Plan S

Legger press på forlagene: Krever innsyn i kostnader

Gi oss innsyn, eller vi dropper deg. Det er kortversjonen av beskjeden aktørene bak Plan S gir utgivere av tidsskrifter. Ikke alle skal få se tallene bak prisene.

Ideelt skulle jeg sett at det var tilgjengelig i det offentlige rom, sier John-Arne Røttingen i Forskningsrådet. Men alle får ikke innsyn i forlagenes prisstruktur.
Ideelt skulle jeg sett at det var tilgjengelig i det offentlige rom, sier John-Arne Røttingen i Forskningsrådet. Men alle får ikke innsyn i forlagenes prisstruktur.
Publisert

Brussel (Khrono): Hva er egentlig utgivernes kostnader ved å publisere en vitenskapelig artikkel? Hva bruker de på alt fra korrekturlesing til fagfellevurderinger? Hva skjuler seg bak prisene deres?

Coalition S, som står bak Plan S, ber nå forlagene legge kortene på bordet. Gjør de det ikke må de vinke farvel til publiseringsmidler fra Norges Forskningsråd og de andre aktørene bak Plan S. Det er varslet tidligere at det vil stilles krav om transparens, men nå banker de i bordet kriteriene for innsyn.

Kravet gjelder riktignok ikke fra dags dato. Det gjelder heller ikke fra nyttår, da all forskning finansiert av Plan S-medlemmene skal publiseres med åpen tilgang. I en pressemelding fra Coalition S går det fram at det gjelder fra 1. juli 2022.

Fra da vil bare utgivere som leverer data i tråd med de nye kriteriene være kvalifisert til å motta publikasjonsmidler, heter det. Det understrekes at det gjelder alle finansieringsmodeller for åpen publisering.

Kritikk av «big deals»

Med dette setter de fingeren på et ømt punkt i debatten om Plan S og åpen publisering.

Norge har det siste året signert en rekke kontrakter om åpen publisering, blant annet med de fire største akademiske forlagene, Elsevier, Wiley, Springer Nature og Taylor & Francis. Vi snakker såkalte «publiser og les»-avtaler, som skal være i tråd med intensjonene i Plan S.

Det har vært kritikk av slike «big deals», det er blant annet blitt pekt på at store forlag tar en høy profitt fra universiteter og andre aktører.

Johan Rooryck, som er «open access champion», vedgikk i et intervju med Khrono nylig at det det er et problem, men viste til at avtalene Norge og andre land har med forlagene er overgangsavtaler.

Det er mulig å forhandle ned prisen når overgangsperioden er over, argumenterer han.

— Men jeg mener det er langt viktigere at vi har mer innsyn i prisstrukturen ved publisering, vi vet knapt noe om hva det koster å publisere en artikkel, sa Plan S-toppen den gang.

Det er altså det de vil ha svar på nå.

Men selv om de får innsyn i prisstrukturen er det ingen garanti for at prisene vil reflektere publiseringskostnadene, skriver Rooryck i en mail til Khrono og legger til at de håper en sammenligning av identiske tjenester vil gjøre det mulig for bibliotekarer, finansiører, forskere og andre å se hva som ligger i prisene.

Det igjen kan «gi rom for priskorreksjoner og mer konkurranse om pris i det som nå er et ugjennomsiktig marked», skriver Rooryck.

Men hvem skal få innsyn?

Men hvorfor skal dette gjelde først fra juli 2022, og ikke fra nyttår? Ifølge direktør John-Arne Røttingen i Forskningsrådet er grunnen at det tar tid å få på plass plattformen.

— Det ble kanskje mer teknisk enn man hadde sett for seg, sier han til Khrono og forteller at de fikk et dilemma i fanget.

Informasjonen vil være tilgjengelig for de som har behov for den.

John-Arne Røttingen, Norges Forskningsråd

— Vi fikk en tydelig juridisk vurdering, inkludert fra EU-kommisjonen og konkurransemyndighetene, sier han og fortsetter:

— Å dele aggregert prisinformasjon på denne måten kunne sees på som ikke å være i samsvar med konkurranseregelverket. De store forlagene skal ikke ha tilgang til dette fra hverandre på grunn av konkurransevilkårene.

— Betyr det at denne informasjonen ikke vil være tilgjengelig for offentligheten?

— Informasjonen vil være tilgjengelig for de som har behov for den, sier Røttingen. Alle som trenger informasjonen for å vurdere pris når de for eksempel skal inngå avtaler med et forlag, skal kunne få tilgang ved å dokumentere at de ikke representerer et forlag.

— Ideelt skulle jeg sett at det var tilgjengelig i det offentlige rom, men konkurranseregelverket tilsier at forlagene ikke kan dele det med hverandre. Det skal bli bredt tilgjengelig så lenge det er i tråd med regelverket, sier Røttingen.

På forlagsnivå og tidsskriftnivå

Utgiverne er stilt overfor to ulike rammeverk av kriterier for deling av data. De må gi innsyn i tråd med et av dem, hvilket bestemmer de selv.

Det ene er utviklet av Fair Open Access Alliance (FOAA) og er allerede i bruk av flere aktører, som Frontiers og MIT Press. Det andre, utviklet av Information Power, ble brukt i en pilotstudie med en rekke forlag, deriblant SpringerNature og PLOS, tidligere i år.

Så hvorfor to sett med kriterier? Hvorfor ikke holde seg til ett?

— Kartleggingen vår tilsa at de ulike forlagene, fra store kommersielle til mindre ikke-kommersielle forlag, har brukt begge disse standardene. Vi opplevde at graden av informasjon er adekvat i begge, sier Røttingen.

Så hva er forskjellen?

En av modellene tillater at anslagene av profitt spres jevnt utover, i den andre (FOAA) bes det om profittmarginer i hver kategori. En annen forskjell er at med FOAA-modellen kan informasjonen gis på forlagsnivå, den andre modellen er ifølge Rooryck designet for å gi informasjon på tidsskriftnivå.