Debatt

UiT må leve opp til sitt ansvar for kritisk analyse og for landsdelen

For 40 år siden hadde to forskere ved Universitetet i Tromsø ansvaret for å utrede ‘Lærersituasjonen i Nord-Norge’, som kom som en egen NOU i 1978. Nå er tiden overmoden for UiT påny tar dette ansvaret.

Landets nordligste universitet bør ta ansvar for å se på hva man kan gjøre for å få flere lærere til Nord-Norge, skriver innleggsforfatteren.
Landets nordligste universitet bør ta ansvar for å se på hva man kan gjøre for å få flere lærere til Nord-Norge, skriver innleggsforfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et innlegg på nettavisen Khrono og på Nordlys’ nettside Nord-norsk debatt har rektor ved Universitetet i Tromsø og en dekan, antagelig for lærerutdanning, skrevet om at «vi trenger et godt partnerskap for lærerutdanning; for få vil bli lærer for de yngste – UiT kjenner et stort ansvar for å utdanne de lærerne som skal til». Det skulle for så vidt bare mangle at man føler ansvar, etter at lærerutdanningen i Alta nå er del av universitetet, og lærerutdanningen i Nordland ser ut til å rakne.

I innlegget tegner og forteller man om det man gjør, men mer for å fremheve sin relative fortreffelighet overfor potensielle partnere, enn som den form for kritisk analyse som ville være naturlig å forvente fra et universitet.

Man viser til en framskriving fra Kommunenes sentralforbund om forventet større mangel på lærere for de yngste, men helt uten angi tall. Ett viktig tall som allerede foreligger, er at i en kommune i Finnmark er 48 prosent av lærerne på trinn 1-4 uten godkjent utdanning.

Man viser til at man allerede i 2010 etablerte femårig masterutdanning for lærere, men uten å oppgi hvilket frafall man har i denne utdanningen, f eks sammenliknet med den gamle fireårige utdanningen. Slike tall ville være av en viss interesse for å få en formening om produksjonen av lærere på landsbasis i årene fremover, selv om tallene fra Tromsø måtte justeres for at man der har hatt studenter som frivillig valgte å skrive masteroppgave – det blir noe annet når alle studenter nå må skrive slik oppgave som obligatorisk del av lærerutdanningen. I særdeleshet kunne det vært interessant med en vurdering av virkningen av at lærerstudentene ikke siles før de slipper inn på masternivået, til forskjell fra de fleste andre universitetsstudier, der man krevde karakteren 2,7 for å gå videre, og nå krever C.

Man viser til en tradisjon med desentraliserte tilbud, men går ikke inn på hvorfor tradisjonene er brutt, for så vidt som et tilbud på Finnsnes går i regi av Universitetet i Sørøst-Norge etter at UiT ikke ønsket å medvirke.

Man viser til et tilbud til lærere som ikke har sluttført sin utdanning, men uten å nevne at ved dette tilbudet har departementet frafalt karakterkravene for opptak, krav som i realiteten innebærer at regjeringen rasjonerer tilgangen på lærere i Nord-Norge: Man har søkere nok til de ordinære studiene, men ikke mange nok med 3,5 i snitt og 4 i matematikk.

Det mest problematiske utsagnet er følgende: «Men det er skoleeierne i kommunene og lokalpolitikerne som kjenner sine lokalsamfunn og som kan rekruttere søkere til utdanning og legge til rette for at ufaglærte får fullføre påbegynt lærerutdanning.» Nei, det ikke kommunene og lokalpolitikerne som sitter med hovedansvaret for rekruttering, det er regjeringen, som fastholder opptakskrav som ikke er bærekraftige.

Man skriver om økende rekruttering, og nevner tall, men går ikke inn på hvorfor en av de tre lærerutdanningene, nemlig den for trinn 1-7, ikke har en tredel av studentene, men bare en femdel. Fremfor alt forklarer man ikke hvorfor antall studieplasser på dette studiet de fem siste årene har fluktuert sterkt, 84/60/40/60/40, med halvering i antall tilbud om studieplasser de tre siste årene, 97/78/50.

