Debatt ● Karl Øyvind Jordell
Lærermangelen øker, men UiT tar omsider grep
Dagen etter at UiT endelig søkte unntak fra opptakskravet, kom tallene for lærermangelen. De viser at det for første gang i en kommune er registrert mer enn 60 prosent lærere som ikke tilfredsstiller kompetansekravene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Torsdag 14.12. kom nyheten om at UiT Norges arktiske universitet har søkt om å kunne se bort fra opptakskravene til grunnskolelærerutdanningene. Det var i grevens tid: Dagen etter kom tallene for lærermangelen. De viser at det for første gang i en kommune er registrert mer enn 60 prosent lærere som ikke tilfredsstiller kompetansekravene. Tallet gjelder riktignok bare trinn 1—4; for grunnskolen som helhet er kommunens tall 42 prosent.
Andelen som ikke oppfyller kompetansekravene har økt på landbasis, med et halvt prosentpoeng, fra 4,4 til 4,9 prosent. Det er en økning på ca. 11 prosent. For trinn 1—4 og trinn 5—7 er økningen på ca. 9 prosent, på trinn 8—10 på hele 21 prosent. Lærermangelen er likevel fortsatt størst på trinn 1—4, hvor den er like under 6 prosent. På trinn 5—7 er den like under 5 prosent, og på trinn 8—10 på 4 prosent.
Disse tallene er hentet fra grunnskolestatistikken, som ikke regner med korttidsvikarer, slik Statistisk sentralbyrå gjør. Men SSBs tilnærmingsmåte forutsetter bl.a. at vi i alle kommuner skulle ha et korps av fullt utdannede lærere som kunne steppe inn ved ethvert behov. Slik har det aldri vært, og slik vil det ikke bli i overskuelig framtid.
Til trinn 5—10 rekrutteres også lærere som har tatt fagstudier pluss pedagogisk utdanning, mens lærere på trinn 1—4 bare rekrutteres grunnskolelærerutdanningen for trinn 1—7. Det er derfor småskolen, trinn 1—4, som ikke bare har størst lærermangel, men som også er mest sårbar nå når søkningen til GLU 1—7 har falt dramatisk.
Aller mest sårbart er småskoletrinnet i utkantene. En indikasjon får man fra tallet for lærere som ikke oppfyller kompetansekravene på trinn 1—4 i Troms og Finnmark; det er nesten dobbelt så høyt som tallet for landet som helhet: 11 prosent versus 6 prosent. Men byer som Tromsø og Harstad kan ikke regnes som utkanter. I Finnmark har de kommunene hvor tettstedene Alta, Hammerfest, Vardø, Vadsø og Kirkenes ligger, gjennomgående god eller brukbar lærerdekning på trinn 1—4; Hammerfest har likevel en forverring fra i fjor til i år, fra 6 til 10 prosent ufaglærte. I de resterende 13 kommunene i det gamle Finnmark har det i åtte kommuner vært en forverring siden i fjor. Fire kommuner har nå mellom 20 og 30 prosent, to har mellom 30 og 40 prosent, en har 49 prosent, og en har altså over 60 prosent lærere på trinn 1—4 som ikke oppfyller kompetansekravene.
I lys av disse tallene er det en gledelig nyhet at Universitetet i Tromsø, som også omfatter lærerutdanningen i Alta, nå søker om å få fjerne opptakskravene til grunnskolelærerutdanningene. Kravene har i realiteten medført en rasjonering av lærere; som det fremgår av tallene ovenfor er ikke rasjonering det som trengs.
Jeg har i de snaue 20 år som jeg har skrevet om lærerdekningen, med fokus på utkantene, flere ganger hevdet at UiT ikke oppfyller sine forpliktelser overfor landsdelen når man lar rasjoneringsbestemmelsene virke, uten å ta til motmæle. Omsider har man hevet røsten. Dette kan få samme positive virkning som da to forskere med tilknytning til UiT for 45 år siden utredet lærersituasjonen i Nord-Norge. Med utgangspunkt i den NOU-en (1978:50) de skrev, ble grunnlaget lagt for tiltak som i noen år sikret Nord-Norge brukbar lærerdekning.
