Khrono 10 år: Begynte med én person på ett lite kontor

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det var ikke lett å se for seg utviklingen da en håndfull ansatte ved den daværende Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA) samlet seg på et kontor i Pilestredet 46 våren 2012 og planla en egen uavhengig nettavis. Ambisjonene var dessuten sånn passe – det var et prøveprosjekt på to år med et budsjett på en million det første året, og ingen visste helt hva dette skulle bli.

Alvoret bak var større. I tiden frem mot fusjonen mellom Høgskolen i Oslo (HiO) og Høgskolen i Akershus, som ble gjennomført i 2011, var det stor uro. Motstanden mot fusjonen var sterk, særlig ved Høgskolen i Oslo, men også til en viss grad i Akershus. I Oslo varte den imidlertid i mange år. Debatten var både betent, sammensatt og splittende.

De som var motstandere, eller skeptiske til fusjonen, mente også at ledelsen opptrådte autoritært og udemokratisk. Tilhengerne mente det ikke var noe i veien med demokratiet ved HiO i det hele tatt. Både tilhengere og motstandere brukte planene om universitetsstatus som argument for sitt syn. Jan Messel beskriver denne striden kort i sin OsloMet-historie, og nevner blant annet at det utviklet seg til underskriftsaksjoner, løpeseddelaksjoner og «dramatiske iscenesettelser».

Ikke minst gikk det hardt for seg på den daværende hjemmesiden til HiO. Noen av innleggene reagerte ledelsen så sterkt på at den valgte å stenge ned hele kommentarfeltet. Uroen ble ikke mindre av at det eneste institusjonsdekkende debattforumet ble borte vekk – og med nedstengningen forsvant også en viktig informasjonskanal. Noe måtte gjøres. Leser man i boken til Messel, får man dessuten inntrykk av at OsloMets historie er en eneste lang fusjon. Det hadde med andre ord vært grunnlag for heftig debatt før. De som hadde fartstid ved skolen tilbake til 1990-tallet, kunne dermed fortelle at det hadde vært etterlyst en uavhengig debattkanal i alle år.

Ut fra det vi vet i dag, tyder det meste på at ideen om å gjøre alvor av dette kom fra daværende kommunikasjonsdirektør Anne Christel Johnsgaard. Under Khronos tiårs jubileumsfest 20. april 2023 fortalte hun om hvordan hun, da hun tiltrådte høsten 2011, stusset på alle reaksjonene mot at kommentarfeltet på nettsidene var stengt. Det måtte finnes bedre egnede steder for debatt enn hjemmesidene til en høgskole.

I februar 2012 besluttet skolens styre å etablere en egen nettavis. Det ble satt ned et redaksjonsråd som skulle forestå planleggingen, som senere samme år ble til et styre, for å sørge for en armlengdes avstand mellom høgskolestyret og avisen. Det satte utvilsomt sitt preg på avisen at flertallet i både redaksjonsråd og styre kom fra journalistutdanningen, men ideen kom altså etter alt å dømme fra ledelsen. Journalistrepresentantene fikk dessuten viktig supplement fra både student- og ansatterepresentanter med sentral kunnskap om andre sider ved skolen, både faglig og administrativt. Da styret ble til, kom også kompetente eksterne representanter med.

Avisen skulle være en uavhengig nettpublikasjon, den skulle redigeres etter Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten og den såkalte Fridomslova – og «tilstrebe en kritisk og seriøs journalistikk i tråd med den frie pressens idealer». Den skulle «dekke høgskolens virksomhet og relaterte temaer, (… analysere) forutsetningene for, og resultatene av HiOAs virksomhet, (og) stimulere til meningsutveksling og faglig debatt». I tillegg skulle den være medlem i Fagpressen.

les også:

Khrono fyller 10 år i 2023: Irriterende «møkaspreiar og gledesspreiar»

I juni 2012 kunne redaktørvervet lyses ut. Det ble søkt etter «en uredd redaktør med stor journalistisk teft og faglig integritet», en initiativrik, selvstendig og ambisiøs leder. Bakgrunn fra journalistikken var en selvfølge. Blant 22 søkere fantes et knippe personer som var spesielt godt egnet. Vi kunne nok ansatt alle sammen og fått en utmerket avis. Men det var en som pekte seg særlig ut. Tove Lie, tidligere journalist i alt fra Under Dusken til Klassekampen – og sjefredaktør i Nationen og forlagsdirektør i Samlaget.

