Laksefilosofen Hannah skrev avhandling om genredigering

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har undersøkt om genredigering av oppdrettslaks kan være moralsk akseptabelt. CRISPR er en relativt ny teknologi som kan brukes til å gjøre målrettede endringer i DNAet i celler og organismer. Da stiller jeg som filosof spørsmålet om denne teknologien kan være moralsk akseptabel å bruke på dyr som oppdrettslaks — og hvilke betingelser som eventuelt må være til stede.

FAKTA

Hannah Winther

• Disputerte 5. januar 2024 for ph.d.-graden ved NTNU
• Har levert avhandlingen «Ethics of the Artifishial. Studies on the Moral Acceptability of Using Genome Editing on Farmed Salmon»

— Hva slags genetiske endringer er det snakk om?

— Per i dag finnes det ingen genredigerte dyr i produksjon, men forskningen på feltet utvikler seg raskt, og har kommet langt på fisk. På Havforskningsinstituttet har man for eksempel klart å gjøre oppdrettslaksen steril. Det kan bidra til å løse et stort problem, nemlig at rømt oppdrettslaks parer seg villaksen, noe som fører til en genetisk utvanning av denne artens egenskaper. I dag er villaksen en rødlistet art, og man se for seg at en steril oppdrettslaks kan bidra til å bevare villaksen. Teknologien gir også en rekke andre muligheter, som økt motstandsdyktighet mot lakselus eller økt Omega3-innhold. Mulighetene er egentlig ganske endeløse.

— Først må jeg må bare si: veldig kul tittel på oppgaven din — «Ethics of the Artifishial». Den var bra!

— Takk! Kjekt at du likte den. Det var ikke alle som var begeistret for den blant kollegene mine, og kanskje syntes det virket litt useriøst. Men alt kan ikke være så gravalvorlig. Det lite rom for humor i akademia, så man må i alle fall få tillate seg å ha det litt gøy med titler. 

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Det var egentlig litt tilfeldig — jeg fant prosjektet og søkte på det. Jeg gikk ikke rundt i mange år og tenkte på at jeg ville skrive doktorgrad i filosofi, og at den skulle handle om fisk. Etter at jeg var ferdig med masteren i filosofi hadde jeg diverse jobber i Oslo, hvor jeg blant annet var innom De nasjonale forskningsetiske komiteene, Teknologirådet, og jobbet som studentpraktikant i Moskva, i tillegg til at jeg tok en ny master i vitenskap- og teknologistudier. Og så ble det laks.

— Var det en prosjektutlysning?

— Ja, dette var et prosjekt med en tverrfaglig gruppe. I tillegg til filosofi, jobbet jeg sammen med bioteknologer og sosiologer. Å jobbe tverrfaglig innebar noen bratte læringskurver. Jeg kunne ikke mye om bioteknologi, og før jeg begynte prosjektet var jeg ikke veldig interessert i fisk heller.

— Hvordan var det å være filosof i et slikt fagfellesskap?

— Det er en spesiell spagat å stå i når man er del av et tverrfaglig prosjekt — du skal være spesialist på ditt eget ofte veldig snevre felt, og samtidig skal du kunne nok om de andre feltene til at du skal stå støtt i dem. I dette prosjektet var både mye av det metodologiske og prosjektgruppen bestemt på forhånd. Og det er litt som et tvangsekteskap — man må holde sammen med disse andre fagene som er til dels ganske ulike ditt eget. Men det funket veldig bra i dette tilfellet, vi ble gode kolleger og et godt team, og vi endte opp med å søke et nytt prosjekt sammen, som vi også fikk tilslag på fra NFR.

— Hva finner du?

— Selv om jeg ikke utelukker at det finnes bruk av genteknologi som kan være moralsk akseptabel, så mener jeg at denne debatten ofte begynner i feil ende. Istedenfor å spørre hvordan man bør innrette industrien for at den skal gi fisken gode liv og unngå miljøproblemer, fikser man på fisken for å tilpasse den produksjonsforholdene som passer industrien. Dette mener jeg uttrykker et problematisk syn på husdyrene våre. Bruk av genredigering på dyr stiller grunnleggende moralske spørsmål om hvordan vi forholder oss til naturen og dyrene rundt oss, og å instrumentalisere produksjonsdyr ytterligere ved å forandre på egenskapene deres når det kan finnes andre løsninger er aldri moralsk akseptabelt.

— Hvorfor er det viktig?

— Dette er teknologi som finnes i dag, og vi er nødt til å ta stilling til den og finne ut hvordan vi vil bruke den. Etter hvert som teknologiutviklingen skyter fart, blir denne problemstillingen mer og mer presserende. Jeg mener vi ikke alltid kan teknofikse oss ut av problemene. Dessuten gir ikke teknologien alltid hele løsningen. Laks som rømmer er fortsatt et problem selv om den er steril når den rømmer, for eksempel fordi den konkurrerer med villaks og annen villfisk om mat, og den vil fortsatt spre smittsomme sykdommer.

