Forsket på lærere på tur

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har studert profesjonskompetansen til friluftslivslærere på folkehøgskoler og i videregående skole. Dette er linjer hvor elevene gjerne er på tur over lang tid, med flere turer med samme klasse over ett eller flere år. Jeg har forsket på hvordan friluftslivslærerne jobber med relasjonelle og mellommenneskelige prosesser undervegs på tur.

FAKTA

Inger Margrethe Tronstad

• Disputerte 15. februar 2024 for ph.d.-graden i studier av profesjonspraksis ved Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag, Nord universitet
• Har levert avhandlingen «Å sette foten varsamt ned - og sette djupe spor»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Det går egentlig helt tilbake til min egen skolegang. Etter videregående med realfag begynte jeg på folkehøgskole i Alta. Jeg holdt på med hundekjøring på en hundekjøringslinje i et år. Dette var en pedagogisk oppvåkning for meg — jeg ble blåst av banen av en veldig god lærer, og bestemte meg for å studere friluftsliv selv. Etter friluftslivsstudier i Bø i Telemark, der jeg igjen var privilegert og møtte fantastiske lærere, jobbet jeg som friluftslivslærer ved Nordfjord folkehøgskule i 10 år. Det kulminerte i at jeg skrev master om konflikthåndtering på tur.

— Og da kom lysten til å ta doktorgrad også?

— Jeg hadde egentlig aldri en plan om å ta doktorgrad, men den ene sensoren sa under den muntlige høringen av masteroppgaven min at jeg burde skrive mer. Hadde han ikke sagt det, så hadde jeg nok ikke tenkt tanken en gang. «Du bør skrive doktorgrad», sa han, og først syntes jeg han var langt ute, siden jeg hadde jobbet så hardt for å få lektorlønna. Og så satt han der og foreslo at jeg skulle synke ned til den simple stipendiatlønnen. Men tanken modnet i meg, og i tillegg var det andre tråder i livet som måtte sys sammen.

— Jeg hadde odel på gård i Trøndelag. Med familien sto vi overfor en ganske komplisert flytteprosess fra Målselv i Troms til Inderøy i Trøndelag. Da kunne det være både fint å ha en stipendiatstilling som jeg kunne flytte med meg. Stipendiatstillinger er ganske dynamiske og fleksible. Stipendet kom fra Nord universitet, og etter et år som stipendiat i Målselv flyttet jeg med jobben til Levanger, slik at jeg kunne ta over gården.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Ja, jeg gikk inn i det med et ønske om å skrive om de mellommenneskelige prosessene på tur. Jeg ville se på hva man gjør når det butter imot, og hvordan friluftslivslærere håndterer konflikter når de oppstår. Det er en spesiell lederrolle som disse lærerne har. Lærer og klasse er gjerne langt fra andre folk og klassen er ikke nødvendigvis så stor. Tidligere har det vært skrevet lite om dette — i friluftslivsforskning er det mer oppmerksomhet rundt de tekniske og sikkerhetsmessige aspektene. Likevel kom det fram i masteren min at det er relasjonene som oppleves som vanskeligst å håndtere når man er på tur. Dette ser man også i andre læreryrker; det relasjonelle med elevene som kan være veldig krevende å få til. Det finnes forskning på lærer-elevrelasjonen fra klasserommet, men ikke fra friluftslivet.

— Hva finner du?

— Jeg tenker det er flere viktige funn i dette materialet. Informantene har blant annet fortalt om hvordan de har endret seg som lærere over tid — flere av dem har jobbet som friluftslivslærere i 20—30 år. Avhandlingen får fram hvordan friluftslivslærere endrer seg med profesjonell utvikling og at de håndterer elevene annerledes med erfaring. Den viser også hvordan lærerne strukturer og organiser turene for å få til best mulige prosesser underveis. I tillegg tar den opp hvilke fallgruver man kan gå i som lærer, hvilke konflikttyper som kan gå igjen i klassene og hvilke elevtyper som lærerne opplever krevende å håndtere. Studien får fram hva friluftslivslærere gjør for å håndtere konflikter som oppstår på en ryddig måte og hindre at de eskalerer.

