Historien om et av Norges mest enkjønnede universiteter er her

«Kvinneuniversitetet» OsloMet har fått sin over 200 år lange historie inn mellom to permer. Om få uker lanserer historiker Jan Messel Profesjonsutdanninger i sentrum, med undertittel: Fra jordmorutdanning 1818 til OsloMet 2018.

Messel starter historien om det som han oppsummerer som «en av de mest enkjønnede utdanningsinstitusjoner i Norge» med fortellingen om husmannsdatteren Sørine Eriksdatter Aaseide fra Ullensaker.

I 1843 gikk Sørine til fots inn til hovedstaden for å søke opptak ved jordmorutdanningen. Hun kom ikke inn det året, men først to år senere. Utdanningen besto den gangen i all hovedsak av å følge en erfaren jordmor i arbeidet hennes.

Men jordmorutdanningen, som hadde eksistert i 25 år allerede, hadde akkurat fått sin første lærebok, og etter ett års utdanning kunne Sørine uteksamineres i «jordmorvidenskaben».

FAKTA

OsloMets historie

Profesjonsutdanninger i sentrum.

Fra jordmorutdanning til OsloMet 1818-2018

Jan Messel, Pax forlag 2022

Lansering medio mars

Jordmorutdanningen, etablert ved Fødselsstiftelsen i Christiania i 1818, er den eldste av utdanningene som har en ubrutt linje fram til dagens OsloMet.

Overveldende overvekt av kvinner

Sammen med mange utdanninger ved OsloMet, har jordmorutdanningen en overveldende majoritet av kvinner - ved enkelte er nær 90 prosent kvinner. Motsatsen er ingeniørutdanningen der omtrent 80 prosent er mannlige studenter.

Forfatter Messel trekker også fram en annen profesjon som har endret seg, fysioterapi, eller sykegymnaster som yrkesgruppen ble kalt tidligere.

— Det har sine røtter i Sverige og var fram til andre halvdel av 1800-tallet et rent mannsfag. Den gang hendte det også at fysioterapeuter eller sykegymnastene ansatte leger som sine assistenter, sier han.

Men da utdanningen ble startet opp i Norge, var det som en utdanning for kvinner i et yrke underordnet den medisinske ekspertisen.

Siden høyskolereformen i 1994 har likevel kjønnsbalanse i de ulike fagene endret seg lite på tross av klare politiske målsettinger om å bryte opp det kjønnsstereotype mønsteret, heter det i boka.

Utdanningene ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus hadde lange historier bak seg da høgskolen ble universitet i 2018. Flere var over 100 år, mens andre var etablert i etterkrigstiden.

Spenning mellom teori og praksis

Utdanningene har vært preget av kunnskapstradisjoner som sto i en spenning mellom personlig overleverte praktiske ferdigheter og en teoretisk og vitenskapelig kunnskap, den siste ofte forvaltet av andre yrkesgrupper med høyere status.

Også for fagmiljøene ved utdanningene, høgskolenes ledelse og de politiske myndighetene, var vitenskapelighet sett på som en betingelse for å styrke utdanningene. Men det var ulike syn på hva denne vitenskapeligheten skulle innebære, og hvilke hensyn den skulle veies opp mot.

Viktig akademisering

Akademisering er en viktig del av Messels 470 sider lange bok. Den handler om yrkesrettede, praksisorienterte utdanninger, som enkelt forklart beskriver endringsprosessene som økt vektlegging av teoretisk og forskningsbasert kunnskap på bekostning av erfaringsbasert kunnskap.

«En økt tro på formalisert opplæring institusjonelt atskilt fra arbeidslivet har kjennetegnet utviklingen», skriver Messel.

— Omdanningen har ikke vært uten konflikter, og den har skapt spenninger som også er til stede i dag, sier forfatteren, som også mener at de politiske myndighetenes rolle har vært tvetydig.

Han viser til at en rekke reformer, politiske føringer og økonomiske insentiver, i liten grad tok hensyn til det særegne ved de yrkesrettede profesjonsutdanningene. Innenfor et system av høyere utdanning ble mye behandlet likt, ofte med utgangspunkt i de tradisjonelle universitetene.

Svekket praksisfelt

— Praksisfeltets innflytelse over utdanningene ble svekket. Særlig i de siste årene har myndighetene understreket at utdanningene må beholde den yrkesrettede innretningen og forholde seg til hva yrkesfeltet krever av kompetanse. Samtidig skiller insentivene og målstyringen fremdeles i liten grad mellom ulike typer høyere utdanning. Dette gir grobunn for spenninger og usikkerhet, sier Messel.

— Men mer tilnærming til praksisfeltet nå, betyr vel ikke at akademiseringen er på retur?

