Godt opptak til lærerutdanningene

Etter innføring av opptakskrav og masterkrav i lærerutdanning har det vært stor interesse for rekruttering av studenter. Høy kvalitet i lærerstanden er viktig fordi det er lærerne som gjennomfører den første offentlige investeringa i kompetanse til arbeids- og samfunnsliv. Lærerutdanninga kalles derfor av og til «alle utdanningers mor». Den bør rekruttere de største talentene og stille de høyeste kvalitetskravene innen høyere utdanning.

Professor emeritus Karl Øyvind Jordell på Universitetet i Oslo har i en rekke innlegg i Khrono argumentert mot endringene i lærerutdanning, og spesielt opptakskravet i matematikkunnskaper. Seinest i et innlegg 23. juli kobler han lærermangel i Nord-Norge direkte til opptakskravene. Det er mitt syn at det ikke er grunnlag for denne kritikken.

Grunnstammen i lærerutdanninga er nå femårige integrerte masterutdanninger for trinnene 1-7, 5-10 og 8-13, sammen med den ettårige praktisk-pedagogisk utdanninga (PPU) som bygger på annen oppnådd mastergrad og barnehagelærerutdanning på bachelornivå. Mange studietilbud er åpne slik at alle kvalifiserte søkere får tilbud. Det er ikke overraskende med det store omfanget av tilbud som eksisterer. Det er totalt over 100 tilbud for femårige integrerte lærerutdanninger i Samordna opptak, fordelt på 17 institusjoner og 26 campus.

Med så mange tilbud, og viktigheten av yrket, mener jeg det er fornuftig med karakterkrav for opptak. Lærerne skal undervise skolefag og da bør det stilles skolefaglige kunnskapskrav for opptak. Dagens krav er ikke strenge, og det er kanskje heller et spørsmål om de burde være strengere enn mildere.

Det er krav om minst 35 såkalte skolepoeng, som impliserer en gjennomsnittskarakter fra videregående skole på i underkant av 3,5. Det er et godt stykke under hva de fleste elevene har i gjennomsnittskarakter. Det er videre krav om minst karakter 3 i norsk. Lavere karakterkrav er ikke mulig å sette fordi det uansett er krav om bestått i alle fag, og bestått er karakter 2 eller bedre. Norsk er det eneste faget, sammen med kroppsøving, som alle elever har i alle 13 år i grunnopplæringa.

I tillegg er det krav i matematikk, som er det nest største faget i skolen. Det er mye internasjonal forskning som finner at matematikkunnskaper er av stor betydning for yrkesmuligheter. Matematisk kunnskap er avgjørende viktig for presisjon og logisk tenkning i mange arbeids- og samfunnslivssituasjoner. For matematikk er det imidlertid mer krevende å sette karakterkrav fordi elevene i videregående skole velger omfang og profil på sine matematikkfag selv. Det eksisterende karakterkravet er kun knyttet til det enkleste matematikkfaget. For de som har valgt teoretisk matematikk er det ingen spesifikke karakterkrav, mens for dem som har valgt praktisk matematikk er det krav om karakter på minst 4. Samlet sett mener jeg at det ikke er grunnlag for å hevde at det er et strengere krav for matematikkunnskaper enn for norskkunnskaper for opptak.

For meg er det litt vanskelig å skjønne hvorfor det er så mange som misliker karakterkravet i matematikk og samtidig aksepterer karakterkravet i norsk. Jeg er redd det reflekterer at mange i skoleverket har ment at matematikkfaget ikke er så viktig fordi det ikke er «relevant» for mange elever. Men viktigheten av både norsk og matematikk kommer blant annet til utrykk ved at det i lærerutdanninga for trinn 1-7 (GLU 1-7) er krav om at alle studenter skal ha minst 30 studiepoeng i både norsk og matematikk. Alle lærere i småskolen skal ha undervisningskompetanse i begge de største fagene.

Leder av pedagogstudentene, Frank Aleksander Bræin, foreslår i Khrono 6. juli å lage en omgåingsmekanisme for søkere som ikke oppnår karakterkravet i matematikk. Han foreslår at disse kan få opptak hvis de har minst 40 skolepoeng. Jeg er redd slike mekanismer vil gjøre opptakskravene kompliserte og uoversiktlige, som i neste omgang kan føre til færre søkere. Problemet med forslaget er også at det signaliserer at matematikk ikke er så viktig likevel.

