debatt: Hilde larsen damsgaard

Svarte skjermer i digitale undervisningsrom

Det er nødvendig at studenter og lærere ser hverandre, skriver dosent Hilde Larsen Damsgaard, og reagerer på at studenter møter på digital undervisning med kamera skrudd av.

Et lignende syn møtte dosent Hilde Larsen Damsgaard (i venstre hjørne) da hun og en kollega nylig gjennomførte et seminar for en gruppe studenter. Dette er illustrasjon fra et annet møte Damsgaard deltok i.
Et lignende syn møtte dosent Hilde Larsen Damsgaard (i venstre hjørne) da hun og en kollega nylig gjennomførte et seminar for en gruppe studenter. Dette er illustrasjon fra et annet møte Damsgaard deltok i.
Publisert Oppdatert

Jeg har akkurat hatt en interessant erfaring med nettundervisning. Den er jeg tydeligvis ikke alene om. I en nylig gjennomført nasjonal workshop delte flere samme erfaring. Kort sagt handler den om at vi i en del sammenhenger underviser på nett i digitale undervisningsrom der mange studenter velger å delta uten bilde og lyd. Vi snakker med andre ord til en mengde svarte skjermer og prøver å engasjere mennesker vi ikke ser og ikke hører. I denne kronikken skal jeg se nærmere på de svarte skjermene i digitale læringsrom.

En kollega og jeg gjennomførte nylig et seminar med en gruppe studenter vi ikke har møtt på nett før. Studentene kom inn i det digitale undervisningsrommet som avtalt. En etter en koblet de seg på med svart skjerm og lyden slått av. Vi oppfordret dem til å sette på kamera og erfarte til vår forbauselse at de aller fleste skjermene likevel forble svarte.

Flere stilte spørsmål i chatten. Noen responderte ved å bruke tommel opp eller klappehender. Men ansiktene deres fikk vi ikke se. Fordi vi ikke visste hvilken praksis de er vant til i digitale undervisningsrom, kom vi bare med en oppfordring om å ha kameraet på. Samtidig sa vi fra at i kommende gruppeveiledning og i plenum med fremlegg måtte vi ha ansiktene synlige. I første veiledningsøkt etterpå deltok nesten alle med kameraet slått på. Da var det mulig å bruke navn, fange opp spørsmål og føre en samtale. Med ansiktene synlige fikk dialogen en mye større plass.

Særlig tankevekkende er forklaringen om at studentene i vanlige forelesningsrom sitter ved siden av hverandre og ikke er vant til å se direkte på hverandre.

Hilde Larsen Damsgaard, dosent, USN

Fordi alle de svarte skjermene i det første møtet med studentene overrasket meg spurte jeg dem i veiledningsgruppene hvorfor de hadde kameraene avslått i plenum. Studentene trekker frem ulike grunner til at de ikke vil være synlige. Det kan handle om at de fortsatt ligger i senga hvis undervisningen begynner tidlig, eller at de ikke synes de er presentable. En annen grunn er at de gjør flere ting samtidig og ikke vil at folk skal se det. Tekniske problemer eller manglende utstyr er også en forklaring. Og hvis man ikke vil ha kamera på, uansett oppfordring, kan det være en løsning å si at kameraet ikke fungerer. Men det er også studenter som forteller at de synes det er ubehagelig at andre kan «stirre» på dem uten at de vet det. Noen beskriver seg selv som sjenerte og vil helst ikke vil bli sett så direkte. Et kamera forsterker sjenansen og ubehaget knyttet til å være synlig. Med kamera på øker også sjansen for å kunne få et direkte spørsmål eller en henvendelse fra læreren. Svart skjerm fritar for denne «risikoen».

Særlig tankevekkende er forklaringen om at studentene i vanlige forelesningsrom sitter ved siden av hverandre og ikke er vant til å se direkte på hverandre. Når den tradisjonelle parallellplasseringen erstattes av ansikt-til-ansikt, er det fremmed, og for noen er det også utrygt. Å være så synlig gjør det vanskelig å opprettholde det å være anonym. Også for en generasjon av studenter som er kjent for mye eksponering av seg selv på nett, kan det med andre ord være utfordrende å vise ansikt i en undervisningssammenheng. Flere studenter sier dessuten at det er vanskelig å være den ene som setter på kameraet, og være den første som bryter det de oppfatter som det som har satt seg i studentgruppa som det riktige å gjøre. Så selv om de kan tenke seg å ha kamera på, forblir skjermene deres svarte fordi de ikke vil skille seg ut. Hvis læreren da ikke signaliserer en forventning om, og heller ikke begrunner behovet for påslåtte kameraer, hvis læreren «gir opp», blir svarte skjermer fort normal praksis.

Vi måtte alle snu oss svært fort rundt da koronakrisen fikk konsekvenser også for høyere utdanning. I de ukene som har gått, har vi brukt mye tid og krefter på å sette oss inn i digitale verktøy og lage videoforelesninger og digitale læringsopplegg. Mange av studentene ble også kastet ut i en helt ny virkelighet og har måttet omstille seg til nye læringsformer og nye studiehverdager. De har ikke selv valgt å være nettstudenter. De har blitt det av nødvendighet. De har måttet omstille seg, og det har vi også. Den nye hverdagen har store konsekvenser for lærerrollen, studentrollen og læringsmiljøet.

Når koronakrisen er over, er det lite som tyder på at den digitale undervisningen forsvinner. Det er derfor behov for å rette søkelyset mot hvilke forutsetninger som må være til stede for å skape gode læringsbetingelser i en digital hverdag. En diskusjon av slike betingelser er viktig nå, med tanke på en eventuell digital studiestart til høsten og også når det gjelder fremtidige digitale læringsomgivelser. Det er også behov for å rette søkelyset mot hva de svarte skjermene er uttrykk for og hvorfor de ikke kan dominere.

En av grunnene til det er at læring ikke foregår i vakuum. Dialog er av stor betydning for læring også når undervisningen foregår på nett. Det er nødvendig at studenter og lærere ser hverandre. Hvis ikke, er det vanskelig å skape faglige fellesskap som bidrar til læring, engasjement, forpliktelse og flerstemthet. I undervisningsrom med svarte skjermer er det nærliggende å tro at den monologiske undervisningen øker. Det kan gjøre studentene til passive mottakere av kunnskap. Dette står i motsetning til satsingen på mer studentaktivitet og ønsket om kritisk refleksjon.

En digital revolusjon handler ikke bare om å digitalisere undervisning og læringsressurser. Den innebærer også å sette på dagsordenene hva som skal til for å etablere digitale undervisningsrom preget av en konstruktiv og åpen læringskultur. Dette krever dialog og samhandling lærere imellom, men også mellom lærere og studenter. En slik dialog kan bidra til at vi i fellesskap utvikler læringsmiljøer der det er nødvendig og oppleves som trygt å være synlige for hverandre, og der studentene skjønner hvorfor skjermene deres ikke kan være svarte. Som lærere kan vi velge å stille krav om synlighet, vi kan beslutte hvilken praksis som skal gjelde, men vi oppnår trolig mer og noe annet hvis studentene viser ansikt fordi de forstår og erfarer dialogens betydning.