LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
UIB-fallskjermen
Kunne ikke si opp direktør og måtte betale seg ut
Universitetet i Bergen hadde ikke god nok grunn til å si opp eks-fakultetsdirektør Ørnulf Lillestøl. Dermed måtte de bla opp, og mener dette er innenfor fullmakten.
Publisert
Oppdatert
«Vilkårene for oppsigelse eller ensidige disposisjoner fra arbeidsgiver ble vurdert, men etter hvert ble det klart at det var nødvendig å finne frem til en minnelig løsning », skriver universitetsdirektør Robert Rastad i sin redegjørelse for at han ga tidligere fakultetsdirektør Ørnulf Lillestøl permisjon med lønn i 18 måneder, for deretter å la ham fortsette i jobb ved universitetet til millionlønn.
Uenighet
Redegjørelsen kommer etter at Kunnskapsdepartementet har bedt om den i forbindelse med at Lillestøl-saken ble omtalt i Khrono.
«I forbindelse med den omtalte avtalen har det blitt stilt spørsmål om hva som ligger i universitetene og høyskolenes handlingsrom og om forholdet til fullmaktene som ligger i tildelingsbrevene til institusjonene», skrev departementet i sitt brev til Universitetet i Bergen.
I avtalen med Lillestøl het det: «Universitetsdirektør og fakultetsdirektøren har, på enkelte områder, ulikt syn på sentrale forhold som er viktige for videre drift av fakultetet, og har etter samtaler og møter kommet frem til at Lillestøl skal fratre stillingen som fakultetsdirektør på de vilkår og forutsetninger som fremkommer i denne avtalen».
Minnelig løsning
Men uenigheten baserte seg tydeligvis ikke på forhold som var så alvorlige at det ville være grunnlag for å starte en oppsigelsesprosess overfor Lillestøl. Selv om Rastad i sin redegjørelse sier at dette ble vurdert. Dermed måtte UiB komme fram til en «minnelig løsning» som innebar å betale seg ut av situasjonen.
Et spørsmål i forhold til Lillestøls avtale er om permisjon med full lønn i 18 måneder egentlig er en omgåelse av bestemmelsene rundt forlik som ligger i tildelingsbrevene til universitet og høgskoler. Der er det en øvre grense på 300.000 kroner. I andre statlige virksomheter er det også bestemmelser om at et sluttvederlag ikke skal overstige 12 måneders lønn.
Rastad mener at disse bestemmelsene ikke gjelder Lillestøl-tilfellet.
«Vi vil her tydeliggjøre at det ikke var aktuelt å få til en avtale om sluttvederlag ved fratreden fra UiB. Avtalen som er inngått er derfor ikke en avtale om sluttvederlag, men en frivillig overgang til annen stilling - kombinert med permisjon fra stillingen», skriver universitetsdirektør Rastad.
Helhetsvurdering
Han redegjør også for de 18 månedene der den tidligere fakultetsdirektøren får lønn på nesten 1,1 millioner uten å jobbe. Perioden består av tre måneder med oppsigelsestid fra fakultetsdirektør-stillingen, 12 måneders lønnet permisjon i ny stilling i tillegg til uttak av tre måneder med all ferie i denne perioden. Deretter kan Lillestøl gå over i en ny stilling ved UiB som seniorrådgiver til samme lønn.
«At UiB har funnet at det er nødvendig å akseptere en avtale med så lang permisjonstid, er som nevnt basert på en helhetsvurdering av situasjonen. Universitetsdirektøren oppfatter at det er innenfor UiBs fullmakter å gjøre slike helhetsvurderinger når situasjonen krever det, og at vi i dette tilfellet ikke har gått ut over de instrukser og fullmakter som foreligger», skriver Robert Rastad.
Han har tidligere uttalt til Khrono at han mener avtalen med Lillestøl er innenfor fullmakten og vist til at dette ikke handler om et sluttvederlag.
– Min opplevelse av denne saken slik den har vært er at vi er innenfor de fullmaktene som jeg har hatt, og den veiledningen som jeg har fått internt i saken, uttalte Rastad til Khrono da saken ble kjent.
NTNU fikk 1.mars i år en tilsvarende forespørsel fra Kunnskapsdepartementet der de ber om redegjørelse for den store sluttavtalen til førsteamanuensis Øyvind Eikrem. NTNU opplyser at deres redegjørelse ikke er klar ennå.
OsloMet fikk i 2018 refs fra Kunnskapsdepartementet fordi de hadde inngått en for raus minnelig ordning med daværende førsteamanuensis Jens Petter Berg i en tilsvarende sak. Fullmaktsgrensen var også den gangen 300.000 kroner. Forliket ved OsloMet beløp seg til 1,2 millioner kroner.
