Debatt ● Karl Øyvind Jordell
Krisen i lærerutdanningen — og årets understatement fra statsråden
Når man ikke har justert riggingen tidsnok, må man ty til ‘svært’, og ikke bare ‘ganske’ markante grep for å komme på rett kurs.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Statsråd Oddmund Hoel har kommet med det som må være årets understatement om høyere utdanning. Om grunnskolelærerutdanningene, hvor søkningen gikk ned med 11—12 prosent, sier han ifølge departementets pressemelding: «Eg fryktar at ein del studieplassar kan ende med å stå tomme til hausten.»
Dette er et understatement av minst to grunner. For det første er tallet 11 prosent noe villedende: Søkningen til all høyere utdanning gikk opp med ca. 5 prosent, slik at lærerutdanningens andel av søkermassen sank med ca. 16 prosent.
For det annet er det ikke tale om ‘en del’ studieplasser’, men 47 prosent, som er en svært stor del, til vanlig omtalt som halvparten. Med ett mulig unntak, lærerutdanning for trinn 5—10 i Bodø, ligger samtlige studietilbud an til å få tomme plasser. Dette kan beregnes siden vi vet hvor stor andel av dem som har satt lærerutdanning på førsteplass (såkalte førstevalgsøkere), faktisk møter fram. For utdanningen for trinn 1—7 var denne andelen i fjor 54 prosent, for utdanningen for trinn 5—10 var den 71 prosent.
Så langt jeg kunne bringe på det rene, var det også i fjor like galt. Ett tilbud ved Oslo Met og ett ved NTNU, begge for trinn 5-10, hadde da hhv. 1,14 og 1,08 frammøtte pr. studieplass. Det er disse institusjonene som tradisjonelt har hatt best søkning; i år ligger ingen av dem an til å fylle hhv. fem og tre tilbud.
Dermed kan det se ut til at tilbud i de store byene gjør det like dårlig som tilbud på mindre steder. Men det er nok et synsbedrag. Tendensen er fortsatt at småsteder har størst problemer. Alvorligst er det kanskje på Nesna, hvor antall frammøtte på GLU5-10 ligger an til en halvering, fra 22 til 12. I Nord-Norge som helhet ligger det imidlertid an til en forbedring på fem av åtte ordinære tilbud. Det typiske er likevel at bare ca. halvparten av plassene vil bli fylt.
Som ett av ‘ganske markante grep’ fremhever statsråden i Khrono « … en søknadsbasert dispensasjonsordning, der utdanningsinstitusjonene kan søke om fritak fra karakterkravene til lærerutdanningene». Nesna vil være avhengig av dispensasjon for å overleve.
Tendensen er fortsatt at småsteder har størst problemer.
Karl Øyvind Jordell
Det han ikke nevner, er at dispensasjonen ifølge stortingsmeldingen om opptak, vil bli gitt på « … vilkår om at institusjonen har tiltak som varetok dei same omsyna som nivåkrava er meint å vareta». Det mest omstridte omsynet er kravet om 4 i matte fra videregående. På GLU1-7, hvor alle studentene må ta matte, kan man nok ikke få sjekket om de behersker den viderekomne matten som de burde ha fått 4 i på videregående, men man kan sjekke at de behersker den elementære matten de trenger for å undervise på trinn 1—7. Men hvordan vil man sjekke mattekunnskaper for de mange studenter som velger bort dette faget på GLU5-10? Skal man legge inn matteundervisning på den videregående skoles (relativt høye) nivå, og prøve studentene i et fag de har valgt bort?
Hoel er professor i historie. Mot denne bakgrunnen blir følgende utsagn (fortsatt til Khrono) forbausende lite dekkende: «Jeg har vært helt tydelig på at lærerutdanningene, slik har vært rigget av forrige regjering, er ingen strategi for fremtiden. Til dem som tenker at hvis vi bare venter lenge nok, så vil søkerne komme til slutt, vil jeg si at det er å stikke hodet i sanden.»
For det første ble riggingen i alt vesentlig foretatt av Kristin Clemet i 2005 — det var da opptakskravene ble innført. Hoel har nok først og fremst mattekravet i tankene; det ble skjerpet av Høyre i 2016. Men siden det har virket i relativt få år, nemlig til den sittende regjeringen åpnet for en streng unntaksordning, har mattekravet hatt begrenset betydning, både for tomme studieplasser, og for dagens lærermangel.
For det annet er det kravet om 3,5 i snitt som har hatt størst virkning. Og da det, i hvert fall fra ca. 2010, viste seg at kravet medførte mange tomme studieplasser, stakk den rød-grønne regjeringen hodet i sanden. Jeg skrev årlig om farene ved mange tomme plasser, særlig for skoler i utkantene. Men hodene var dypt nede i sanden, jeg nådde ikke fram, kanskje var det kvikksand. Antallet ufaglærte lærere har mer enn doblet seg siden 2005. Hadde man justert kravet med en tidel, til 3,4 i ca. 2010, hadde vi knapt hatt lærermangel i dag.
Når man ikke har justert riggingen tidsnok, må man ty til ‘svært’, og ikke bare ‘ganske’ markante grep for å komme på rett kurs.
Igjen er det manglende historiekunnskaper som spiller inn, denne gangen bibelhistorie (som vel ikke Hoels fagfelt): I år med god søkning burde man, slik farao gjorde med korn etter anbefaling fra Josef, latt lærerutdanningene bli fylt opp, for slik å ha noe å gå på, i de magre år vi er inne i nå, med svært svak søkning, som ingen har drømt om (for å alludere til Josefs tilnærming til strategisk planlegging). Jeg hadde heller ikke drømmer eller syner, men prøvde å advare med tørre tall.
KrF, som kanskje kunne blitt varslet i en drøm, var til liten hjelp. I en hestehandel med Høyre om mattekravet fikk de gjennom en lærernorm, som tilgodeså skoler i byer og det sentrale østlandsområdet. Det var ikke så smart, i en situasjon med økende lærermangel i distriktene — men hva gjør man ikke for å holde seg over sperregrensen? Evalueringen viste at normen ikke har hatt betydning, verken for elevenes læring, eller deres trivsel (men lærerne syntes den var bra, det er jo noe, selv om vi driver skole til beste for elevene, ikke for lærerne).
Ironisk nok vil den sittende regjering nå foreta en endring som på liknende måte vil ha negative effekter i utkantene. Mens kravet for fast ansettelse til nå har vært ‘relevant faglig og pedagogisk kompetanse’, må man heretter ha ‘relevant lærerutdanning’. Så langt jeg kan forstå, er endringen primært gjort for å tekkes lærerorganisasjonene. Den innebærer at utkanter vil få problemer med å holde på lærere som viser seg å fungere godt, selv om de bare har relevant kompetanse ‘tilsvarende’ lærerutdanning.
Hva kan gjøres? Mine forslag til ‘markante grep’ er å fjerne opptakskravene helt, gjøre masterkravet frivillig, bl.a. fordi man vil få flere svake studenter, og øke lønna, særlig i utkantene. Når man ikke har justert riggingen tidsnok, må man ty til ‘svært’, og ikke bare ‘ganske’ markante grep for å komme på rett kurs.
Teksten ble først publisert i Utdanningsnytt.no
