Debatt daniel l. L. sogge

Ytringskulturens ubehag

Flere norske universiteter bidrar til å viske ut grensene mellom varsling og meningsbrytning.

Å bli konfrontert med motstridende meninger er alltid ubehagelig, selv på privaten, skriver Daniel L. L. Sogge.
Å bli konfrontert med motstridende meninger er alltid ubehagelig, selv på privaten, skriver Daniel L. L. Sogge.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Behovet for en lavterskel varslingskultur var åpenbar etter #metoo-avsløringene i 2017. I etterkant ble studenter og ansatte oppfordret til å rapportere hendelser og varslingssystemet «Si fra!» lanseres. Dette var viktige for å få alvorlige forhold frem i lyset, der de tidligere systematisk ble skjult.

Men ideen om lavterskel ble etter hvert misforstått. For varsleren innebærer lavterskel at det skal være lite anstrengende å si fra (rent organisatorisk), ikke at forholdene en varsler om skal være av liten alvorlighetsgrad.

Vi ser denne distinksjonen kollapse i 2019 med «tyskervits-saken». Etter halvannet år beklager Universitetet i Bergen (UiB) til samtlige parter og betaler seg ut av situasjonen. I samme periode oppstår to lignende saker hos Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og NTNU der ledelse og universitet til syvende og sist sto tilbake som tapende part, lik UiB før dem.

Fellesnevneren er en dyp uenighet om hva som konstituerer en alvorlig varslingssak. UiBs påfølgende gjennomgang av Si fra-systemet viste at forskjellen mellom en «rød» og «gul» hendelse var for utydelig og «trafikklyssystemet» ble avviklet.

Nå må mottaker av en varslingssak selv vurdere sakens alvorlighetsgrad, noe som innebærer ubehaget av å fortelle en student at en gitt tyskervits ikke nødvendigvis er så alvorlig som personen selv hevder. Dette krever modighet og etisk kompetanse.

Skal kriteriet om behag oppfylles har vi ingen akademisk offentlighet og ei noen offentlighet overhodet.

Daniel L. L. Sogge, filosofistudent og praktikant hos Humanistene

Like viktig er det at anklager om maktmisbruk ikke automatisk følger når en sak vurderes som mindre alvorlig enn det personen eller subgruppen selv hevder. Utover det overnevnte betyr lavterskel at enhver varslingssak skal bli hørt og forstått, men ikke nødvendigvis noe mer. Med over 300,000 studenter må det bli sånn.

Hva som er rett og galt i en offentlig institusjon er bredere enn hva hver enkelt aktør mener. Uten bred allmenn normativ konsensus vil ikke et universitet fungere.

Denne tematikken er igjen gjort relevant i lys av utsagn fra UiO masterstudent Embla Imset. Hun skriver at, «som en av Gundersens både tidligere og fremtidige studenter synes jeg det er svært ubehagelig og det gjør meg utrygg å skulle bli undervist av han.»

Bakgrunnen er at professor Kristian Gundersen uttrykket støtte, dog med klare forbehold, for noen av professor Jordan Petersons synspunkter. Disse skal Peterson presentere for oppimot 9,700 personer i Oslo neste uke. En gruppe mennesker som tilsynelatende inngår i Imsets beskrivelse som «nynazister, konservative kristne og «vanlige folk».

Denne retorikken om ubehag og utrygghet, når tildelt en meningsfelle, bør forstås som hets. Slike begreper er en diskré måte å uttrykke «avsky» og «ekkelhet» på. Argumentasjonsmetoden bryter med et grunnleggende humanistisk menneskesyn hvor man behandler sine meningsfeller som likeverdige.

Imset er som sagt ikke den første som demonstrerer manglende dømmekraft her. Innlegget er et forsøkt på å varsle publikum om en «ubehagelig» aktør i egne rekker og er dermed en varslingssak og ikke en meningsutveksling. Ved å slå alarm er Gundersen forsøkt feid av banen.

Ansvaret for en slik utvikling tilhører universitetene og ikke bare den enkelte aktør. På sine Si fra-sider skriver UiO (lik andre som UiB og KHiO) at campus skal være «trygt». Hva det betyr må tydeligere defineres, for flere ser ut til å tolke ubehag som utrygghet og deretter som noe alvorlig feil.

Skal kriteriet om behag oppfylles har vi ingen akademisk offentlighet og ei noen offentlighet overhodet. Å bli konfrontert med motstridende meninger er alltid ubehagelig, selv på privaten.

Denne sensitiviteten for ubehag har også gjort seg gjeldende overfor kunstverk, som utgjorde sakens kjerne i varslingssaken ved KHiO. I kombinasjon med denne sensitiviteten skimtes en vilje til forakt som bør få mer oppmerksomhet fremover.

Med andre ord er dette en debatt vi ikke er ferdig med. Jeg avslutter dette bidraget med et sitat fra filosofen Hannah Arendt som skriver om offentlig deltagelse:

«Siden den handlende alltid beveger seg blant andre mennesker som også handler, er han aldri bare en gjerningsmann, men også bestandig en som lider. Handling og utholdenhet hører sammen, det å måtte tåle er baksiden av det å handle.»

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS