Endelig mandag. anna-sabina soggiu

Den profesjonelle hjelpens para­dokser

Når nærhet privatiseres og ikke snakkes om i arbeidsfellesskap, risikerer den profesjonelle hjelpen å bli uprofesjonell.

Anna-Sabina Soggiu har snakket med ungdommer som mangler treffende begreper på hjelperne de liker i sosialtjenesten. Bildet er fra teaterforestillingen
Anna-Sabina Soggiu har snakket med ungdommer som mangler treffende begreper på hjelperne de liker i sosialtjenesten. Bildet er fra teaterforestillingen "Syk ungdom" som teaterstudentene ved tidligere Høgskolen i Oslo og Akerhus satt opp i forbindelse med Åpen dag i 2014.
Anna-Sabina Soggiu, spaltist i endelig mandag

Ph.d-student i personorientert helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge

I arbeidet med doktorgradsavhandlingen min, der jeg fokuserer på hvordan vi kan samarbeide om hjelp med ungdom som trøbler, har det dukket opp en usikkerhet. En usikkerhet både blant brukere og fagpersoner knytta til hva som oppfattes som profesjonalitet i hjelperollen.

Denne usikkerheten kommer til uttrykk i noen smale forestillinger for hva som anses som profesjonelt i yrker der hjelp står i fokus, hvor relasjonsarbeid er en viktig ingrediens, og hvor fagpersoner er de viktigste verktøyene i hjelpearbeidet.

Jeg har jobbet med samarbeidsbasert forskning der forskerens erfaringer gis plass som kilde til kunnskap. Jeg hadde ei kompetansegruppe med medforskere som både var brukere, pårørende og fagpersoner og som jeg samarbeidet med om ulike deler av forskningsprosjektet.

I møte med medforskerne mine, fapersoner og brukere diskuterte vi dette med profesjonalitet gjentatte ganger da vi snakket om samarbeid rundt hjelp. Temaer jeg kjenner igjen både fra min egen grunnutdanning i sosialt arbeid og fra praksisfeltet har kommet opp. Nærhet og distanse, personlig og privat, hvordan er vi profesjonelle hjelpere, hva er innafor i relasjonsarbeid, hva er utafor?

Da vi snakket med brukere av hjelpetjenester om hva de trenger og hva som har hjulpet, går det igjen at de forteller om likeverdige relasjoner med hjelperne. I barnevernet har ungdommer ønsket å lovfeste kjærlighet.

Ungdommene jeg har møtt visste at det ikke var vennskapsrelasjoner de hadde, men de manglet andre mer treffende begreper på de hjelperne de likte. Og dette med å like, det snakket de også om som viktig. Det ble et så viktig funn at jeg sammen med medforfattere valgte å kalle en av artiklene nettopp det - A Sort of Friend.

Faren er at hjelperne kan ende opp med en redsel for nærhet, opptre rigid og lite menneskelige i sine møter med de som oppsøker dem for hjelp.

Anna-Sabina Soggiu, ph.d-student (Universitetet i Sørøst-Norge)

God kjemi og det å vite at man blir likt går igjen når brukere forteller om gode relasjoner og samarbeid om hjelp. Det samme fortalte foreldrene om. Det ble oppfattet som hjelpende når barna deres møtte fagpersoner de opplevde at likte dem.

Sosiolog Astrid Skatvedt så på småprat som terapeutisk verktøy og fant at det som skjedde utenfor det terapeutiske rom, i hverdagslige settinger, ga mening og hadde betydning for hva som ble oppfatta som god hjelp. Hun skriver nydelig om røyepausen som kjærlighetsuttrykk. Det er kanskje noe med likeverdet som oppstår i det som oppfattes som vanlige situasjoner versus situasjoner som bærer mer preg av en ekspert som hjelper en som bærer et problem.

Det samme ble løftet fram av fagpersonene jeg snakket med i forbindelse med forskningsprosjektet. En oppfatning av profesjonalitet som noe som ikke handlet om nærhet i relasjoner. Det kom til uttrykk som en motsetning, at de heller ville la seg berøre og oppleve gjenkjennelse i brukernes liv enn å være profesjonelle. Som en av deltakerne i studien formulerte det: «Because I feel that, I would rather be moved by a youth, or a mother, then just hold on to my professionalism then»

Da jeg drøfta dette med kompetansegruppen min, gjorde en av medforskerne mine seg en refleksjon. Sjøl jobbet vedkommende innenfor et helt annet fagfelt, med salg. Tillitt var sett på som en viktig komponent for suksess innenfor salg, og nærhet i relasjon avgjørende for å få jobben gjort.

Det ble derfor rart å tenke at i hjelprollen skulle dette oppfattes som uprofesjonelt. At det å holde distanse ble oppfattet som en profesjonell ferdighet, mens brukere og pårørende forteller om det motsatte.

Det kan være ulike opphav til dette. Praksisfeltets rammer, der for eksempel mål om likeverdighet i tjenester i forvaltningen kan tenkes å føre til et krav om mest mulig nøytrale fagpersoner. Strauss med flere har sett på hvordan vi utdanner kandidater til hjelperollen, der vi gjennom å trenes for å bli eksperter går mot forsøk på å være objektive mer enn å tilstrebe likeverdige relasjoner mellom to eller flere subjekter.

I møte med studenter under utdanning til sosial- og helsefagene har jeg erfart at studenter kommer inn fulle av idealisme og ønsker om å hjelpe. De kan med stort engasjement fortelle om hvorfor de ønsker å bidra til at folk får det bedre. De er gode til å lytte, hjelpe, være støttende venner og familiemedlemmer. De er engasjert i organisasjoner og samfunn og vil bidra.

En del av dannelsen må nødvendigvis være å lære noe nytt som skaper usikkerhet rundt egne evner. Å lære å tenke kritisk om hva man sjøl kan, skal og bør gjøre. Jeg undrer meg allikevel på om forståelsen vår av profesjonalitet både i utdanning og tjenester har for smale oppfatninger av profesjonalitet i hjelpearbeid.

Det er i alle fall et paradoks at brukerne forteller oss at de trenger nærhet i relasjoner, mens vi mangler begreper for å innlemme dette i vår profesjonalitet. Faren er i alle fall at hjelperne kan ende opp med en redsel for nærhet, opptre rigid og lite menneskelige i sine møter med de som oppsøker dem for hjelp. Eller at nærhet privatiseres og ikke snakkes om i arbeidsfellesskap, og på den måten nettopp blir uprofesjonelle.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS