Debatt ● Ilmi Willbergh og Turid Skarre Aasebø
Kunderollen svekker kvaliteten i ph.d.-utdanninga
Nye styringstiltak som flere systemer for ph.d.-kandidatene og obligatorisk kursing av veiledere kan gjøre kandidatene til kunder og veilederne til tjenestetilbydere og dermed ende med å svekke kvaliteten på utdanninga.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Siden innføringen av resultatstyring i høyere utdanning med Kvalitetsreformen i 2003, har enkeltstudenters individuelle læringsutbytte i økende grad blitt premissleverandør for undervisningskvalitet framfor foreleseres profesjonelle dømmekraft. Dette har vi også sett utvikle seg over mange år i skolesektoren.
Maktbalansen forrykkes som følge av dette. Det er lenge siden humboldtske idealer var en realitet ved universitetene, det vil si at relasjonen mellom foreleser og student var ansett som mer eller mindre likeverdig og der begge parter utforsket vitenskapen sammen.
I dag ser samfunnet selvfølgelig helt annerledes ut og det såkalte masseuniversitetet er et faktum. Men faren vi står overfor nå er at relasjonen mellom forelesere og studenter også slutter å eksistere som en pedagogisk relasjon, det vil si en relasjon mellom en som skal lære og en annen som skal lære bort.
En slik relasjon kjennetegnes ved at veilederen vet noe som studenten ikke vet. Dette er grunnpremisset for at samarbeidet skal gi mening.
Når forelesere blir satt under press for å produsere flere studiepoeng, det vil si når målet blir å få flest mulig gjennom fordi dette utløser finansiering for universitetet, reduseres relasjonen til et tjenestetilbud, der kunden alltid har rett.
Vi møter dette i undervisningen på universitetet for eksempel som en vurderingsmentalitet: Seminarformen basert på felles utforskning av fag er utfordret, da studentene kan forbinde det å ytre seg i plenumsundervisning med vurdering. De som er ph.d.-studenter nå, er de samme som har gått på den resultatstyrte skolen siden 2006.
Prestasjonsangsten utkonkurrerer nysgjerrigheten. Og angsten kan transformeres til en følelse av å bli utsatt for urett, og at en kan klage når en opplever at en ikke har fått den servicen en fortjener fra universitetets side. Kunderollen støttes av en utvikling mot styrking av individets rettigheter i utdanningssystemet.
Hvis en slik kunderolle får dominere, kan individuelle rettigheter trumfe faglige hensyn. Dette er en utvikling som undergraver studentenes autonomi, ikke bygger den.
Rollen som student med et åpent og utforskende sinn, er i så fall truet. Da er det ikke bare studentene som taper, men også de vitenskapelige ansatte, som opplever meningstap og mistillit til sin kunnskap.
Dette er også et problem for samfunnet i sin helhet. Universitetene skal ikke bare produsere effektive arbeidstakere, men også utøve samfunnskritikk og drive uavhengig forskning.
Styrking av individets rettigheter er selvfølgelig også helt på sin plass i vårt system. Maktmisbruk skal bekjempes i enhver form, også i veiledningsrelasjonen.
Men når rettsliggjøringen sammenfaller med markedslogikk, er det grunn til å anta at dette verken tjener studentene eller universitetene. Både studentenes og forelesernes faglige autoritet og dømmekraft undergraves gjennom stadig flere dokumentasjonskrav, retningslinjer og obligatorisk kursing.
Vi frykter at mange ikke tør å delta i denne debatten fordi det å ta de svakestes sak på sine skuldre framstår som et standpunkt som er moralsk uangripelig. Det å komme med motargumenter kan bli forstått som at en bekrefter problemet, nemlig at professorene sitter på toppen av et hierarkisk system og trekker opp stigen etter seg.
At det også ligger igjen veiledere på slagmarken, at det alltid er to sider av en sak, for ikke å snakke om i en relasjon, og at skråsikkerhet aldri har vært eller bør være universitetenes ideal, har gått i glemmeboken.
