Statsråd Iselin Nybø møtte potensielle lærerstudenter ved OsloMet i fjor sommer under starten på forkurset i matte. Arkivfoto: Kjetil Blom Haugstulen
Statsråd Iselin Nybø møtte potensielle lærerstudenter ved OsloMet i fjor sommer under starten på forkurset i matte. Arkivfoto: Kjetil Blom Haugstulen

Jordell: Jenter som har 4 i matte er ikke så ofte interessert i små barn

Karakterkrav. Professor Torberg Falch kan ha rett i at antallet søkere og utdanningsplasser har økt i lærerutdanningen generelt, men dette gjelder ikke utdanningen for trinn 1-7. De jentene som har 4 i matte, er ikke så ofte interessert i små barn, skriver Karl Øyvind Jordell.

Publisert   Sist oppdatert

Professor ved Institutt for lærerutdanning på NTNU, Torberg Falch, har i et innlegg med tittelen Godt opptak til lærerutdanningene polemisert mot synspunkter jeg har fremmet blant annet i et innlegg med tittelen Opptak til lærerutdanning i et valgår. I en umiddelbar kommentar konstaterte jeg at vi er enige om at problemene primært finnes i småskolen, men problematiserte Falchs påstand om vi alltid har hatt lærermangel i Nord-Norge: i småskolen i Finnmark har den ligget minst dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet de tre siste årene.

Angående firerkravet må man nå snart innse at de jentene som har 4 i matte, ikke så ofte er interessert i små barn, og at de som er interessert i små barn, ikke så ofte har 4 i matte.
Karl Øyvind Jordell
Professor em, Universitetet i Oslo

Og Finnmark var gunstigere stilt enn landet for øvrig i hvert fall i ett av årene tidlig på 2000-tallet. Dette var etter en periode da de fire lærerutdanningsinstitusjonene i nord tok opp 2-3 klasser hver hvert år, og til tider også tilbød desentralisert lærerutdanning. Etter frafall kunne man vel uteksaminere 2-300 lærere i året (20 x 10 klasser + desentralisert). Hvis man ser på årets opptakstall ved de samme fire institusjonene, får man helt andre produksjonsresultater om fem år.

1. Professor som medspiller i «blame game»: Kommunene har ansvaret

Falchs kanskje viktigste anliggende er en påstand om at i den situasjon som foreligger, må «hovedansvaret … ligge hos kommunene»: Kommunene må «… sørge for å gjøre sine lærerstillinger attraktive slik at lærerne ønsker å bli i skoleverket og ønsker å flytte dit det er ledige stillinger».

Dette er en underlig forståelsesmåte:

På det overordnede plan er det regjeringen som 1) setter rammer for kommuneøkonomien, 2) fastlegger rekrutteringen til læreryrket; her rasjonerer man i realiteten tilgangen i Nord-Norge ved å stille høye opptakskrav, og 3) stiller krav til antall lærere (lærernormen, som KrF har presset gjennom, som en av sine siste misgjerninger). Innen disse rammene har kommunene små muligheter til å gjøre lærerstillingene attraktive, f eks ved å tilby vesentlig høyere lønn enn for sammenliknbare grupper eller yrker som lærerne kan gå inn i. Lærere kan som kjent lett bytte yrke, fordi lærerutdanning egentlig er en allmennutdanning med ‘nogo attåt’.

Viktigere er antagelig det individuelle perspektivet. Det synes som nevnt som Falch og jeg er enige i at lærermangelen først og fremst er og vil være et problem i småskolen. Men skoler med elever på trinn 1-4 eller trinn 1-7 ligger spredt; skoler med høyere trinn er mer sentralisert. De lærere som Falch skal få til å flytte på seg, må være de har kompetanse for småskolen, men som ikke er i skolen, ellers avhjelpes ikke situasjonen. Men skoleeierne vil plassere slike søkere nederst i bunken:

1) Ofte har de ikke utdanning av ny dato, 2) ikke har de praksis av ny dato, hvis de har praksis overhodet, og 3) ofte vil de være avskiltet, dvs de må ta etterutdanning innen 2025 for å kunne fortsette som lærere. De vil derfor stort sett måtte ta takke med stillinger på de minst attraktive stedene. Der bor de færreste av dem. Det er tvilsomt om særlig mange både 1) vil flytte dit og 2) ta etterutdanning, i tillegg 3) å bytte yrke. Dette er en av grunnene til at jeg har foreslått kraftige stimuleringsordninger for lærere ved skoler med mange ufaglærte, i form av høy lønn og fortrinn til stillinger på steder de ønsker seg (tilbake) til, jfr mitt forrige innlegg.

