null Foto: Tove Lie
null Foto: Tove Lie

Khrono er et halvt år

Hvis en avis som Khrono hadde som a priori utgangspunkt at ressursbruken i det offentlige var uklanderlig og derfor ikke noe den skulle være opptatt av, ville den ikke drevet med journalistikk, men i beste fall informasjonsvirksomhet, skriver styreleder i Khrono, Birgitte Kjos Fonn i denne kronikken.

Publisert   Sist oppdatert

I dag, 22. oktober, fyller Khrono  et halvt år. Siden 22. april i år har avisen vært drevet som en uavhengig nettavis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Den tilhører et lite, men voksende antall aviser som er eid av offentlige institusjoner, men som redigeres etter Redaktørplakaten.  Noen av de andre finnes ved universitetene, som På høyden i Bergen. Et annet eksempel er Bistandsaktuelt, eid av Norad, men med full uavhengighet.

Redaktørplakaten understreker redaktørens uavhengighet overfor eieren. Eieren eller utgiveren har rett til å trekke opp de store rammene, som formålsparagrafen, målgrupper, ytre form, utgivelsesfrekvens og årlige budsjetter, men ikke blande seg inn i den daglige redaksjonelle driften. I 2009 fikk kjernebestemmelsen i Redaktørplakaten lovs kraft, gjennom Lov om redaksjonell fridom i media, den såkalte Fridomslova.

Høgskolens styre har lagt de lange linjene for en avis som skal være spesialforum for HiOA-relatert stoff og meningsutveksling i tråd med den frie pressens idealer. At avisen skal stimulere til debatt er spesielt vektlagt. I et halvt år har så en liten redaksjon bestående av to fast ansatte, herunder redaktøren, og en håndfull tilknyttede skribenter, skapt en ny offentlighet ved skolen. Khrono  har skrevet om produktutvikling ved utdanningene («Jentevarmeren», førsteoppslag 22. april), om oppbyggingen av alumnimiljø og planene om professorutdanning og livsfaseorientert personalpolitikk, om rektor, prorektor og ledelsen ved grillen ved semesterstart og om oppsigelses- og varslersaker. Khrono  har løftet fram spørsmålene om Islam Net som studentorganisasjon og kjønnssegregerte bønnerom, om hvordan HiOA møter MOOC-bølgen og om skolens avtaler med eksterne konsulentbyråer. Dette er bare et lite utvalg av de totalt over 400 artiklene Khrono  har publisert i løpet av dette halve året, herunder rundt 50 kronikker.

Khrono har rapportert fra de åpne delene av styremøter og lederutviklingsseminarer, og har som mål å være til stede på alle fakultetsstyremøtene. I tråd med intensjonene får vi bred informasjon om aktiviteter og vedtak, vi blir kjent med ansiktene bak de forskjellige navnene og titlene ved skolen, og vi har muligheten til å delta i debatt online. Per dags dato har avisen hatt ca. 250.000 sidevisninger. Opprettholder den dette nivået, er det realistisk med 500.000 sidevisninger i året. Samtidig opplever redaktøren stadig at kolleger takker for informasjonsbredden i avisen. Her er en typisk kommentar fra en publikummer: «Jeg visste ikke at det skjedde så mye på denne høgskolen - jeg må inn hver dag for å sjekke.»

Khrono har nå også etablert en studentredaksjon, samtidig som vi ser at avisen i økende grad når ut til lesere utenfor skolen som interesserer seg for utviklingstrekkene i høyere utdanning. Den er blitt sitert i flere av de store riksavisene, i Dagsnytt 18 og Østlandssendingen, og vi registrerer at den er kjent ved læresteder på andre kanter av landet.

HiOAs penger er offentlige penger, og hvordan disse brukes er et samfunns=spørsmål.

Birgitte Kjos Fonn
Styreleder i Khrono, førsteamanuensis i journalistikk, dr.philos

Khronos oppslag skaper, som ønsket, debatt. Selv om det er uvant ved HiOA å ha denne muligheten til debatt, ser vi at nye navn kommer til i debattfeltene. Mange holder likevel tilbake. I det siste har vi sett et tilløp til en metadebatt om debatten i Khrono – hvorfor deltar ikke flere? Skyldes det tidsnød hos ansatte som blir pålagt stadig flere trivielle oppgaver? Skyldes det at ansatte – og studenter – ikke tror debatt og saksrelevante ytringer får konsekvenser, slik at debatten blir en artig (men bortkastet) selskapslek, som en debattant formulerer det? Har det sammenheng med at bare seks av ti, i en undersøkelse som ble gjort før sommeren, svarer at de opplever en stor grad eller noen grad av ytringsfrihet ved HiOA? Det ble pekt på at undersøkelsen hadde en forholdsvis lav svarprosent. Dette gjaldt særlig blant studenter, blant de ansatte var den godt innenfor det statistisk akseptable.  Men betyr dette likevel at svarene ikke er representative?  Er det en fryktkultur ved HiOA, eller er det bare en overvekt av dem som føler at skolen har en fryktkultur, som har svart? Betyr ikke nettopp det at vi har en publikasjon som Khrono  at det er full ytringsfrihet ved skolen, og at alle kan si akkurat hva de vil uten å være redde for represalier? 

