Plan S
Tusener av tidsskrifter kan bli utilgjengelige for norske forfattere
Dere må bevare innholdet for framtida, krever Plan S. Tusener av tidsskrifter oppfyller ikke kravet. Dét kan få konsekvenser for hvor forskere kan publisere.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Brussel (Khrono): Norske forskere kan miste muligheten til å publisere i tusener av vitenskapelige tidsskrifter.
Grunnen er at tidsskriftene ikke oppfyller alle krav som stilles i Plan S, som ble lansert for to år siden og skal sjøsettes ved nyttår. Da skal all forskning finansiert av Norges Forskningsråd og de andre aktørene i Coalition S publiseres med åpen tilgang (Open Access).
Men det holder ikke at forskning finansiert av Plan S-aktørene publiseres med åpen tilgang. Plan S stiller også andre krav, blant annet at tidsskriftene skal ha ordninger for langtidslagring av innholdet.
Det er det langt fra alle som har.
En fersk studie viser tvert imot at de fleste open access-tidsskriftene slett ikke har langtidslagring av innholdet.
Flertallet uten langsiktig arkivering
— Dette ser nok ut som et stort problem i mine øyne, sier førsteamanuensis Mikael Laakso ved Svenska Handelshögskolan, også kjent som Hanken, i Helsingfors.
Laakso er en av tre forfattere bak den nevnte studien. Som Khrono allerede har omtalt viser denne studien at 176 tidsskrifter som publiserte med åpen tilgang har forsvunnet de siste tjue årene, og at ytterligere 900 står i fare.
«Coalition S har foreslått en ganske radikal tilnærming til bevaring, som krever at forfattere bare skal publisere i tidsskrifter med eksisterende ordninger for bevaring», skriver de i studien og slår fast at et slikt krav vil «hindre forfattere fra å publisere i et flertall av tidsskriftene» med åpen tilgang.
For øyeblikket er det en stor utfordring for mange små OA-tidsskrifter å oppfylle alle de kravene som Plan S stiller.
Mikal Laakso, Svenska Handelshögskolan
De viser til Directory of Open Access Journals (DOAJ) som fører oversikt over slike tidsskrifter. Av 14.068 tidsskrifter som var oppført hos DOAJ i 2019, sikret bare rundt en tredjedel en langsiktig bevaring av innholdet. Nær 10.000 gjorde det med andre ord ikke.
— Det kan godt være at Plan S endrer kravene og gjør dem lettere for tidsskrifter som aksepteres, men for øyeblikket er det en stor utfordring for mange små OA-tidsskrifter å oppfylle alle de kravene som Plan S stiller, sier Laakso til Khrono.
Uten inntekter og bankkonto
Så hvilke tidsskrifter er det snakk om?
— For meg er det en verden som ser slik ut, sier universitetsbibliotekar Jan Erik Frantsvåg, som er OA-rådgiver ved UiT Norges arktiske universitet, før han tar sats og fortsetter:
— Du har en lang rekke tidsskrifter som publiserer enten frittstående, med en redaksjon som må ordne seg selv, eller av en liten institusjon som har noen få tidsskrifter. De er små, det er ingen økonomi der, de har verken råd til å kjøpe de tekniske tjenestene som skal til eller å opparbeide seg den publiseringstekniske kompetansen.
Det er ifølge Frantsvåg snakk om små og og sårbare publiseringsmiljøer som lider under en akutt mangel på penger. Han forteller at hans to første forskningsartikler ble publisert i et kjent tidsskrift innen hans fagområde, som fortsatt ikke har bankkonto, fordi de ikke har inntekter.
— Hele økonomien i disse tidsskriftene er donert arbeid, institusjonen bidrar eventuelt med infrastruktur. Alt tyder på at de er kronisk underfinansiert.
Du finner slike tidsskrifter over hele verden, sier han og legger til at også norske tidsskrifter kan falle utenfor kravene i Plan S. Frantsvåg viser til en artikkel han i fjor publiserte sammen med en kollega ved Universitetet i Bergen, der de nettopp ser på hvor mange tidsskrifter som oppfyller kravene i Plan S.
— Vi fant to tidsskrifter i Norge som tilfredsstilte Plan S. Kravene var riktignok strengere da, men dog, sier han.
— Skal være skikkelig bevart for framtida
I studien fra Laakso og kollegene vises det til at det finnes en rekke aktører som tilbyr langtidslagring, med navn som LOCKSS og Portico, der du betaler et årlig beløp for at de skal ta seg av lagringen av innholdet. Prisene varierer. Noen tilbyr også dette gratis.
Det er nettopp slike tjenester det vises til i listen over krav i Plan S.
— Grunnen til at vi stiller dette kravet er at vi ikke bare vil ha full og umiddelbar åpen publisering av forskningsresultatene, vi vil også at de skal være skikkelig bevart for framtida.
Det skriver Johan Rooryck i en mail til Khrono. Rooryck er «open access champion» for Coalition S, og sitter med ansvar for utvikling og implementering av Plan S. Han er også professor i lingvistikk ved Universitetet i Leiden og sjefredaktør for tidsskriftet Glossa.
Rooryck legger til at han er mindre bekymret enn Mikael Laakso over de 176 OA-tidsskriftene som har forsvunnet de siste 20 årene. Dette er ikke ekslusivt for OA, skriver han.