Det er beklagelig at Falch ikke forholder seg til disse problemene, og i stedet spiller den samme form for «blame game» som statsministeren gjorde i et innlegg i Aftenposten på forsommeren; også hun la ansvaret på kommunene. Min oppfatning er at professorer bør nærme seg denne type problemer med en mer analytisk holdning enn statsministeren. Jeg er fristet til å alludere til Cæsar: «Et tu, professore!»

Heldigvis ble statsministerens utspill dempet av statssekretæren i Kunnskapsdepartementet. Kanskje Falch har en vit.ass som kunne rette opp hans utspill?

2. Et kultisk forhold til 3,5 gir stor mangel fram mot 2025

Det er knapt korrekt at jeg har vært spesielt opptatt av firerkravet, slik Falch hevder. Jeg hører til en ytterliggående gruppe kjettere, og har derfor anfektet også kravet om 3,5 i snitt, som alle politiske parter synes å ha et nærmest kultisk forhold til.

For å gjenta meg selv: Hadde man justert dette kravet da man så at det ikke er bærekraftig, hadde vi unngått dagens lærermangel, og hadde vært bedre rustet når den forverres fram mot 2025, da den kan nærme seg 8-10000, primært i småskolen, som følge av 1) dagens mangel, 2) manglende produksjon av 2-3000 i 2021, da studentene må skrive masteroppgave, 3) økt frafall som følge av masteroppgaven, 4) avskiltede lærere som slutter før de egentlig hadde tenkt og 5) faktisk også lærernormen: Man fikk ikke fylt alle stillingene i fjor, og det kan bli enda vanskeligere i år.

Angående firerkravet må man nå snart innse at de jentene som har 4 i matte, ikke så ofte er interessert i små barn, og at de som er interessert i små barn, ikke så ofte har 4 i matte – og har de ikke 4, kan de alltids bli barnehagelærere, jfr at søkningen dit har økt etter at 4-kravet kom. Falch kan ha rett i at antallet søkere og utdanningsplasser har økt i lærerutdanningen generelt, men dette gjelder ikke utdanningen for trinn 1-7, der man har kuttet antall studieplasser, på tross av behovet er stort jfr mitt forrige innlegg.

Falchs måte å argumentere på er av samme art som den departementet jevnlig bedriver – man forholder seg til gunstige total-tall, og er ikke villig til å drøfte tallene for den gruppen hvor lærermangelen er og vil bli et stort problem.

Det helt grunnleggende spørsmål, som Falch ikke går inn på, er hvorfor det er bedre med mange ufaglærte (småskole)lærere, fremfor en liten andel sertifiserte lærere med 3,3 i snitt og/eller 3 i matte.

3. Dikotomt krav til den første lese-, skrive og regneopplæringen

Falch hevder jeg har en «… dikotom inngang til lærerprofesjonen». Vel, i så fall er jeg ikke alene; samfunnet og de fleste aktører har et slikt syn på de fleste profesjoner og yrker. Jeg antar at den tannlegen Falch går til, er fullt ut sertifisert, slik at Falch til enhver tid er fullt ut rustet til å bite fra seg.

Men faktisk har jeg et avdempet syn på lærere i dette perspektivet, jfr at jeg i kommentaren til Falchs innlegg skilte mellom helt ufaglærte (som bare har videregående skole eller litt høyere utdanning) og de ‘bare-faglærte’, som har en akademisk grad, men mangler praktisk-pedagogisk utdanning.

Hva angår småskolen vil imidlertid den sistnevnte gruppe være av liten interesse, fordi de ikke er kvalifisert for småskolen, men bare fra trinn 5 av. Og de har ikke fått opplæring i metodikk for den første lese-, skrive- og regneopplæringen. Jeg har alltid hevdet at det er på dette punkt lærerutdanningens ‘nogo attåt’ er aller viktigst – alle småskolelærere må ha utdanning i begynneropplæring. Her er mitt syn uavkortet dikotomt

4. Upresis ønsketenkning om Nord-Norge

Falch skriver: «Det har blant annet vært svake skoleresultater i Nord-Norge over lang tid. Men det kan synes som at dette nå er i endring. Blant annet har det de siste årene vært en klar økning i fullføringa av videregående opplæring og næringslivet i Nord-Norge synes å ha blitt mer opptatt grunnopplæringa i landsdelen. Jeg mener det ikke er usannsynlig at dette i neste omgang bidrar til økt interesse for å gå inn i læreryrket.»

