Debatt ● Line Horgen Thorstad
Hvorfor er det ikke kvinner på pensum i filosofihistorie?
Å lese vestlig filosofihistorie, uten en eneste kvinne på pensum, er kanskje en naturlig fullbyrdelse av en trist del av filosofihistorien, skriver Line Horgen Thorstad.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Hva er kriteriet for å komme på pensumlisten i vestlig filosofihistorie? Skal det være et historisk tilbakeblikk på hvordan man tenkte før, en ressursbank for våre spørsmål, eller en betraktning av våre egne tankers genealogi?
Jeg legger til grunn at det er åpenbart i det første tilfelle at kvinner hører hjemme på pensumlisten. Hvis målet er å finne ut hva mennesket tenkte før utgjør kvinner halvparten. Jeg regner med at det er ukontroversielt at kvinners oppfatningen av den historiske samtiden systematisk skilte seg fra menn, gitt deres forskjellige rolle i samfunnet. For eksempel kan man undre seg over hva Aristoteles samtidskvinner tenkte om hans beskrivelse av kvinner som deformerte menn.
Det andre tilfellet er mer interessant. Mange «klassikere» leses ivrig inn i nye kontekster, fordi deres kvalitet gjør dem stadig aktuelle. Hvis ingen kvinner i dag har «klassikerstatus» kan det peke på en svakhet ved den vestlige kanon. Hvis klassikerstatus ikke kun betyr «eldre god tekst», men snarere «eldre god tekst som lenge har nytt respekt» er kvinner sannsynligvis unntatt. Dette kan begrunnes i mangel på respekt, og ikke i mangel på kvalitet.
Ved å utelukke kvinner fra den klassiske kanon risikerer vi å hoppe galant over mye interessant filosofi, som ikke ville blitt plukket opp av klassikerbegrepet til sin samtid. Hvis vi ser på Hegels innflytelse på pensum er det grunn til å tro at slik filosofi aktivt har blitt unnlatt. Vårt klassikerbegrep i dag står dermed i fare for å ikke være definert av sin kvalitet. Dette fjerner verdifulle dialogpartnere.
La oss gå til det tredje tilfelle. Hvis filosofihistorien skal gi oss en bedre forståelse av hva vi tenker i dag, hva er da grunnen til å ha kvinner på pensum? For det første er det ikke umulig at deres bidrag, det være romaner, dikt eller filosofi gir spesiell innsikt. Sokrates skal selv ha kalt Aspasia av Milet sin lærer. Vi kan stå i fare for å begå alvorlige anakronismer om vi ikke tar de antikke kvinnene på alvor.
Likevel er det nok et faktum at det som preget filosofihistorien, og dermed våre egne tankers opprinnelse var menn. Hvis det er slik at vi skal forstå våre egne tanker i lys av det som har preget dem, blir det mest naturlige å ta utgangspunkt i de som (før 1800-tallet) hadde mulighet til å prege dem.
Hvis dette er begrunnelsen for pensumlisten, åpner det seg en annen vei. Det er tilfelle at mye klassisk filosofi, er svært kvinnefiendtlig filosofi. Det er interessant hvordan en lang rekke tenkere systematisk nedvurderte halvparten av menneskeheten, og da også den halvparten av menneskeheten de hadde omgått siden tidenes morgen. Dette virker å ha dyptgående metafysiske implikasjoner som må ha preget både tidligere og nåværende ideer. Aristoteles trekker blant annet linjer mellom sin metafysikk og relasjonen mellom mannen og kvinnen. Man kan slik argumentere for at hans negative syn på kvinner griper helt inn i kjernen av hans metafysikk. Slik kan man ikke separere den innflytelsesrike tenkeren ifra hans kvinnefiendtlige ideer. Når det ene var så feil, hvordan skal vi behandle det andre?
Det er også bemerkelsesverdige at store filosofer ikke var kvinnefiendtlige på grunn av sin tid, men snarer på tross av sin tid. Kant og Hegel er eksempler på filosofer som i sin samtid tilhørte en reaksjonær fløy. Hvis vi skal forstå vår tid gjennom deres bidrag, er deres kvinnesyn mer enn relevant. Vi bør ta på alvor hvilke rester av dette som gjenstår i vår filosofihistorie.
I å velge ut pensumlisten til vestlig filosofihistorie ligger det stor definisjonsmakt. I en slik pensumliste ligger en vurdering av hva som er de viktigste bidragene. Man bør da være oppmerksom på å ikke gjenta tidligere tider sine feil. Videre bør man være ærlig og åpen på hva som er vurderingsgrunnlaget for pensumlisten, i lys av formålet med faget. Nettopp det å lese vestlig filosofihistorie, uten en eneste kvinne på pensum er kanskje en naturlig fullbyrdelse av en trist del av filosofihistorien. Det er verdt en seminartime eller to.