Tove Lie tiltrådte i oktober 2012. Først satt hun alene på et kontor i Pilestredet 40, men rundt årsskiftet 2012-2013 ble det utlyst en stilling til, som journalist/ redaksjonssekretær, fortsatt med en horisont på to år. Kort etter ble Eva Tønnessen ansatt, og Hege Larsen kom inn, først som frilanser. De tre hadde, som de selv har påpekt, til sammen 100 års journalistpraksis. I praksis drev de tre avisen i lang tid.

Å ansette redaksjonelle medarbeidere i en avis med redaktørplakat i offentlig sektor var en sak for seg. I Fridomslova (som nå er blitt Medieansvarsloven red.mrk) sto det at ingen eier kan overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål. I forarbeidene til loven gikk det frem at dette også gjaldt ansettelser. Men de ansatte i Khrono var jo også underlagt Tjenestemannsloven, som krevde at ansettelser skulle foregå i et kollegialt styre (altså et tilsettingsutvalg). Her måtte det noen ekstrarunder til for å sørge for at redaktøren faktisk fikk siste ord ved ansettelser, selvsagt «innanfor ramma av grunnsynet og føremålet til verksemda».

Khrono kom på lufta for første gang 22. april 2013. Den aller første saken som ble publisert, handlet om en såkalt «jentevarmer» — en rundstrikket kroppstube som skulle holde kvinner varme rundt hoftepatrtiet når de var på tur. Nyttig nok, men førstereaksjonen i kantiner og korridorer var litt blandet – var det dette den nye uavhengige, kritiske avisen alle hadde ventet på, skulle drive med? Det viste seg fort at det ikke var grunn til engstelse.

Det ble stilt spørsmål ved pengebruk og ekstern konsulentbruk. De åpne delene av styremøtene ble strømmet. Det var varslingssaker og skandaler. «Jentevarmeren», som for øvrig hadde daværende forskningsdirektør ved HiOA, Christen Krogh, som styreleder i selskapet, dukket ellers opp igjen i Khrono noen år senere, da Kunnskapsdepartementet ba rektor Curt Rice forklare seg om skolens aksjeposter. Men noe skandalepotensial ble det aldri ut av akkurat den saken.

HiOAs mangeartede dekning var til stor glede for noen og sterk irritasjon for andre. Men hva med debatten? Våren 2013 hadde HiOA vært uten et debattforum i halvannet år, midt under den grunnleggende endringsprosessen som skolen da hadde gått igjennom. Etter et halvt års drift var det blitt publisert rundt 50 kronikker, og avisen kunne skilte med 250.000 sidevisninger. Avisen hadde åpne kommentarfelter, og det var fritt frem for enhver som var villig til å lage en Disqus-profil med fullt navn.

Men samtidig ble Khrono debattert i Khrono. Hvorfor var det ikke flere som deltok? På denne tiden var det stadig debatter om en såkalt «fryktkultur» eller «lydighetskultur» i offentlig sektor, og en medarbeiderundersøkelse før sommeren i 2013 avdekket at 40 prosent av de som svarte ikke opplevde «stor grad» eller «noen grad» av ytringsfrihet ved HiOA. Splittelsen i forkant av fusjonen, en viss opplevd mangel på demokrati – en informant mente for eksempel at det ikke var noen vits i å ytre seg, det fikk likevel ingen konsekvenser – og, muligens, halvannet år uten noe egnet debattforum, hadde trolig satt spor.

Langsomt, men sikkert, bidro avisen til at flere igjen begynte å ta ordet. I 2014 var de to prøveårene gått. Khrono skulle evalueres, og det skulle avgjøres om avisen skulle gjøres permanent. Oppdraget med evalueringen ble gitt til Høgskolen i Volda, som gjorde en innholdsanalyse av 14 av de ukene avisen hadde vært publisert, en leserundersøkelse og en spørreundersøkelse blant lederne.