— Nei, absolutt ikke. Ambisjonene i retning av universitetsstatus ga også et ekstra skyv. Det ble viktig at flere ansatte skulle ha doktorgrad og forskningsvirksomheten ble stimulert. Men på et vis var dette bare en fortsettelse av den akademiseringen som hadde foregått siden høgskolereformen i 1994, i form av økt akademisk kompetanse og mer vitenskapelig publisering blant underviserne ved høgskolene. Rammeplanene har også i større grad understreket betydningen av vitenskapsteori og forskningsmetode, endringer som har foregått over lengre tid, sier forfatteren.

Messel mener det også har foregått en akademisering av profesjonsutdanningene i form av økt akademisk kompetanse og mer vitenskapelig publisering blant underviserne ved høgskolene, siden høgskolereformen i 1994. Rammeplanene har også i større grad understreket betydningen av vitenskapsteori og forskningsmetode, endringer som har foregått over lengre tid.

— Betydningen av å styrke den praktiske relevansen har samtidig vært understreket både i rammeplanene og gjennom politiske signaler. Denne tvetydige utviklingen kan i sum best betegnes som en praksisrettet akademisering, mener Messel.

Noen større konflikter

En av de konfliktene og spenningene Messel nevner i boka, var den sterke kritikken som studenter ved sykepleieutdanningen ved OsloMet kom med i 2016. Det var knallhard kritikk mot for mye teori og for dårlig praksis.

Les også fra 2016

«Du kan gå gjennom tre år på sykepleieutdanningen uten noen gang å ha satt en sprøyte».

De daværende første- og andreårsstudentene Cathrine Krøger og Lars Mørch Aaen, var blant de fremste kritikerne og fortalte om skuffelse og forbløffelse over hvor akademisert og teoretisert utdanningen var.

— Dette handler ikke om en førsteårsstudents overveldende møte med et komplekst fag. Det handler om profesjonsfag så blendet av teori at de forsømmer praksis, sa litteraturanmelder i Dagbladet og den gang sykepleiestudent Kathrine Krøger til Khrono.

— Det teoretiske på studiet dreier seg voldsomt mye om etikk og hvordan skrive oppgaver, men vi lærer lite om hva som venter oss i den virkelige verden, sa student Lars Mørch Aaen den gangen, som svar på hvorfor sykepleiestudentene var så misfornøyde med studiet.

Også når det gjelder kvalifikasjonskrav ved ansettelser har det vært motsetninger i fagmiljøene, særlig etter at daværende Høgskolen i Oslo og Akershus ble til OsloMet — storbyuniversitetet. Krav om doktorgrad og førstekompetanse blant de ansatte ble sterkere, samt forventninger om mer vitenskapelig publisering.

Spørsmålet om opprettelse av ulike sentre, eksempevis Senter for profesjonsstudier, skapte i sin tid debatt. Det samme gjorde spørsmålet om overgang fra valgt til ansatt rektor, selv om sistnevnte sak til slutt fikk et overveldende flertall 10-1 i høgskolestyret i 2014.

I forkant av debatten rykket tidligere rektor, Steinar Stjernø, ut og kritiserte dårlig ledelse ved høgskolen gjennom 20 år.

• Les også: Etterlyser bedre ledelse ved høgskolen

HiOAs første ansatte rektor, Curt Rice, skapte betydelig diskusjon da han i sin tid uttalte seg om en ny praksis i rekruttering av vitenskapelig ansatte og antydet at man kunne fire på kravet om kravet til norskkunnskap. Professor Rune Slagstad kalte utspillet for akademiseringsvanvidd.

• Les også: Regler for rekruttering er akademiseringsvanvidd

Ble mer likestilling

Mer forskningsbasert utdanning og forventning om høyere andel vitenskapelig publisering fra de ansatte har vært et minefelt, der flere mente forskningskravene gikk ut over undervisningen og kvaliteten på denne, peker Messel på.

— Men statushevingen og veksten i de kvinnedominerte utdanningene ved høgskolene har vært blant de viktigste bidragene til likestilling mellom kvinner og menn i det norske samfunnet, mener Messel.

En rekke kvinneyrker har beveget seg fra å være yrkesutdanninger uten særlig prestisje, til å bli akademiske universitetsutdanninger.

— Når det i dag er flertall av kvinnelige studenter i høyere utdanning skyldes dette i større grad disse endringene enn at kvinner har søkt seg til de tidligere mannsdominerte universitetsfagene, sier Messel.

Overrepresentasjonen av døtre fra familier der foreldrene har lang utdanning og høy inntekt, har vært langt mindre ved høgskoleutdanningene enn ved de tradisjonelle universitetsutdanningene.

