Lærerkrisens ubehagelige dilemma

Et dilemma er en situasjon man befinner seg i når man er tvunget til å godta den ene av to like ubehagelige muligheter. I et svar på tiltale om å spre predestinasjonslære ved å presentere statistikk som avblåser en varslet lærerkrise før vårens opptak, forsvarer statsrådene Melby og Asheim seg med at framskrivinger som antyder et overskudd av lærere etter 2025 ikke kan underkommuniseres.

Det påpekes at det vil være uredelig å ikke spre tilgjengelige data selv om tidspunktet ikke er mest gunstig, mens den ubehagelige situasjonen rundt manglende statistikk på reell bruk av ukvalifiserte lærere ikke kommenteres. At statsrådene forsvarer bruken av statistikk, forsvarer likevel ikke valget av retorikk.

Pressemeldingen om en avblåst lærerkrise bærer mer preg av triumf over egen politikk enn en fallitterklæring over at befolkningsnedgangen primært er årsaken. Demografiutvalget uttrykte i NOU 2020:12 bekymring for utviklinga, mens statsrådene for utdanningssektorene applauderer samme tendens. Dette er for meg et håpløst dilemma, men jeg velger å ta demografiutvalgets ubehagelige scenario som en mulighet til å endre på framtiden.

søkertall

Frykter økt lærermangel etter nedgang i søkertall

I fjor høst innrømmet statsråd Melby at statistikk for bruk av ukvalifiserte lærere ikke er holdbar, og i en pressemelding kommer dette til uttrykk: Regjeringa vil undersøkje tal om ukvalifiserte lærarar.

Utdanningsdirektoratet fikk først oppdraget med å rydde opp - uten hell - og Kunnskapsdepartementet forventer å kunne ha noen svar på avvikene i sommer. I logikken brukes dilemma om en tveleddet påstand som kan være sann bare under den ene eller den andre av to forutsetninger som begge er umulige. Logisk sett kan altså ikke en lærerkrise avblåses før tallgrunnlaget for kvalifiserte lærere er mer reliabelt.

Et avvik mellom 5 og 24 prosent viser at datagrunnlaget ikke er holdbart, og i tillegg vil kompetansekravene med tilbakevirkende kraft gi større utslag i statistikken om dagens utdanningspolitikk skal videreføres. Forutsetningene for å avblåse en lærerkrise er bygd på en mangelfull og tveleddet påstand fundert i statistiske dilemmaer. Forutsetningene for å si noe om fremtidens behov for lærere vil på et slikt grunnlag være vanskelig, om ikke umulig.

les også

Mot SSBs og departementets tvilsomme tall har lærerutdannere lite å stille opp med i rekrutteringen

Ellers er jeg svært glad over at statsrådene er enige i at Norge fortsatt trenger flere lærere, og innrømmelsen om at Nord-Norge utpeker seg som et særskilt kriseområde. I Nord-Norge er det praktisk talt snakk om et dobbelt dilemma, der kritisk lav søking til lærerstudier har en direkte dominoeffekt der mange kommuner sliter med å få kvalifiserte lærere til vakante stillinger.

Selv om statistikk er en vanskelig øvelse, viser tall at om lag 60-80 prosent av studentene bosetter seg i området de har studert i. Et av poengene til demografiutvalget er at kommuner med lav sentralitet bør satse hardt på desentralisert utdanning, og utsette eventyrlystne sjeler for «rural eksponering» for å øke bolyst i distriktene. I forhold til lærerutdanning, vil en satsning på praksis ute i distriktskolene kunne fungere som en rekrutteringsmekanisme. Kommuner bør derimot ikke sitte med dette ansvaret alene.

I min egen kommune Alstahaug har det nettopp blitt vedtatt å bevilge bonusordninger i et forsøk på å lokke til seg kvalifiserte søkere. Lokkemat i form av kronetillegg for å tiltrekke seg søkere er også et utdanningspolitisk dilemma og et tveegget sverd. Lønnspolitikken til Utdanningsforbundet baserer seg på lik lønn for likt arbeid, der et primært prinsipp er sentral lønnsutvikling.

På den annen side er Utdanningsforbundet også opptatt av at alle elever skal ha rett på undervisning av lærere med godkjent utdanning, og dette fører til nok et dilemma. Skal tilgang på kvalifiserte lærere defineres av kommuneøkonomi, og hvordan vil slike krisetiltak påvirke lønnsutviklingen generelt?

Alstahaug lokker lærere med bonus på 90.000 kr – skylder på nedlegging av lærerutdanning på Nesna – NRK

Lærerkrisen i Nord-Norge henger naturlig sammen med lav rekruttering til lærerutdanningene, og virkemidlene med å gjøre lærerstudiene attraktive i forhold til nedskriving av studielån i Nord-Norge ser ikke ut til å ha hatt reell effekt etter 2019. Fjorårets lønnsoppgjør var heller ikke noe å rope voldsomt hurra for, og dugnadsånden hos lærerstanden har nok blitt litt tynnslitt. I mellomoppgjøret er det allerede brudd i forhandlingene, og lønnsutviklingen bør også sees i sammenheng med sviktende rekruttering.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Flere lærere har uttrykt at de har fått nok det siste året, men kanskje er den negative oppmerksomheten rundt lærernes situasjon et uttrykk for at lærere ikke lengre kjenner på behovet for å framsnakke eget yrke. Mange lærere kjenner på at det ikke er spesielt gøy være fanget i et dilemma der lærerstanden i en runde kan bli framsnakka som en samfunnskritisk funksjon, for så i neste omgang kjenne på følelsen av å være med i en dugnadsgjeng der applaus er premien. Jeg anbefaler statsrådene om å sjekke ut Facebook-gruppa Status lærer, der kommer mye av frustrasjonen fra grasrota til uttrykk.

Som fagforeningsmenneske og engasjert lærer er det lett å løfte frem selve yrkesutøvelsen. Jeg framsnakker gjerne lærergjerningen hver eneste dag, men utdanningspolitiske utfordringer må også belyses. Statsrådene skriver at man ikke skal se seg blind på søkertall, men ha fokus på oppmøtetall. Når oppmøtetallene statistisk sett er lavere enn søkertall, tenker jeg at vi trenger noen mirakler nå. Augustin låste seg fast i at verden var predestinert, selv er jeg mer åpen for at vi kan endre på det meste, og jeg tror faktisk mer på mirakler enn på både statistikk og dagens utdanningspolitikk.

les også

Predestinasjonslære fra Melby og Asheim?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.