Publisering hos forlagsgigantene: Store forskjeller i pris per artikkel

Brussel (Khrono): Det er store forskjeller på hvor mye det koster å publisere en artikkel hos de ulike akademiske forlagene. Det er dessuten ikke bare forskjeller mellom forlagene, det er også forskjeller på hvor mye de store forlagene tar i de ulike landene.

Det viser en fersk analyse fra European University Association (EUA), en universitetsorganisasjon med 800 institusjoner fra 48 land som medlemmer.

I rapporten «Decrypting the Big Deal Landscape» tar de et dypdykk inn i abonnementsavtaler ulike universiteter og konsortier har med de akademiske forlagene i 26 europeiske land.

De har sett på hvor mange artikler som publiseres gjennom de ulike forlagene og hvor mye abonnentsavtalene koster. Ut fra dette har de regnet seg fram til hvor mye det i snitt koster å publisere en enkelt artikkel hos de ulike forlagene.

De fem store

Siktet er rettet inn mot de fem store akademiske forlagene: Elsevier, Springer Nature, Wiley, Francis & Taylor og ACS. Norge har det siste året signert avtaler om åpen publisering med de fire største av dem, alle unntatt ACS.

Les også:

Kritiserer avtaler med giganter: — Misbruk av offentlige midler

Det er nettopp denne typen avtaler som ligger bak når EUA nå analyserer abonnementsavtalene med de samme forlagsgigantene. Det skal gi ytterligere kunnskap inn i debatten om overgang til åpen publisering, heter det i rapporten.

Analysen viser at de fem store får en langt større andel av de totale abonnementskronene enn antallet artikler de publiserer skulle tilsi.

Til sammen ble det publisert 391 020 akademiske artikler av forskere i disse landene i 2017. De fem store sto for like over 56 prosent av disse artiklene. Samme år brukte universiteter og konsortier 597 millioner euro på abonnementsavtaler med ulike forlag. Av dette gikk omtrent 75 prosent — eller tre av fire abonnementskroner — til de fem store.

Forskjeller mellom de store

Det er samtidig forskjeller mellom forlagene. Mens Springer Natures andel av abonnementsinnektene er lavere enn andelen publiserte artikler, er situasjonen en ganske annen for Elsevier, den største av dem alle.

En av fire artikler ble publisert i et av Elseviers tidsskrifter, men forlaget sikret seg mer enn 42 prosent av abonnementsinntektene.

For alle andre forlag enn de fem store, er det motsatt. Over 43 prosent av artiklene ble publisert av disse andre forlagene, men de fikk bare litt under én av fire abonnementskroner.

«Styrker bekymringen»

Denne rapporten er ikke første gang det stilles spørsmål ved prisene hos de store forlagene. Det er gjentatte ganger vist til høy profittmargin for et forlag som Elsevier.

— Noen få, store forlag tar en helt uforsvarlig profitt fra universitetene. Og Elsevier er blant de verste. De kommer aldri til å gi fra seg det profittnivået de ligger på, sa for eksempel OsloMet-rektor Curt Rice til Khrono da den norske avtalen med Elsevier ble undertegnet i vår.

I rapporten fra EUA heter det at Elseviers «profittmargin på nesten 40 prosent styrker bekymringen» for at prisene ligger langt over de faktiske kostnadene forlagene har.

Lennart Stoy, prosjektleder ved EUA og en av forfatterne bak rapporten, sier til Khrono at det store problemet er innsyn i kontraktene. Han sier det har vært vanlig praksis å ha en klausul i avtalene om at innholdet ikke skal avsløres.

— Dette hindrer kundene fra å få informasjon om priser, for eksempel hva et annet konsortium eller en annen institusjon betaler for en lignende abonnementspakke. Det er heldigvis et økende momentum mot dette, også fordi det i stor grad er skattebetalerens penger som brukes på dyre tjenester, sier han.

Les også:

Norge signerer avtale med nok en forlagsgigant om åpen publisering

Stoy legger til at dette er grunnen til at åpenhet rundt pris og kostnader er et krav i Plan S, med mål om full og umiddelbar åpen tilgang på publisering av forskningsresultater innen 2021.

«Reflekterer volumet og kvaliteten»

De har også beregnet pris per artikkel, ved å dele abonnementsutgiftene på antallet artikler. For de fem store samlet ligger snittet på 2050 euro per artikkel, dette er langt høyere en snittet for alle publiserte artikler, som ligger på 1526. Wiley ligger på topp med 2658 euro per artikkel, Elsevier følger like etter med 2642 euro.

Det er dessuten store forskjeller mellom landene. For Elsevier viser rapporten til at det varierer fra like under 1400 euro til over 13000 i et ekstremt tilfelle, mens flere avtaler ligger med en pris per artikkel på 4-5000 euro.

— Variasjonen avhenger selvsagt av antallet publikasjoner i et land og prisen de betaler for den gjeldende kontrakten. Om kontrakten din er dyr og du publiserer svært lite, da går indikatoren opp, selv for det samme forlaget, sier Stoy.

Til Times Higher Education (THE), som også har omtalt rapporten, sier en talsperson for Elsevier at rapporten «antar at alt innhold er det samme ved at de ikke analyserer kvalitet eller volum».

Talspersonen viser til at tidsskriftene til Elsevier er høy rangert på kvalitet, og sier at funnene i rapporten derfor ikke er overraskende. Det «reflekterer volumet og kvaliteten på innholdet de velger å kjøpe fra oss», sier talspersonen til THE.

Vil ha mer åpenhet

Så hva burde det koste? Har Stoy noen tanker om det?

— Det er ikke noe enkelt tall vi kan gi for enkeltartikler, siden det avhenger av en rekke faktorer. Men vi vet at det allerede brukes mer enn én milliard euro på abonnementer i Europa årlig. Det er mer enn nok til å la artikler vises med åpen tilgang, sier han.

Han legger til at noen kommersielle og ikke-kommersielle forlag offentliggjør fordelingen av publiseringskostnader.

— Det burde være en mer vanlig praksis blant forlag, sier han.