Endelig mandag. anna-sabina soggiu

Kan vi utdanne oss til tillit?

— Hvordan skal vi utdanne nye kandidater til velferdstjenestene som trer ut av rekkene, stiller seg litt på sida og stiller noen kritiske spørsmål, slik at vi kan unngå maktovertredelser, spør Anna-Sabina Soggiu.

De siste årene har vi kunnet bivåne maktovertredelser fra ulike sentrale samfunnsinstitusjoner som Nav, politiet, psykiske helsevern, barnevernet og kriminalomsorgen, påpeker ph.d-student Anna-Sabina Soggiu, som mener noe av forklaringen ligger i måten vi utdanner fagfolk til institusjonene .
Publisert

Ph.d-student i personorientert helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge

Norge har lenge kunnet smykke seg med å være på tillitstoppen i Europa, med stor tillit i befolkningen til politiske institusjoner. Kanskje ikke overraskende, men likevel verdt å merke seg, kan det se ut som om tilliten er noe svekket under pandemien.

10. januar kunne vi høre filosof og forfatter Einar Øverenget i NRK Nyhetsmorgen reflektere rundt den svekkede tilliten til myndighetene, som følge av håndtering av pandemien. Han snakket om forskjellen mellom tillit og lydighet.

Han hevdet at det er et sunnhetstegn at folk er kritiske, at det driver demokratiet og vitenskapen fremover. Men at dette krever gode begrunnelser som vi finner gjennom dialog og diskusjon. Han reflekterte rundt om vi har blitt bedt om lydighet mer enn tillit og sa:

«Vi skal passe oss for å sammenligne tillit med lydighet. Det kan se likt ut. Det er høy grad av tillit. Jeg har påpekt i halvannet år – noen utspill fra politikere har gått i retning av lydighet. En mye mer befalende tone. Det appellerer ikke til tillit. Tillit er et valg.»

Diskusjonene om manglende tillit til politikerne og myndighetene har dukket opp flere ganger de siste årene, ikke bare knyttet til håndtering av pandemi, men avdekkinger under metoo-kampanjen, reiseregninger, pendlerboliger og annet snusk.

I tillegg har vi gjentatte ganger kunnet bivåne maktovertredelser fra ulike sentrale samfunnsinstitusjoner som Nav, politiet, psykiske helsevern, barnevernet og kriminalomsorgen. Eksempelvis det som omtales som politiskandalen i 2021, der politiet hevda å miste virkemidler om ny rusreform ble vedtatt.

De ville angivelig miste mulighet for rutinemessige mobilbeslag, husransakelser og inngripende kontroll av personer, som å undersøke undertøy etter avdekking av bruk og besittelse av små mengder narkotika.

Debatten viste imidlertid at dette var virkemidler politiet aldri hadde, som var ulovlige og kan være systematiserte politiovergrep. Eller da Nav-skandalen sprakk høsten 2019. Der personer var dømt for trygdesvindel på grunn av feiltolket regelverk.

Et av flere fellestrekk i disse maktovertredelsene er at de som står nærmest folk i disse tjenestene er de ansatte, som sjøl har lavest tillit i systemene de representerer. De nyutdannede, som kommer rett fra skolebenken står i front i møte med befolkninga.

Rutiner, systemer og beslutninger tas av noen lenger opp med mer erfaring. Og jeg undrer også på om tilliten blant de nederst i ansatthierarkiet er for høy til det de læres og sosialiseres inn i av arbeidskulturer, og at de dermed har vært for lite kritiske og altfor lydige.

Hvordan skal vi utdanne nye fengselsbetjenter, sykepleiere, sosionomer og politibetjenter, som ikke blindt går inn og gjør ransakelser som ikke er lov, anmelder for trygdesvindel der man sjøl er den som har misforstått?

Anna-Sabina Soggiu, ph.d-student ved Universitetet i Sørøst-Norge

Så hvordan kan vi utdanne kandidater som utfordrer dette? Som ikke lojalt går inn i undertrykkende systemer? Som tør å si fra at «vannet er forgifta» eller at keiseren absolutt ikke har nye klær, ved nye omorganiseringer, som ikke fører til endring. Han er kun naken.

Jeg har sjøl brukt størsteparten av yrkeslivet mitt i velferdstjenester nært på mennesker når livet farer med dem som verst. I Nav, rusomsorg og psykiske helsetjenester. Jeg har gått trappetrinnene fra støttekontakt til miljøarbeider, deretter miljøterapeut, konsulent, og leder.

De viktigste opplevelsene folk har i møter med tjenestene, skjer med de ansatte på lavest nivå i systemet. Med ansatte som kanskje er alene på vakt med mange brukere, eller som står i front i førstelinje med enorm saksmengde og et hav av brukere de skal bistå.

Beslutninger tas raskt i menneskemøter, og mange ganger uten innsyn. Dette er sårbart både for brukere og ansatte. Allikevel er jeg mest bekymra for de beslutningene som ikke tas i de nære møtene.

