Debatt jørgen lund

Læring som lukkemekanisme

Universitet betyr noe som er åpent og gratis. Våren 2021 var semesteret da jeg var med å innovere oss bort fra denne demokratiske ordningen.

jeg tror ikke man bør nøye seg med å evaluere den digitale våren i norsk akademia med henblikk på slikt som læringsutbytte og utgifter til lokaler, skriver Jørgen Lund.
jeg tror ikke man bør nøye seg med å evaluere den digitale våren i norsk akademia med henblikk på slikt som læringsutbytte og utgifter til lokaler, skriver Jørgen Lund.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

På tampen av våren da høyere utdanning i Norge for alvor «gikk digitalt», dras vi nok automatisk mot å evaluere utbyttet av diverse nettløsninger og videomøter. Uten å snakke på vegne av studentene, tenker jeg at zoom har vært en positiv overraskelse for meg personlig, «det gikk visst ikke så verst..»

Lett flyter det under den første joggeturen på barmark, men friheten blir plutselig også en påminnelse om at «kontor» er og blir å bli sittende ved sine funksjoner og utføre sitt, hjemme nå like mye som borte da. Et lengre perspektiv skaker nå opp den sesongtypiske atmosfæren av bedømmelse; pendlingen mellom selv-gratulasjon og engstelse får hukommelse underveis mens den første virkelig digitale sesongen toner ut.

Rundt regnet i 30 år har jeg vært privilegert nok til å få bidra med faglige muntlige fremstillinger innenfor norsk universitetsverden. Er det stolthet i dette, knytter det seg mye til det faktum at «universitet» i norsk offentlighet betyr noe som er gratis og åpent. Men nå er det noe som skrangler: Jeg ser nå at dette semesteret også kan ha vært en milepæl på vei bort fra dette, som jeg selv har vært med på å passere akutt fremskyndet av en pandemi, nemlig med våre berømmelig «digitale læringsformer».

Slik jeg har kjent dem i alle år, har undervisningslokalene vært åpne for alle som vil inn døra: Ikke bare nysgjerrige studenter fra andre fag og pensjonister under livslang læring avant la lettre, men i prinsippet og gjerne for meg det vi nå kaller konspirasjonsteoretikere som ved selvsyn vil sjekke elendigheten i det skattebetaler-finansierte elfenbenstårnet. Våren 2021 var semesteret da jeg var med å innovere bort fra denne demokratiske ordningen, ved å plassere undervisningen bak zoom-lenker på emnesider reservert for oppmeldte emnedeltagere.

Ikke vet jeg i hvilken grad vi skal tilbake til førkorona-tilstander, og ikke vet jeg hvor prinsipielt man bør se alt man kommer borti. Men jeg tror ikke man bør nøye seg med å evaluere den digitale våren i norsk akademia med henblikk på slikt som læringsutbytte og utgifter til lokaler. Vårfornemmelsen bør oppmuntre fagfolk også til noen større utsikter.

Partiet Høyres allerede gamle agitasjon for «tilgjengeliggjøring» av akademia via plattformer som Youtube slumpet under andre korona-vår å få et sannere bakteppe enn det som i realiteten var det eldre universitetets fysiske åpenhet. Det som blottlegges borti solhellinga ved universitetet er også at likhetstegnene mellom «digital» og «åpen» er ren komikk. Kanskje kan det til og med demre i det tussmørket der et bestemt forskningspolitisk regime har sørget for varig akademisk identitetskrise, der selvforståelsen glir vekk fra sitt intellektuelle ærend og over i en slags funksjonær-identitet. Får også ørene stille seg inn etter skogens lyder, hører man kanskje at «dugnad» løsner som et støyende isflak, som fjorårets klumsete pynt på selvsamme «innsats» som siden lenge har vært kronisk forstrukket bak de avpolitiserende og antiintellektuelle skylappene «oppdrag», «læring» og «forskning».

Hvis vi virkelig ikke lenger mener et fysisk sted når vi sier «et universitet», et hus med dører som enhver forbipasserende kan se er åpne eller lukket, hva vinner og taper vi da?

Jørgen Lund

Det kommer vår det kommer høst, det kommer grubling og det kommer fungering. Men før vi konkluderer med at utviklingen er som den er og kommer for å bli, la oss huske at det kommer beslutninger som skal tas. Hvis vi virkelig ikke lenger mener et fysisk sted når vi sier «et universitet», et hus med dører som enhver forbipasserende kan se er åpne eller lukket, hva vinner og taper vi da? Hvis det å komme i kontakt virkelig ikke skal omfatte å dulte borti, men være en «brukerrettighet» etter mer eller mindre billig pålogging, hvor kommer vi da?

Underveis på New Public Management-ruta, hvor langt hadde egentlig norsk akademia rukket å komme da pandemien traff og kalte alle mann til pumpene? Ja, blir det ikke nå også noe direkte grelt ved vårlyset 2021, som det faller på halvtomme campus? Fingrene famler etter den andre armen for å klype, men den akademiske majoriteten vil faktisk ikke lenger se alenesensur av egne studenter som et spørsmål om sensurkvalitet, om kollegialt mangfold på tvers av institusjoner eller verdien av å anerkjenne kandidatene gjennom autoriteters høytidelige ankomst utenfra.

Med bornert «realisme» har «vi» denne våren knapt vist annen respons enn regnskapsanmerkninger om ressursfordelingen mellom «formativ og summativ vurdering». Så altså: Evaluering ved semesterslutt av hvordan vi har levert på oppdraget i motbakke? Nei, vårløysing handler om helt andre ting.

Powered by Labrador CMS