Vi kjenner selvsagt ikke begrunnelsene til alle som ikke deltar i debatten, eller historiene til de 40 prosent av respondentene som ikke umiddelbart skrev under på at det er full ytringsfrihet her ved skolen. Men vi vet fra andre sammenhenger at det er forskjell på formell og reell ytringsfrihet, og at det bør tas alvorlig hvis noen er redde for å snakke åpent i det offentlige rom. Slik sett er det svært positivt at rektor Kari Toverud Jensen har understreket at hun ønsker seg kritiske ytringer.  Dette er altså ikke bare et festtaletema, men noe skolens rektor aktivt har oppfordret til.

Vi ser også nå en liten metadebatt om Khrono. I utgangspunktet er det et uttrykk for at avisen gjør det den skal. Hvis ingen lot seg irritere av Khrono, ville ikke avisen gjort jobben sin. Men det er samtidig viktig å minne om Khronos  rolle ved en skole hvor verken ledelse eller ansatte er vant til å ha en kritisk offentlighet. En del av avisens artikler er positive og sammenbindende. En del av dem må nødvendigvis være vanskelige, som de sakene som har dreid seg om avtaler med eksterne konsulentfirmaer. De fleste kommentatorene setter pris på at Khrono  tar opp disse spørsmålene, men enkeltrøster mener at avisen ikke bør skrive om slike spørsmål, eller eventuelt konsentrere seg om andre spørsmål. På khrono.no 17. og 20. oktober skriver for eksempel assisterende høgskoledirektør Torbjørn Larsen: «(S)pørsmålet Khrono og andre bør være opptatt av er ikke om vi bruker for mye penger på ekstern bistand, men snarere om vi utvikler oss i den retning som vår vedtatte Visjon og Strategi 2020 tilsier.»

Å ha et våkent øye på om HiOA utvikler seg i den retning som Visjon og strategi tilsier, ligger helt korrekt innenfor Khronos  mandat, og her er dekningen i full gang så langt det per nå er mulig å si noe om det. Å utelate saker om pengebruk og ekstern bistand er ikke i tråd med Khronos  mandat. Ressursforvaltningen ved HiOA har offentlig interesse, og den har offentlig interesse langt utenfor kretsen av ansatte og studenter ved denne skolen. HiOAs penger er offentlige penger, og hvordan disse brukes er et samfunnsspørsmål.

Hvis pressen ikke skulle bry seg om den måten organisasjoner og institusjoner bruker ressurser på, hadde vi kort og godt ikke trengt en presse. Selv der det viser seg at ressursene er blitt brukt på en god og forsvarlig måte, har pressen en viktig informasjonsoppgave – for hvordan skulle publikum ellers få vite det? Mye informasjon er riktignok tilgjengelig på internett uansett, men den kan være tidkrevende å finne eller vanskelig å få sammenheng i. Av og til er informasjonen bearbeidet og gjort lettere tilgjengelig, til og med ved hjelp av formgrep som er hentet fra journalistikken. Men et oppegående publikum vet selvsagt likevel at dette er de offisielle versjonene, sjelden utformet for å utfordre og belyse forskjellige sider ved saken. Når først søkelyset er rettet mot et saksforhold, er derimot Khronos spalter åpne for enhver som kan redegjøre for hvordan ressursene er brukt. Slik brytes versjoner mot hverandre, og gode motsvar bør gjerne også tilby god dokumentasjon. Hvis en avis som Khrono  hadde som a priori utgangspunkt at ressursbruken i det offentlige var uklanderlig og derfor ikke noe man skulle være opptatt av, ville man ikke drevet med journalistikk, men i beste fall informasjonsvirksomhet.

Offentlighetsprinsippet står sterkt i Norge, og er til og med grunnlovsfestet. Men det er et økende problem i offentlig sektor at ressurser brukes i samarbeid med private institusjoner på en måte som gjør innsyn vanskeligere. Khrono  har gjennomført flere innsynsbegjæringer om dokumenter som først ble stemplet hemmelig – men som så etter anker fra avisen ble frigitt: For eksempel internrevisjonsrapportene fra PricewaterhouseCoopers, som ble behandlet bak lukkede dører i HiOAs styremøte i juni og frigitt i august.

Et nyhetsorgan kan alltid favne mer, og med to fast ansatte i staben og noen frilansere kan ikke avisen i dag rekke over alt. I siste møte ga Khronos  styre uttrykk for at avisen bør få økte økonomiske rammer slik at den faste staben kan utvides med ett årsverk i 2014. De andre universitetsavisene har 3– 5 årsverk, og det er ingen grunn til at avisen til landets største høgskole skal ha dårligere betingelser. Vi ser fram til at avisen får større armslag til å skrive mer om universitetsprosessen, mer om veien fram mot 2020, og mer om HiOA i en samfunnsmessig kontekst. Her blir det mye å gjøre i årene som kommer.

Ved etableringen for et halvt år siden sa rektor Kari Toverud Jensen ærlig at hun visste det tidvis kunne bli ubehagelig å få et kritisk søkelys rettet mot virksomheten, men at ambisjonen ved dette tiltaket var viktigere: Å legge tilrette for og å fremme kritisk refleksjon, akademisk frihet og ytringsfrihet. Bonusen er at en slik vilje til å la seg bli kikket i kortene i det lange løp trolig gjør langt mer for omdømmet til en institusjon som vår enn mye annet man kan finne på.