Målet for lærerutdanninga må være høy kvalitet i norsk skole i årene framover. Den viktigste faktoren for dette er dyktige lærere som har gode betingelser for å utføre læreryrket og utvikle lærerprofesjonen. Dess bedre lærerutdanning, i form av rekruttering (av studenter, undervisere og forskere) og utdanningskvalitet (på campus og i praksis), dess dyktigere lærere vil vi sende til norsk skole.

Karl Øyvind Jordell synes å ha en dikotom inngang til lærerprofesjonen. Enten har man lærerutdanning og er dyktig, eller så har man ikke lærerutdanning og er uegnet. Dermed blir målet kun å redusere omfanget på lærere uten godkjent utdanning, og kvaliteten på lærerutdanning blir uinteressant. Det er ikke en farbar vei for norsk skoleutvikling. Men kan det likevel være belegg for påstanden om at de opptakskravene fører til økt lærermangel i Nord-Norge slik Jordell hevder?

For det første så har ikke rekrutteringa til lærerutdanningene gått ned etter at karakterkravene for opptak ble skjerpet i 2016. For alle de tre femårige lærerutdanningene er det flere som får tilbud som studieplass nå enn det var i 2015, og det har vært en økning de siste par årene. Det framstår i stedet som plausibelt at skjerpete karakterkrav har økt interessen for lærerutdanning. Det rekrutteres flere og bedre forberedte studenter enn tidligere.

For det andre tyder framskrivningene til SSB på at det blir tilstrekkelig med lærere i skoleverket for trinnene 5-13 (med unntak av yrkesfagene). Utfordringa med lærermangel framover synes å være knyttet til de første skoleårene. Fra et lærerutdanningsperspektiv synes det å være to årsaker til dette. GLU 1-7 er generelt den minst populære av de femårige lærerutdanningene, og GLU 1-7 er den eneste utdanninga som kvalifiserer til læreryrket for trinn 1-4. Fra 5. trinn er det flere lærerutdanninger som kvalifiserer til yrket. Kanskje bør det vurderes tiltak rettet spesifikt mot disse trinnene, for eksempel andre kvalifiseringsmuligheter enn GLU 1-7 eller fjerning av den nylig innførte lærernormen?

For det tredje, hvorfor har det i nesten hele etterkrigstiden vært kronisk lærermangel i Nord-Norge? Jeg tror det har sammenheng med at utdanning generelt har vært betraktet som mindre viktig i deler av Nord-Norge enn i resten av landet. Det har blant annet vært svake skoleresultater i Nord-Norge over lang tid. Men det kan synes som at dette nå er i endring. Blant annet har det de siste årene vært en klar økning i fullføringa av videregående opplæring og næringslivet i Nord-Norge synes å ha blitt mer opptatt grunnopplæringa i landsdelen. Jeg mener det ikke er usannsynlig at dette i neste omgang bidrar til økt interesse for å gå inn i læreryrket.

For det fjerde er ikke omfanget på bruk av lærere uten godkjent utdanning spesiell for Nord-Norge i dag. Forrige skoleår var for eksempel omfanget på samme nivå i Oslo og Akershus som i Nord-Norge.

I stedet for å senke kvalitetskravene i lærerutdanningene generelt, mener jeg det kan stilles forventninger til at kommunene tar et større ansvar for kompetansen i skolene sine. Det er mange kvalifiserte lærere som ikke arbeider som lærer, og lærere er, som andre yrkesgrupper, flyttbare til attraktive stillinger og boområder. Eller sagt på en annen måte. Lærerutdanninga skal være så god at alle lærere er attraktive til andre yrker. Derfor må kommunene sørge for å gjøre sine lærerstillinger attraktive slik at lærerne ønsker å bli i skoleverket og ønsker å flytte dit det er ledige stillinger. Andre aktører, som lærerutdanninger, fagforeninger og myndigheter kan være med på å bidra til dette. Men hovedansvaret må ligge hos kommunene.

Lærerutdanningsinstitusjonenes jobb er å gi høy kvalitet på utdanninga og å være den sentrale relevante kunnskapsutvikleren for skoleverket. Og karakterkrav for opptak synes å styrke dette mandatet.