— Historien om OA-tidsskrifter som forsvinner er et villspor. Jeg tror kommersielle forlag vil utnytte dette ved å argumentere for at de er de eneste som kan passe på litteraturen. Men det er ikke sant. Klassiske abonnementsbaserte papirtidsskrifter forsvant hele tiden.
Det betyr ikke at en ikke skal være bekymret for framtida og mangelen på digital bevaring av OA-tidsskrifter, vedgår han, og legger til at det er nettopp derfor de stiller kravet.
— Om disse tidsskriftene vil ha artiklene fra våre forfatterne, må de se til å gjøre noe med det.
— På mange måter et faglig lim
Mange av tjenestene for langtidslagring koster som sagt penger. Frantsvåg ved UiT viser til at når det eneste du har av ressurser er frivillig arbeid, da har du ikke penger å betale med.
— I mange tilfeller har du heller ikke kompetanse til å forstå at det er viktig, mange av tidsskriftene vet ikke at de kommer til å slite. Vi kan da ikke mene at det skal være slik, sier han.
Det forbløffende er faktisk at disse tidsskriftene selv ikke har tenkt på langsiktig bevaring.
Johan Rooryck, Coalition S
Disse tidsskriftene er såkalt «diamond OA», tidsskrifter det er gratis å publisere i. Frantsvåg holder på med en studie der de blant annet sammenligner disse med tidsskrifter med såkalt APC (Article Processing Charge), som finansieres ved at forfatteren betaler for hver artikkel som blir antatt.
Men hvor alvorlig er det egentlig for norske forskere om de ikke får mulighet til å publisere i disse tidsskriftene? Det er avhengig av perspektivet, mener Frantsvåg.
— Om du ser på publiseringsvolumet er det noen hundre artikler i året, pytt-pytt, det er en pølse i slaktetida. Men om du bryter det ned litt vil du finne at i en del fagområder er dette viktige tidsskrifter, med et miljø rundt seg. For noen fagmiljøer er dette på mange måter et faglig lim, det har en funksjon ut over det å publisere artikler. Det er også sånn at om man dropper dette, da må disse manusene enten droppes, hvilket vil si at færre forskere får publisere, eller de må gå til kommersielle tidsskrifter som gjør at de må betale mer i APC.
Peker på redaksjonenes ansvar
Rooryck skriver at de har satt i gang en studie der de ser på hvordan aktørene bak Plan S kan støtte disse diamond OA-tidsskriftene, samt etablere finansieringsmekanismer og samarbeid. Dette er den samme studien som Frantsvåg er involvert i.
Han er enig i at det er et problem at mange tidsskrifter ikke blir tilgjengelig for forfattere med støtte fra aktørene i koalisjonen.
— Men ansvaret for å sikre langsiktig bevaring av tidsskriftet ligger hos redaksjonen og styret i et tidsskrift, det er like mye en del av oppdraget deres som å sikre den vitenskapelige kvalitet på publiserte artikler.
Han understreker at koalisjonen ikke sitter med det primære ansvaret for disse tidsskriftene.
— Det forbløffende er faktisk at disse tidsskriftene selv ikke har tenkt på langsiktig bevaring. Så jeg mener ikke at våre krav har skapt problemet, eller forplikter oss til å løse det, de har bare synliggjort det, skriver Rooryck.
— Rimelig å stille til et profesjonelt tidsskrift
Frantsvåg er enig i at langsiktig arkivering er et fornuftig krav.
— Det er veldig få av kravene Plan S stiller som er urimelige, om man tenker på hva som er god publiseringspraksis. Dette er krav det er rimelig å stille til et profesjonelt tidsskrift. Det er et viktig krav, og det er et riktig krav.
Det er et problem at tidsskrifter blir borte, og at ingen har tatt ansvar for å ta vare på innholdet, legger han til.
— Faren for at tidsskrifter forsvinner har jo ingenting med Plan S å gjøre. De setter det på dagsorden, sier at de ikke kan finansiere forskning som publiseres i tidsskrifter hvor innholdet blir borte. Selve tidsskriftet gir de vel katta i, men innholdet må være tilgjengelig så lenge noen har interesse av det.
At du er professor i religionshistorie eller fysikk betyr ikke at du kan noe om publisering.
Jan Erik Frantsvåg, UiT
Så hva mener han kan gjøres for å sikre langsiktig arkivering og samtidig sikre at også forskning finansiert av Plan S-aktørene kan publiseres i alle disse tidsskriftene?
— For det første trenger organisasjonene opplæring i hva kravene innebærer og hva profesjonell publisering er. At du er professor i religionshistorie eller fysikk betyr ikke at du kan noe om publisering, dette kan de fleste av dem null og niks om, sier han og fortsetter:
— For det andre må de institusjonene som har tidsskrifter tilknyttet seg, være villige til å hoste opp mer penger og finansiere tidsskriftene på et slikt nivå at de kan fungere. Å si at forskerne må gjøre mer nytter ikke, da må redaktørene i tillegg til å gjøre masse ulønnet arbeid begynne å betale regninger for tidsskriftet. Som gammel fagforeningsmann og samfunnsborger vil jeg finne det helt urimelig.