Når søknaden fra UiT fremmes overfor en statsråd fra Sp som til overmål er fra Nord-Norge, er sjansene gode for at den innvilges. Det er håp om at Høyre og Aftenposten vil innse at siden det uansett må være en voksen til stede i klasserommet, er det en fordel at hun har lærerutdanning, selv om hennes karakterer fra videregående ikke er på topp. Jeg har derfor hatt håp om at jeg nå kunne si som Petter Dass; han avslutter Nordlands Trompet med « … hermed jeg ender min Nordlandske Snak».
Jeg er derfor redd for at jeg i nye 20 år må være advokat for det jeg har kalt en lærernorm for utkantene.
Karl Øyvind Jordell
Det er imidlertid svært lite sannsynlig at flere lærerstudenter i Tromsø og Alta vil være tilstrekkelig til at fylkene får nok lærere. Derfor må lærere importeres fra sør. Først i år har jeg dokumentert at de økonomiske stimuli som vi så langt har hatt for å lokke lærere nordover, ikke er tilstrekkelige. Hadde de vært tilstrekkelige, hadde vi med en økning av lærerbestanden på 10000 siden 2005, fått besatt de ca. 270 årsverkene i Troms og Finnmark som ivaretas av lærere som ikke oppfyller kompetansekravene. Siden ikke alle jobber i full stilling tilsvarer dette ca. 330 lærere. Tallet for Nordland er ca. 250.
Jeg er derfor redd for at jeg i nye 20 år må være advokat for det jeg har kalt en lærernorm for utkantene, som kunne være slik at lærere ved skoler med lærermangel over for eksempel 20 prosent får for eksempel 20 prosent høyere lønn, stigende til for eksempel 50 prosent etter for eksempel 5 år, samt fortrinn til stillinger i et par kommuner som de ønsker seg til, etter å ha gjort sin innsats i utkantene. Det vil ikke bli dyrt, siden det for Nord-Norges vedkommende ikke ville dreie seg om alle de snaue 600 lærerne nevnt ovenfor — ikke alle disse jobber i skoler med over 20 prosent lærermangel. Men det finnes andre utkanter også, og disse måtte også nyte godt av tiltaket.
De politiske partiene har hatt en tilbøyelighet til å gjøre rasjoneringen av lærere strengere. Det klareste eksempelet er hestehandelen mellom Høyre og KrF for noen år siden, der Høyre fikk skjerpet opptakskravet i matematikk, mot at KrF fikk gjennom sin lærernorm. Den innebar et par tusen lærere flere til byene og det sentrale østlandsområdet, noe som selvfølgelig gikk ut over rekrutteringen i utkantene. Til overmål viste evalueringen at ordningen ikke hadde hatt betydning, verken for elevene læring eller deres trivsel.
Den sittende regjeringen har funnet sin måte å forverre situasjonen på, i noe som likner en hestehandel med lærerorganisasjonene: Man har foreslått at lærere hvis kompetanse består i fagstudier samt annen pedagogisk utdanning enn lærerutdanning, skal ikke lenger kunne få fast tilsetting. Nå skal det kreves lærerutdanning av alle. Det vil innebære at utkantkommunene ikke kan sikre seg personer som gjennom vikariater har vist at de fungerer godt som lærere, men som ikke har lærerutdanning i bunnen. Dersom de for all framtid må gå som vikarer, vil mange av dem flytte, eller finne noe annet å gjøre.
UiT har etter mange år kommet til fornuft. Det er å håpe at regjeringen vil følge universitetets gode eksempel, og ikke gå videre med sitt siste forslag. Men som presidenten i Dusteforbundet i sin tid hevdet: Fornuften er en ensom ting.
