Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt

Cecilia Salinas sier hun elsker forskning. Samtidig har hun kjent på alle kravene som stilles for å gjøre det bra i akademia. Postdoktoren er 45 år og går fra den ene midlertidige stillinga til den andre. 

— Der er et press på å produsere. Jeg driver i perioder rovdrift på meg selv. Det er veldig få jobber og vi må bare stå på i en knallhard konkurranse, forteller postdoktoren ved Universitetet i Oslo. 

Debatt ● Ingvild Bergom Lunde

Kjærlighetsrevolusjon og frie forskere i akademia? Ja, takk!

Forsker på emosjonelt arbeid

Erfaringene til Salinas stemmer godt overens med ny forskning. Tale Steen-Johnsen, Irene Trysnes og May-Linda Magnussen har nylig publisert en forskningsartikkel om emosjonelt arbeid i et nyliberalt universitet preget av konkurranse og målemetoder. Artikkelen er en del av et større forskningsprosjekt FEMPROF, som undersøker hva som hindrer likestilling og mangfold i akademia (se faktaboks). 

I den publiserte artikkelen intervjuet forskerne sju kvinnelige akademikere som er fast ansatt i et middels stort universitet. Det har hatt universitetsstatus bare i noen få år. Universitetet er kjent for å ha høye forventninger for å få tilfredse studenter, og bruker indikatorer for å måle karriereutvikling. Kvinnene i forskningsartikkelen hadde vært sykmeldt og ble intervjuet om perioden før og etter sykmelding. 

— Vi trekker på internasjonal forskning som er opptatt av å tematisere hva som skjer med vårt indre følelsesliv i et nyliberalt akademia, sier Steen-Johnsen, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

Kravene fra slike nyliberale universiteter handler om å være produktive, ha kontroll, være lovende, ovenpå og engasjert, ifølge Steen-Johnsen. 

— Da blir det viktig å opptre i tråd med disse kravene og skjule hvordan kvinnelige akademikere egentlig har det. 

Foreleser strevde

Én av informantene fortalte at hun sto foran studentene og foreleste, men skjønte ikke sine egne PowerPoint-lysark. 

— Det er en kognitiv svikt som skyldes slitenhet. For å skjule at hun ikke hadde kontroll, delte hun studentene i grupper for å få dem til å snakke sammen. Hun sa etterpå at det er ekstremt viktig for henne at studentene ikke oppdager hvordan hun har det. Da sitter hun igjen med det indre følelsesarbeidet og beskriver det som ensomt. Det er ikke lett å si det til kolleger heller, forteller Steen-Johnsen.

— Hvis kvinnene har hatt sykefravær, skal de ikke da være friske når de kommer tilbake på jobb?

— Dette er sammensatt. Man kan komme delvis tilbake og ha en delvis sykmelding. I dette landskapet prøver akademikere ofte å komme tilbake så fort de kan. Vi kan ikke si noe generelt om dette, men de vi har intervjuet kjenner på mange forpliktelser overfor studentene og den institusjonen de er en del av, sier førsteamanuensis Irene Trysnes. 

likestilling

Å få barn bidrar til at kvinner dropper hele forsker­karrieren

Menn ville ikke stille

Tale Steen-Johnsen sier at de bruker en teori om emosjonelt arbeid for å få fram at det i dette yrket er forventet at akademikerne viser at de har kontroll og er engasjerte. Men informantene beskriver at de ikke har det slik på innsida. 

— De er nødt til å gjøre et emosjonelt arbeid for å ha kontroll og virke sterkere enn det de egentlig føler at de er. Det synes vi er interessant å få fram. 

Forskerne prøvde også å få mannlige akademikere til å delta i undersøkelsen, men ingen ville stille opp.

publisering

Menn med barn publiserer mer, mens mødrene sakker akterut

— Rovdrift

Postdoktor Cecilia Salinas forteller at hun har hatt sykefravær i perioder. En jobb måtte hun bare si opp. Hun måtte ta vare på helsa. Hun opplevde at det var så mange arbeidsoppgaver og press at hun til slutt ikke greide mer. 

— Jeg lukket døra på kontoret og gråt i fem minutter, så tørket jeg tårene og fortsatte med «business as usual». Det var slik som kvinnene i artikkelen. Vi prøver å ta oss sammen. 

Salinas har sett fedre i midlertidige stillinger oppleve det samme. De slet også veldig med å vise at de har kontroll og skulle klare jobben. 

Da hun skrev på doktorgraden, fikk hun prolaps i ryggen. 

— Da prøvde jeg å minimere sykmeldingsperioden. Det var ganske forferdelig. Jeg gikk rundt med madrass og yogamatte og prøvde å skrive. Jeg tok mye paracetamol for å holde ut. Det var så vondt.

Hun har også hatt personalansvar.

— Jeg skulle yte omsorg for disse ansatte samtidig som jeg hadde lite å gi meg selv. Det føltes som en form for rovdrift. Jeg måtte sette meg selv til side og fokusere på arbeidsoppgavene. 