— Har du opplevd noe interesse for forskingen din fra laksenæringen?

— Vi har ikke blitt nedringt akkurat, men representanter fra næringen har vært involvert i prosjektet gjennom å inngå i ekspertgrupper og stille i intervjuer. Når det gjelder næringens interesse for å ta i bruk CRISPR på oppdrettslaks, tror jeg at det til syvende og sist vil være et kostnadsspørsmål — produsentene får ikke store bøter ved rømming i dag, så hvis den sterile laksen blir dyr å produsere, er det ikke sikkert det lønner seg.

— Men fra andre opplever jeg en stor interesse, og det er veldig gøy. Vi er avhengig av at filosofer og humanister engasjerer seg i dagsaktuelle saker. Når venner og familie har dristet seg til å spørre hva avhandlingen min handler om, så er de kanskje litt skeptiske først og tenker at dette er vanskelig og abstrakt, men når jeg får forklart hva det handler om, opplever de fleste at dette er ting de har meninger om og synes er viktig. Det engasjerer, og har vært motiverende for meg underveis. 

— Ble du overrasket over noe?

— Ja, det var egentlig to ting: Hvor godt jeg trivdes med det tverrfaglige arbeidet, og hvor nyttig det var å gjøre intervjuer. Det ikke så vanlig for filosofer å gjøre intervjuer, men det var en morsom måte å jobbe med filosofi på. Dette temaet er det ikke så mange filosofer som har jobbet med — jeg kunne lene meg på mange filosofer i moralteori, men det er veldig få filosofer som har skrevet om laks. Så da man må se andre steder, og det å gjøre intervjuer med folk fra for eksempel næringen og dyrevelferden gjorde at jeg fikk inn mange ressurser jeg kunne tenke med. Man sitter ikke bare der som ensom filosof over bøkene og manuskriptet sitt. Og dette er en vanlig fremgangsmåte i feltet empirisk etikk, som dette prosjektet er innenfor.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det var pandemien, helt klart, den påvirket meg mye. Jeg flyttet til Trondheim bare noen uker før den begynte. Jeg kjente ingen og gledet meg til å starte et nytt liv og en ny karriere, men så ble jeg bare sittende hjemme. Det var jo ensomt og hardt, men vi i prosjektgruppen hadde et godt digitalt fellesskap og jeg følte ikke jeg var alene selv om jeg satt alene. Pandemien påvirket også arbeidet. Intervjuene vi hadde planlagt måtte gjøres digitalt, noe som var en utfordring rent teknisk. Et godt intervju er avhengig av at den du snakker med har tillit til deg og at det skapes en trygg ramme — særlig der hvor man stiller kritiske spørsmål og spørsmål som krever refleksjon. Det var vanskelig å få til over skjerm, spesielt når man har lite erfaring med å gjøre intervjuer på forhånd.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, ikke et sekund. Jeg gikk i mange år og trodde dette ikke var noe for meg. Etter masteren visste jeg ikke helt hva jeg ville jobbe med, og i den grad jeg tenkte på doktorgrad trodde jeg ikke at jeg hadde noe å fare med. Så da jeg endelig søkte stipendiatet var jeg så glad og stolt over at jeg hadde tørt at anger aldri har vært et spørsmål. Og jo da, det var perioder med stress og motgang, men totalt sett var dette en veldig god opplevelse. Lakseprosjektet har åpnet filosofien på en helt ny måte for meg, og vist at den også har mye å bidra med i samfunnet.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Nå har vi akkurat begynt et nytt prosjekt med gruppen jeg allerede har jobbet med, som har gitt meg en postdoktorstilling. Det skal handle om genredigering av andre dyr, fra forsøksdyr og produksjonsdyr til dyr i det ville. Disse ulike kontekstene reiser ulike moralske spørsmål. For eksempel kan genredigering brukes til å redde arter som er utrydningstruet eller å bringe tilbake dyr som er utryddet. Vi går i retning av et varmere klima og mange arter sliter med å tilpasse seg. Kanskje vi kan bruke genteknologi til dette — å gjøre dyr i stand til å tåle høyere temperaturer? Da trengs det et moralfilosofisk blikk på konsekvensene.

— Og så engasjerer vi oss også med det juridiske — hvordan genteknologi skal behandles i lovverket. Nå skal genteknologiloven oppdateres, og vi har blant annet skrevet høringssvar til en ny NOU om temaet. Det er gøy at temaet vi jobber med kan være så aktuelt, og det motiverer også til å formidle faget.