Man mister helheten av syne når beslutningene flyttes høyere opp i systemet, og det skaper mindre tillit til beslutninger som tas. Det kan også skape dehumaniserende praksiser fordi man faktisk ikke er nært på hvilke konsekvenser beslutningene man tar, får for andre mennesker.

Nyeste artikler

Mest lest

Jeg husker min lesing av sosiolog Thomas Mathiesen underveis i bachelorstudiet, om å sosialiseres og premieres inn i dehumaniserende systemer som ansatt. Om å komme inn med kritisk sans, som skrelles av i løpet av kort tid. Man ligner mer på sine kolleger enn sine brukere i slike systemer. Fremmedgjøringen er så massiv. Det som kunne vært omtalt som en nabo er plutselig en innsatt, klient, kriminell, rusbruker.

Sjøl er man saksbehandler, forvalter, fagkonsulent og veileder. Språk skaper virkelighet. De som har nøkla til vaktrommet er noen andre enn dem som ikke har tilgang dit. Personalkjøkken, personaltoalett, publikumsmottak, kontor og samtalerom. Jeg kunne fortsatt inn i evigheten. Stammespråk skaper virkelighet og det skaper avstand. Kenneth er ikke lenger naboen min. Nå er han den andre.

Jeg var livredd under studiet for å ikke klare avsløre «vår tids lobotomi», og dermed bli med på den. Selvsagt klarte jeg ikke det. Diskurser om virkeligheten lever i hvert fiber av kroppen. Jeg blei nok dessverre ikke Tomas Stockmann så ofte som jeg burde. Og jeg gremmes over det.

Som nyutdannet hadde jeg en periode angst for å dra på kurs for å lære noe nytt. Fordi jeg da ville oppdage hvor lite jeg kunne og hvor mye galt jeg hadde gjort. Avstanden mellom det jeg lærte at jeg skulle gjøre og det jeg ble bedt om å gjøre var det Kaspiske hav.

Da jeg mange år senere skulle holde et innlegg på ei boklansering med mange av mine tidligere lærere fra sosialhøgskolen, ble innlegget nærmest en bekjennelse av mine synder, med en bønn om syndenes forlatelse. Boka het Ubehaget i sosialt arbeid og handler om krysspresset sosialarbeidere står i, i systemene de arbeider, i møte med brukere. Og hvordan ubehag kan være kilde til refleksjon over egen praksis, yrkesetikk, juss, politikk og forvaltning.

I møte med praksisfeltet hadde jeg på tross av min iherdige lesning av Thomas Mathiesen gjort alle feil i boka. Skrudd av egne instinkter, bitt tenna sammen og gjort som jeg fikk beskjed om. Håndheva regler jeg ikke trodde på, samma hvor vondt det gjorde. Og til sist gjorde det ikke lenger vondt. Det bare var sånn.

Så hvordan skal vi utdanne nye kandidater til systemer, som kan ha låst seg fast i forestillinger og stillbilder fra svunne tider? Hvordan skal vi utdanne nye fengselsbetjenter, sykepleiere, sosionomer og politibetjenter, som ikke blindt går inn og gjør ransakelser som ikke er lov, anmelder for trygdesvindel der man sjøl er den som har misforstått? Som tør utfordre, innrømme tilkortkommenhet og mangler i møte både med brukere og kollegaer, der de sjøl er nederst i hierarkiet, ønsker seg fast jobb og mer makt.

Man trenger ikke være konspirasjonsteoretiker for å forstå at det å sette de man gir minst tillit - de med minst makt - nederst i hierarkiet og deretter kreve lydighet, fører til enklere styring av store systemer. Folk går lettere i takt på den måten. Så hvordan skal vi utdanne nye kandidater til velferdstjenestene som trer ut av rekkene, stiller seg litt på sida og stiller noen kritiske spørsmål før de går videre i eget tempo?

Faren ved at de ikke tør si noe før de har jobba seg opp i systemene og har vunnet tillit og makt, er at det er for seint. De er sjøl en del av ukulturen heller enn å være dem som avdekker den.

I ei tid da vi lydig har bøyd nakken for innskrenking etter innskrenking av egen frihet, hyller jeg i større og større grad Dr. Stockmann som roper høyt i samfunnsdebatten. Dog har jeg merka meg at det ofte er de øverst i samfunnshierarkiet, som er i posisjon til å gjøre det. Kanskje har de også mer tillit til at det vil gå bra med dem sjøl om de bråker. Mens de fleste holder fred.

Kanskje må det være sånn, men burde vi ikke tilstrebe å styrke studentenes mot, kompetanse og kunnskaper til å rope opp om at vannet er forgifta, hver eneste gang det faktisk er det? For heller ikke de kan kreve lydighet og tillit fra de borgere de møter på sentrale samfunnsarenaer da de trår ut i nye jobber. Tillit er et valg, men dog er de avhengige av den for å kunne gjøre en god jobb.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

anna-sabina soggiu thomas mathiesen sosionomiutdanning praksisfeltet nav helseutdanning endelig mandag einar øverenget debatt velferdstjenester utdanning tillit
Powered by Labrador CMS