Å være borte fra jobb er heller ikke bare lett:

— Ingen tar over den jobben jeg har hvis jeg er borte fra den. Arbeidsoppgavene er der fortsatt, og de kan ingen overta. Deadlinen flytter ikke på seg når jeg er syk.

Hun er kritisk til hvordan universitetene fungerer i dag. 

— Vi trenger et annet system for å måle kvalitet, som ikke presser folk til å bli syke. Skal vi utvikle ny kunnskap og se ting på nye måter, trengs det tid til fordypning og til å være kreativ. Det blir fort mye repetisjon for å publisere mye. Slik universitetet drives nå, fører det oss ikke på nye veier. Tvert imot. Det kan skade forskningen, sier Salinas. 

fusjoner

Forskere opplevde mer toppstyring i kjølvannet av fusjonene

— Ikke bra for meg

Ingvild Bergom Lunde er leder av Stipendiatorganisasjonene i Norge. Hun er glad for at det blir forsket på det forskerne kaller emosjonelt arbeid. 

Lunde var sykmeldt både da hun arbeidet med doktorgradsavhandlinga og som postdoktor på grunn av psykisk uhelse. Hun var åpen overfor arbeidsgiver om hvordan hun hadde det, og har opplevd mye støtte fra folk rundt henne på universitetet. Men likevel opplevde hun at ivaretakelsen av henne ikke var optimal. 

Hun har også valgt å være åpen i media om det hun kaller intellektuell trakassering, noe hun sier har hjulpet hennes psykiske helse. 

— I sommer tok jeg valget om ikke lenger være vitenskapelig ansatt i dagens institusjonelle akademia. Jeg føler at det gjør at jeg har det mye bedre med meg selv. For meg er det en bekreftelse på at akademia ikke har vært bra for meg, selv om jeg mener at vitenskap er veldig viktig og vil jobbe med dette på en eller annen måte. 

Lunde sier presset blant annet handler om at kontraktene er korte og at det er vanskelig å bli ferdig i tide.

— Da kjenner jeg meg igjen i at jeg prøver å skjule at jeg er bakpå og ikke presterer nok. Derfor vil jeg slutte. Det har vært mye skam, men nå har jeg sluttet å legge skylda på meg selv. 

— Fører til utmattethet

Forskerne Tale Steen-Johnsen og Irene Trysnes sier at grunnen til at kvinnelige akademikere må framstå som mer ovenpå enn det de egentlig føler seg som, handler om hvordan universitetene har utviklet seg. 

— Det er mange tellekanter, en konkurranse om å være best og om å få de beste prosjektene. Vi finner også mye forskning på at kvinnelige forskere gjør veldig mye annet arbeid enn menn, for eksempel emosjonelt arbeid som de tar ansvar for i møte med studenter og kolleger. Dette fører til utmattethet, sier Trysnes. 

Mye emosjonelt arbeid på jobb som overlates til kvinnene, kombineres med et tellekantsystem preget av hard konkurranse, påpeker hun. 

— Det er kanskje ikke så sunt å leve med en slik kombinasjon?

Norden

Vil skape en ny forsknings­kultur: — Det kreves en helt ny grunn­tenkning i akademia

— Kan skade forskning

— Hva tenker dere bør gjøres for å unngå at kvinnelige akademikere skal slippe å skjule hvordan de egentlig har det?

— Vi har snakket mye om dette. Først tenkte vi at vi måtte oppfordre til mer emosjonell solidaritet på arbeidsplassen, slik at akademikere skal ha større rom for å vise hvordan de har det. Men etter å ha snakket med kvinnene vi intervjuet, kom vi fram til at dette blir å presse problemet nedover. Da blir svaret nærmest at dette er et brutalt system, så vi må ta vare på hverandre, sier Tale Steen Johnsen. 

Likevel tror forskerne det finnes lindring i å få emosjonell støtte. Men de er opptatt av å peke på arbeidsbetingelsene i akademia. 

— Universitetene må være klar over hvor hardt dette oppleves og hvor mye følelsesmessig arbeid som må gjøres for å henge med i denne sektoren. Dit har vi kommet. Ved å opplyse om problemet, har vi et langsiktig håp om at det skal bli bedre, sier Steen-Johnsen. 

Trysnes foreslår at sektoren må snakke om kvalitet på en helt annen måte. Hva er kvalitet? Er det antall publiseringer? Hva er kvalitet i undervisning? Er det å få studentene fortest mulig gjennom studiene? Eller at de kan komme ut som gode, dannede mennesker?

Steen-Johnsen viser til at hele forskningsprosjektet handler om å argumentere for et mer mangfoldig og rausere akademia. 

— Informantene kan ikke ta denne jobben, de vil ikke klare det. Mange er tidlig i karrieren. Kanskje må de som har vært lenge ved universitetene snakke høyere og ta ansvar for kollektivet.