— På et overordnet nivå er dette temaet viktig fordi det sier noe om hvordan denne gruppen lærere jobber med å øke den sosiale kompetansen til elevene. Friluftslivslærerne gjør en viktig jobb for samfunnet — elevene lærer mye om demokrati og samarbeid gjennom friluftsliv. Den sosiale kompetansen som elevene tilegner seg i friluftslivsklassen er kontekstfri og elevene kan bruke den når som helst og hvor som helst senere i livet. Dette er en profesjonskompetanse friluftslivslærerne utvikler som er viktig å ta vare på, fordi det bygger samfunnet vårt.

— Ble du overrasket over noe?

— Nja, siden jeg skrev master om dette først, ble jeg nok mest overrasket da. Jeg bet meg merke i at lærerne ofte først i intervjuet startet med å si at de ikke hadde hatt noen konflikter på tur, men da vi så satte i gang samtalen kom det flere og flere historier etter hvert. For noen er det skamfullt å innrømme at man har konflikter i gruppa. Samtidig opplever jeg friluftslivslærere som godt «jorda» ledertyper som har stått i vinden og opplevd ei vinternatt før, og derfor er befriende ærlige om egne erfaringer som profesjonsutøver.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— For meg var det strukturene rundt stipendjobben som var krevende. Først og fremst fordi stipendiatlønnen i Norge er dårlig. Særlig nå som det er dyrtid var det vanskelig å få det til å gå rundt når man har familie. Vi hadde det veldig økonomisk trangt alle årene, selv med to lønninger i husholdningen. Det er lite støtte å hente fra universitetets side, likevel legges det føringer på for eksempel hvem man skal invitere på disputasmiddag og at man skal markere den, på slutten av en ekstremt økonomisk trang periode for stipendiaten. Og så ble skattefradraget på utgifter til disputasen fjernet i tillegg i 2023! Det var viktig for meg å arrangere disputasmiddag, for å avslutte et stort arbeid på en verdig måte, men økonomisk sett er jeg glad jeg er ferdig med hele stipendiatperioden.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, det har jeg aldri gjort. Det var perioder med stress i starten, hvor jeg følte at avhandlinga ble en kamp mellom meg og tidstyven, og det var lenge uvisst hvem av oss to som skulle vinne. Det var en overgang å komme fra skoleverket og over i en slik stilling. Men mye modnes underveis, og jeg sitter igjen med en opplevelse av at det er fantastisk å få lov til å bruke tid på å lese meg opp på så mye interessant fagstoff og forskning på jobb, og at det er et privilegium å få forske. Samtidig tror jeg nok ikke denne type stilling er for alle, du må være en målrettet type. Doktorgradsstipendiater bør ha evnen til å gå veldig langt med veldig små steg, over veldig lang tid. Med gode doktorgradskurs vokser man mye som person og får god og brei faglig ballast. Du blir mer vidsynt som forsker. Det har vært fantastisk å få lære så mye nytt og få veiledning på høyt nivå i voksen alder.

— Gikk du på en forskerskole?

— Ja, jeg kom inn på NAFOL, som var en veldig bra forskerskole. For meg var det som å vinne i Lotto, og det å delta her ga meg en ro i møte med de faglige utfordringene. Vi møttes flere ganger i året, og dette har nok langt på vei berget meg gjennom løpet. Der hadde vi tilgang på flinke lærere, som med godt pedagogisk håndlag som var opptatt av å utvikle stipendiatene som hele mennesker, kulturelt, sosialt og faglig. En forskerskole opplever jeg som viktig for å få den faglige dybden og bredden som en forsker bør ha. Akkurat NAFOL ble dessverre nedlagt i 2022. Det er veldig synd — universitetene sparer seg til fant, og for stipendiatene blir det vanskeligere å få retning og bredde i det de holder på med.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Hvis det dukker opp en jobb med en del forskningstid, har jeg nok av materiale å arbeide videre med som forsker. Det hadde vært veldig interessant å fortsette på det sporet. Frem til høsten har jeg en undervisningsstilling ved Nord universitet uten særlig forskningstid, så får vi se hva fremtiden bringer. Avhandlinga skrev jeg primært som et bidrag til studenter som skal arbeide med friluftsliv videre. Avhandlinga vet jeg blir brukt til på ulike studiesteder allerede, så sånn sett er det «mission completed».