikasjon for opprykk til professor og førsteamanuensis bør derfor utelukkende baseres på faglige kvalifikasjoner. Bevaring av denne faglige integriteten er essensiell for å sikre at det akademiske systemet forblir respektert og at akademiske titler forblir meningsfulle.