Kjønnsdebatten belyser spørsmålet om hva filosofi er

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et debattinnlegg tilbød Line Horgen Thorstad tre ulike innfallsvinkling for hva filosofi bør være. Alle tre omtaler faget som en form for blikk inn i fortiden tenkning, men det blir for upresist. Dette er idéhistoriefagets domene. Filosofi er en historisk helt særegen praksis.

Debatt ● Line Horgen Thorstad

Hvorfor er det ikke kvinner på pensum i filosofihistorie?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Som fag har filosofien behandlet konseptene, Formene, eller begrepene som sådan, og gransket deres sannhetsverdier. Dette var Platons innfallsvinkel og har vært ledende siden (all-filosofi-er-fotnoter-til-Platon mantraet).

Jeg skrev selv min bachelor om Hannah Arendt. Arendt anvender ikke denne klassiske innfallsvinkelen, og nekter selv for at hun er en filosof. Dette samme gjelder Simone de Beauvoir. Likevel omtaler vi dem som filosofer.

På et vis har vi slik allerede kvotert inn kvinnelige tenkere i filosofiens kanon, selv om disse tenkerne ikke ønsket det selv.

Det er noe etisk problematisk med det. Vi har ikke lyttet til forfatternes ønsker (og her er jeg medskyldig). Den mer interessant problemstillingen rent faglige derimot er denne: Hvorfor avviste Arendt og Beauvoir filosof-tittelen? Svaret kan relativt lett skimtes.

Som kvinneleg filosof har eg følt meg som ein dårleg feminist denne hausten

Arendt anså filosofien som ordrett samfunnsfiendtlig: som en disiplin som fremmedgjorde mennesker fra sine aktive liv, som består av bevegelse, tale og samhandling. En fagretning som vendte mennesket vekk fra verden og inn mot de dunkle abstraksjoner.

Når Beauvoir på beryktet vis skriver at man ikke er født, men heller blir en kvinne, så er dette først og fremst en kritikk av filosofiens gamle antagelser. Innvendingen kommuniserer at ‘kvinne’ er handlingsmønsteret kvinner gjør. Det er ikke en platonsk kategori man blir født inn i, som deretter manifesterer seg via kvinnens kropp (en lesning inspirert av prof. Toril Moi). Kvinner, og i forlengelsen mennesket generelt, er ikke slaver av kategoriene.

Dette er en tenknings-ideologisk rokering der man plasserer handling først; det virksomme liv; Vita Activa. Det siste var naturligvis også boktittelen på Hannah Arendts magnum opus.

Denne vendingen var det store bruddet. Det er Wittgenstein 1 mot Wittgenstein 2. Det er internalismen mot eksternalismen. Det er språkfilosofiens implosjon mot slutten av 1900-tallet.

Filosofifaget fløt som drivved i flere år og slet med å finne sin rolle på ny. Det forblir vanskelig å finne en definisjonen, men selv tror jeg filosofi er (les: har blitt) disiplinen som undersøker grunnleggende antagelser, full stopp. Målet forblir økt riktighet, men sannhet som mål har mange forlatt. Ordet ‘normativt’ har blitt svært populært.

Uansett vet vi hva filosofien var.

«Menn velger menn» holder ikke

Så skal vi lese kjønnsperspektivet inn i fortiden må vi ta et valg. Vi kan riktignok redefinere hva de gamle filosofene anså som sitt fagfelt, og dette vil gi rom for flere typer tenkning og vil derfor også gi rom for flere kvinner (dette har i stor grad allerede skjedd og har muliggjort inkluderingen av blant annet Arendt og Beauvoir).

Eller så kan vi ta fortidens filosofi for hva den var: en spesifikk tradisjon vi har vokst ut av på godt og vondt. Filosofien er mer nå, og det har vi etablert. Vi kan derfor uten etiske kvaler omtale fremtidens kvinnelige (og mannlige) tenkere som filosofer, selv hvis de bryter med fortiden slik Arendt og Beauvoir gjorde.

Ønsker man å gå idéhistorie derimot, så gjør man det. Men filosofi kan ikke bli idéhistorie. Vi er en fremtidsrettet disiplin. Vil man ha idéhistorisk påfyll tar man IDE-emner på si. Det gjør jeg og jeg anbefaler det sterkt. Vi er for isolerte i våre ulike disipliner, uten at det er noe nytt. Litt idéhistorie utjevnet attpåtil kjønnsbalansen. Her er jeg nesten den eneste mannen på seminar.