Debatt ● Hanne Flinstad Harbo, Christine Meklenborg Nilsen, Morten Dæhlen og Bjørn Stensaker
Kunnskap er vår beste forsikring for fremtiden
Norge, som et av verdens rikeste land, kan og bør satse mer. Rektorkandidat Hanne Flinstad Harbo og hennes team skriver om forskningspolitikken de mener Norge trenger.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Klima- og naturkrisen henger over oss, krig og konflikt preger nyhetsbildet, liberale demokratier er på vikende front og digitaliseringen av samfunnet fortsetter med en kraft vi ennå ikke overskuer konsekvensene av. For å håndtere dette trenger verden ny kunnskap og særlig en forsterket satsing på den frie, uavhengige og grunnleggende kunnskapsutviklingen. Norge, som et av verdens rikeste land, kan og bør satse mer.
Universitetet i Oslo (UiO) er et internasjonalt ledende forskningsintensivt universitet som tar et stort samfunnsansvar. Samtidig som vi driver systematisk utvikling av ny kunnskap forvalter vi store og betydningsfulle kunnskapsressurser. Våre museer og biblioteker tar vare på vår historie og vår kultur. Våre fakulteter, sentre og museer utvikler ny kunnskap i bredden av vitenskapene og stimulerende læringsmiljøer for omtrent 26 000 studenter.
Vi har hatt et nasjonalt ansvar helt fra 1811, da UiO ble etablert, og vi har hatt og har et sterkt globalt engasjement. I dag er UiO til stede over hele verden, både som institusjonell samarbeidspartner og gjennom forsker-til-forsker samarbeid og studentmobilitet på tvers av landegrenser og kontinenter. Et godt eksempel på UiOs internasjonale tilstedeværelse er «Health Information System Program» (HISP), som startet ved UiO i 1994. HISP har forsket frem og utviklet helsesystemløsninger som i dag dekker mer enn 3 milliarder mennesker i det globale sør. Til tross for at langsiktig kunnskapsutvikling er helt avgjørende for velferds- og samfunnsutviklingen, er de langsiktige investeringene i kunnskapsutvikling under sterkt press.
De fleste, inkludert våre politikere, vil forskningen vel. Samtidig blir en stadig større andel av forskningsressursene styrt i retning av å hente kortsiktige gevinster. Dette skjer på flere måter. Når budsjettene skal balanseres i Forskningsrådet, kommer det stadig kutt i rammene til den frie og åpne grunnforskningen. I det politiske Norge ivres det for innovasjon og relevans som sluttprodukter, og man tar for gitt det møysommelige arbeidet og den langsiktige kunnskapsproduksjonen som er en forutsetning for å kunne utvikle nye produkter og tjenester.
Kortsiktige satsinger innen norsk forskning drives også frem gjennom årlige kutt på mellom 0,5 og 0,8 prosent i grunnbevilgningen til universitetene. Det økonomiske handlingsrommet er følgelig betydelig svekket, — et handlingsrom som er helt nødvendig for den nysgjerrighetsdrevne kunnskapsutviklingen. Dagens regjering har kalt det økonomiske kuttet et «satsingskutt», forklart ved at midlene som hentes fra universitetenes budsjetter skal brukes til mer kortsiktige tiltak. Men dette er en kraftig forflytning av forskningsinnsatsen mot det kortsiktige på bekostning av det langsiktige. Fokuset på innovasjon og kortsiktig relevans i den norske forskningspolitikken skjer på bekostning av den frie og uavhengige kunnskapsutviklingen. Satsing på innovasjon uten satsing på grunnforskning er på lang sikt ikke bærekraftig.
Vi har et viktig stortingsvalg foran oss i 2025, og vi vil minne våre politikere på de betingelsene som skaper og utvikler kvalitet i forskning og utdanning. Den aller viktigste betingelsen for kvalitet er nettopp fri og uavhengige kunnskapsutvikling — det nysgjerrighetsdrevne kunnskapsarbeidet. Kvalitet er også helt avhengig av samarbeid over landegrensene. Universitetet i Oslo er et aktivt medlem av «The Guild of European Research Intensive Universities» nettopp for å forsvare grunnforskningens betydning og Europas viktige rolle i den globale kunnskapsallmenningen. Siden opprettelsen i 2016 har The Guild arbeidet systematisk for å synliggjøre grunnforskningens betydning for samfunnsutvikling i bred forstand og for å påvirke innretningen på de store forskningsprogrammene i Europa. Dette arbeidet må fortsette med full kraft. Vi er helt avhengig av internasjonalt samarbeid hvis vi skal utnytte de mulighetene ny kunnskap kan gi oss.
Relevans er også viktig. I ny Universitets- og høyskolelov lov paragraf 1 understrekes det at universitetene skal «bidra til en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling». Ja, universitetene har en svært viktig rolle for å finne løsninger på de store samfunnsutfordringene. Klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring, og utfordringen kan kun løses gjennom samarbeid mellom myndigheter og fagfolk. Innen utløpet av dette århundret er vi ifølge FNs estimater nærmere 11 milliarder mennesker på jorden. Det er dessverre fortsatt et stort og åpent spørsmål om planeten vår på det tidspunkt er miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig.
Kunnskap er vår beste forsikring for fremtiden. Investeringer som fremmer kvalitet i forskning og utdanning bør derfor være den aller viktigste saken for en norsk regjering og Stortinget. Som Norges fremste forskningsinstitusjon kan UiO bidra med ny forskning, innovasjon, utdanning og kunnskap som kan anvendes for å bidra til å løse de store samfunnsutfordringene. Men vi kan ikke klare dette uten gode rammebetingelser og sterk støtte fra våre myndigheter.