Undersøkelsen viste at publikum allerede da oppfattet Khrono som et viktig og relevant tilbud. 60 prosent av de ansatte ved HiOA leste avisen jevnlig. Dekningen var betydelig mindre hos studentene, bare 11 prosent, men bruken økte noe blant studenter som hadde kommet langt i studieløpet. Den eksterne undersøkelsen fant også at Khrono i «betydelig grad» stimulerte til meningsutveksling og faglig debatt. «Et massivt flertall» av leserne var enige i at Khrono bidro til meningsbrytning. Om det var slik at all frykt for å uttale seg var borte, er vanskelig å si, men alt tyder i alle fall på at terskelen for å ytre seg var blitt merkbart lavere.

Det varierte litt hvor fornøyde leserne var med Khronos dekning. En gruppe som, kanskje ikke overraskende, ikke var udelt positivt innstilt, var ledelsen. Av intervjuene som ble gjort med representanter for HiOAs ledelse, kom det blant annet frem en bekymring for at avisen bidro til å svekke høgskolens omdømme. En sa det slik: «Hvis HiOA ønsker å bli oppfattet som en seriøs, ambisiøs høgskole på vei mot et profesjonsuniversitet, bidrar ikke Khrono til dette.» En annen sa at ofte ble bare det negative løftet frem.

Et av spørsmålene som ble stilt til tekstmaterialet i undersøkelsen var hvor «tabloid» Khrono var. Avisen skulle være tabloid – det var opplest og vedtatt – den skulle forenkle vanskelig stoff. Den skulle dessuten bli lest – uten at den ble lest, ville den heller ikke ha noen berettigelse. Ut fra det var det trolig nødvendig å fri litt til leserne, og undersøkelsen viser at lesertallene skjøt i været når Khrono hadde spesielt «tabloide» vinkler. Men utover det? Medieforskerne som evaluerte Khrono konkluderte med at avisen ikke var spesielt tabloid. Hva saker om ledelsen av HiOA angikk, hadde de litt oftere negative vinklinger enn det som var vanlig i et par andre universitetsaviser de sammenlignet med – men også litt oftere positive…

Det var altså fortsatt uenighet om avisen, men i 2014 hadde den allerede gjort seg så gjeldende at hvis noen ønsket å ikke gjøre den til en varig ordning, var det trolig for sent. Ambisjonene om å nå utenfor primærmålgruppen som var nedfelt i formålsparagrafen, i formuleringen om at Khrono skulle dekke «Høgskolens virksomhet og relaterte temaer», hadde allerede blitt virkeliggjort. I juni 2014, flere måneder før spørsmålet om permanent ordning skulle opp i høgskolestyret, fikk Khrono Fagpresseprisen, som en «aktør av vår tid» som i løpet av kort tid både hadde klart å nå frem til målgruppen og til et publikum «langt utenfor denne», som det sto i juryens begrunnelse. Da hadde avisen allerede fått to internasjonale designpriser, og lesertallene var oppe i over 100.000 i enkeltmåneder.

Rundt 2015 satte daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i gang en strukturreform som i realiteten var en befestning av de politiske signalene som i sin tid hadde ført til fusjonen som satte Khrono i gang. Dermed «gjennomførte Khrono sin eigen fusjon slik sektoren hadde vore opptatt med dei siste åra», som Volda-rektor Johann Roppen sa til Khrono tidligere i år. I 2019 ble avisen nasjonal for alvor, med elleve eier-universiteter og -høgskoler og 17 ansatte. I dag måles det over 13 millioner sidevisninger.

Khronos egen visjon er i dag at den skal være «hele landets kunnskapsavis». Vi som er i universitets- og høyskolesektoren vet at visjoner er noe man skal ta med en klype salt. Det er ikke alltid at pressens visjoner står seg, heller. Men så langt virker det som Khrono har lykkes med sin visjon. Da feiringen av tiårsjubileet tok til ved inngangen til 2023, kalte kunnskapsminister Ola Borthen Moe avisen for «Norges viktigste kanal for kritiske diskusjoner om alt som skjer i universitets- og høgskolesektoren». Totalt sett vitner gratulasjoner og meldinger om at det er enighet om det, ti år etter den nokså beskjedne starten.

Gratulerer med dagen

Sjekk ut gratulasjonene til Khronos 10-årsjubileum