Her er det svært langt mellom premiss og konklusjon/håp, og sammenhengene er langt fra klare. Jeg ville tro Falch ville ha nytte av å studere mer matematikk, jfr at han hevder: «Matematisk kunnskap er avgjørende viktig for presisjon og logisk tenkning … .»

Realiteten er at Nord-Norge, og særlig Finnmark, er i underklasse for seg på de såkalte skolebidragsindikatorene, som, for hva de er verdt, sier noe skolenes bidrag til elevenes fremgang. (Denne tendensen gjør seg ikke gjeldende på yrkesfaglige studieretninger.) Økning i fullføring av videregående skole er en svak indikator på hva skoler bidrar med; slik økning gjenspeiler vel primært hva elevene og deres foreldre mener om viktigheten av utdanning. Hva næringslivet er ‘opptatt av’ sier knapt så mye, selv om alle monner drar, som en snømus skal ha bemerket da den ydet sitt beskjedne bidrag i Barentshavet.

5. ‘Bare-faglige’ studenter i bane rundt universitetet.

Falch hevder at omfanget av bruk av lærere uten godkjent utdanning ikke er spesielt for Nord-Norge i dag. «Forrige skoleår var for eksempel omfanget på samme nivå i Oslo og Akershus som i Nord-Norge.»

Falch oppgir ikke sin kilde, men jeg antar at dette er en referanse til et notat fra Utdanningsdirektoratet, om «Hvordan går det med lærernormen?», der man kommenterer tallene på en uheldig måte; Aftenposten gjengav disse upresise kommentarene.

For det første er det altså slik at disse tallene ikke omhandler småskolen, men hele grunnskolen.

Viktigere er det at man ikke får fram at Finnmark, som jeg har vært spesielt opptatt av, også her ligger i en underklasse for seg, med 9,5 prosent ufaglærte. Nordland på annenplass har 6,5; det er altså bare ca 2/3 av hva Finnmark har. Troms har 5,1 prosent. Akershus har 6,3; Oslo 5,9. Det fremgår at Nord-Norge uansett vil ligge høyere enn Oslo og Akershus. Og som anført i mine foreløpige kommentarer til Falch, har man i Oslo og Akershus mange ‘bare-faglige’ studenter; jeg vil anta at mange av dem går i bane rundt UiO i påvente av å komme inn på praktisk-pedagogisk utdanning.

Endelig er det viktig å huske at fylkestall skjuler mye. Hvis man i Finnmark trekker ut Alta og et par andre større steder, blir tallet langt høyere enn 9,5; jeg fastholder at småskoler utenfor kommunesentra om få år kan nærme seg 50 prosent ufaglærte

6. Kvalitet i lærerutdanning, debatt og skole.

I tilknytning til sin kommentar om min dikotome inngang til lærerprofesjonen tillegger Falch meg følgende måte å se situasjonen på: «Enten har man lærerutdanning og er dyktig, eller så har man ikke lærerutdanning og er uegnet. Dermed blir målet kun å redusere omfanget på lærere uten godkjent utdanning, og kvaliteten på lærerutdanning blir uinteressant.»

Dette siste har ikke Falch belegg for; å slenge ut påstanden har som formål å svekke min posisjon, ved å tillegge meg synspunkter jeg ikke har. Jeg blir alltid litt bekymret når yngre kolleger dokumenterer svak forståelse av de saklighetsnormer som var pensum til forberedende i min tid.

Mitt grunnleggende standpunkt er at lærerutdanning er et middel for å sikre kvalitet i skolen, og man kan da ikke stille slike kvalitetskrav til middelet, at man i deler av skoleverket ikke oppnår det som har vært norsk skoles hovedmål, nemlig lik kvalitet for alle, uavhengig av kjønn, sosial klasse og bosted: Døtre av småbrukere i Finnmark skal få et like godt tilbud som sønner av professorer i Oslo – eller for den saks skyld Trondheim.

Jeg tillater meg å gjenta en av mine gamle spissformuleringer: Kunnskaps- og integrasjonsminister Sanner står, med sin opptakspolitikk, i fare for å segregere Finnmark fra kunnskaps-Norge. Og jeg tilføyer: Falch er blitt hans medspiller, på samme måte som han er blitt en medspiller i statsministerens ‘blame game’ – kommunene har ansvaret.