— Utviklingen innenfor høgskoleutdanningene har dermed også i større grad hatt en likestillingseffekt i de jevne lag av befolkningen, mener han.

I boken viser han til at kunnskapsutviklingen ble drevet fram som feministiske prosjekter, av kvinnene selv, men i et spenningsforhold til dem som forvaltet den «høyere» kunnskapen.

Kvinner selv forvaltet kunnskapen

— I et slikt perspektiv har vitenskapeliggjøringen og akademiseringen av utdanningene betydd at kvinnene selv har blitt forvaltere av den vitenskapelige kunnskapen som tidligere mannsdominerte faggrupper hadde herredømme over. Dette har igjen medvirket til en endring av synet på kvinners rolle og oppgaver. De var kunnskapsutviklere og kunnskapsforvaltere på lik linje med menn, sier Jan Messel.

Oslo har siden 2018 hatt to universiteter, Universitetet i Oslo som er landets eldste og et tradisjonelt disiplin- og forskningsuniversitet, og nå også OsloMet, som i tillegg å ha fått mye pepper for den engelske forkortelsen av navnet sitt, Oslo Metropolitan University (OsloMet), er mer et profesjonsuniversitet, et arbeidslivsuniversitet, eller …

— Ja, utover å være et kvinneuniversitet, hva er OsloMet i forhold til UiO?

— OsloMet er først og fremst en institusjon for profesjonsutdanning og ikke primært en forskningsinstitusjon. Nå er også profesjonsutdanningene en del av Universitetet i Oslo, både historisk og i dag, men det har også en vesentlig forskningsvirksomhet og framstår som et forskningsuniversitet. For OsloMet er forskningsvirksomheten i hovedsak ment å bygge opp under kvaliteten i utdanningene, sier Messel.

Strid i Akershus

Før den tid, på 1990-tallet, var det strid om opprettelsen av Høgskolen i Akershus, og om man kunne ha to høgskoler i en region. Messel beskriver en toppstyrt prosess, med minimal interesse fra lokale politikere, kanskje med unntak av Romerike. Det endte med to høgskoler - en i Oslo og en på Kjeller i Akershus. Striden rundt campus på Romerike pågår fortsatt i 2022 og det er lokaliseringsstrid om hvor en fullverdig campus i Akershus skal ligge, samt ikke minst: Hvilke utdanninger og hva slag innhold campusen skal ha, som har vært gjenstand for debatt de siste årene også.

• Les også: Til Kjeller faller. En verkebyll siden 1980-tallet

Det er gått snart 11 år siden fusjonen mellom Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus og ble til landets tredje største høyere utdanningsinstitusjon. Heller ikke det uten spenninger og motsetninger.

Den daværende Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) slet med å finne en felles identitet. Hvordan er dette i dag? Finnes det en felles OsloMet-identitet, eller kan hende er det ikke så viktig? De nærmere 2200 ansatte og rundt 23.000 studentene føler kanskje mest tilhørighet til de mindre enhetene, faget sitt, instituttet eller sine egne forskergrupper?

En av debattene med mest temperatur var likevel striden rundt navnet på det nye universitetet som ble opprettet i 2018, og prosessen rundt hvordan man kom fram til det engelske navnet Oslo Metropolitan University, forkortet OsloMet — storbyuniversitetet. Navnestriden fikk betydelig med oppmerksomhet også utenfor universitetets egne rekker.

• Les også: Språkdirektøren ber statsråden avvise OsloMet-navnet

Demokratiunderskudd har vært en annen, men mer intern debatt - der strid om fakultetsstyrer eller ikke var sentralt blant annet.

• Les også: OsloMet et av Norges minst demokratiske universiteter

Råd til påtroppende rektor

— Har du noen gode råd til den påtroppende rektoren i denne sammenhengen?

— Det som er farlig er lukke øynene for det problematiske, motsetningene og spenningene som faktisk finnes. De må erkjennes. «Spenningene og motsetningsforholdet mellom teori og praksis må bearbeides – og ikke forsøkes avskaffet», gjentok Steinar Stjernø, Høgskolen i Oslos første rektor, en rekke ganger. Det gjelder i dag også. Jeg tror det aller viktigste er at dette ikke må skyves under teppet. Og spenningene bearbeides best lokalt ved de enkelte utdanningene. Kanskje bør fagmiljøene ikke overstyres i ansettelsespolitikken, sier Jan Messel.

– Igjen kan vi gå tilbake til Stjernø som understreket at det som var samlende for høgskolen – profesjonsutdanningene – også var det som skapte forskjeller. Å skape en felles identitet eller merkevarebygging som i dag heter, må ta inn over seg den sterke identiteten som ligger i profesjonene og profesjonsutdanningene.