Man sier ikke noe hvor mange som faktisk har møtt fram disse årene, og sier ikke noe om hvilken produksjon man venter seg, i lys av frafallet.

Og man sier ikke noe om Alta, hvor situasjonen er enda vanskeligere – ett år tok man ikke opp noen studenter til lærerutdanningen for trinn 1-7.

Fremfor alt unnlater man, selv om et universitet har samfunnskritiske oppgaver, å kommentere departementets pressemelding av 24.7., som refererer statsråd Asheim: «Tidligere i vår var jeg bekymret over at færre hadde lærerutdanning som sitt førstevalg når de søkte. Derfor er jeg glad for at flere av søkerne er kvalifiserte enn tidligere». Man skulle tro at rektor, som er professor i medisin, følte et særlig ansvar for å holde et øye med statsråden, som, da han som medlem av utdanningskomiteen, kommenterte forholdet mellom opptakskravene til lærerutdanningen og fremtidig lærermangel, med å si at ‘vi senker da ikke kravene til medisinstudiet, selv om det er legemangel’.

Det hadde vært gunstig med en kritisk vurdering av årets utsagn, med utgangspunkt i den totale søkningen til høyere utdanning. Den økte med ca 8,8 prosent (det oppgis litt ulike tall). Antall kvalifiserte søkere økte med 12,2 prosent, og antallet som ved hovedopptaket fikk tilbud om studieplass, økte med 8,7 prosent.

For grunnskolelærerutdanningen for trinn 1-7 var de tilsvarende tallene på landsbasis: antall såkalte førstevalgsøkere minus 3,3 prosent, kvalifiserte minus 2,8 prosent, og tilbud minus 0,4 prosent. For grunnskolelærerutdanningen for trinn 5-10 er tallene enda dårligere: søkning minus 11,8 prosent, kvalifiserte søkere minus 3,7 prosent, og tilbud til minus 4,9 prosent. For de såkalte lektorutdanningene viser tallene en nedgang i søkere på 12 prosent, en nedgang i kvalifiserte søkere på 1,3 prosent, og en nedgang i tilbud på 3,2 prosent. For de ordinære lærerutdanningene er altså alle ni tall er negative, herunder antall kvalifiserte søkere.

Tallene for barnehagen, som departementet ofte inkluderer for å skjule svake lærertall, hjelper heller ikke statsråden – økningen på 1,1 prosent kvalifiserte for denne gruppen søkere kompenserer ikke for nedgangen i kvalifiserte søkere til ordinære lærerutdanninger, som altså er på minst 2 prosent. Han reddes av en liten gruppe lærere, kalt faglærere, hvor antall kvalifiserte søkere har økt med hele 14 prosent, slik at antallet kvalifiserte søkere til alle lærerutdanninger så vidt bikker over null, til 0,6 prosent. Men det er en økning som ligger langt under økningen i kvalifiserte søkere til all høyere utdanning, som altså var på 12 prosent. Lærerutdanningene taper terreng i forhold til andre studier, hva angår kvalifiserte søkere.

At lærerutdanningene taper terreng har konsekvenser for en landsdel som ikke synes å ha sjanse til å produsere nok lærere til eget bruk, men som må importere søringer.

Karl Øyvind Jordell

Dette skjer i et år da eksamen ble avlyst, slik at søkerne hadde bedre karakterer fra videregående skole enn de til vanlig ville fått, siden mange går ned i karakter ved eksamen. Antall kvalifiserte i år er dermed inflatert – flere tilfredsstiller kravet om 3,5 i snitt.

At lærerutdanningene taper terreng har konsekvenser for en landsdel som ikke synes å ha sjanse til å produsere nok lærere til eget bruk, men som må importere søringer.

For 40 år siden hadde to forskere ved UiT ansvaret for å utrede ‘Lærersituasjonen i Nord-Norge’, som kom som en egen NOU i 1978. Nå er tiden overmoden for UiT påny tar dette ansvaret. Det møtet som man 11. september skal ha med KS og Samisk høgskole, som forfatterne viser til, bør munne ut i et initiativ om en ny utredning. Som et selvstendig universitet trenger man ikke spørre departementet om lov – ‘just do it’.

Powered by Labrador CMS