Debatt ● peter fjågesund
Jeg sitter igjen med en ubehagelig følelse etter å ha lest svaret fra ledelsen
Det som forfektes, og som ledelsen ikke har tatt avstand fra, er en slags klinisk effektivisering og rengjøringsprosess, med «systematiske metoder», i utvelgelsen av forskningsprosjekter, skriver Peter Fjågesund.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Lederkvartetten ved USN med rektor i spissen gir den 21. desember et svar på innlegget mitt noen dager tidligere om grunnforskningens kår ved USN. Jeg må innrømme at jeg leste svaret med en viss forbløffelse.
Min første reaksjon var et spørsmål til meg selv om dette kunne være hele svaret, eller om noe hadde falt ut. Etter å ha lest det om igjen diverse ganger har jeg imidlertid kommet til at dette faktisk er det USNs ledelse har å si i sakens anledning, og det får meg til å trekke følgende konklusjon: Enten har jeg, og en god del andre, misforstått hele debatten om grunnforskning ved USN, fordi USN aldri har gått til angrep på den. Eller så har jeg tatt opp en helt reell problemstilling, som jeg overhodet ikke har fått svar på.
Med et lett slag under beltestedet begynner ledelsen med å ironisere over mitt valg av Wikipedia. Jeg skal avstå fra å kommentere dette. Viktigere er det at de tyr til stråmannsbegrepet, som jeg ikke kan tolke annerledes enn at de mener at jeg sloss mot vindmøller, dvs. angriper noe som ikke finnes. I så fall bør mao. jeg og leserne tolke det som at USN aldri har ønsket å redusere fokuset på grunnforskning, og at vi som primært arbeider med det ikke har noe å frykte fra den strategien USN er i ferd med å legge seg på.
De sier til og med: «Grunnforskningen er selvsagt avgjørende for virksomheten ved et universitet. Anvendt forskning må bygge på grunnforskning. Også ved USN skal det selvsagt være rom for at fagmiljøene tar utgangspunkt i problemstiler [dvs. «problemstillinger»] som springer ut av forskningen selv.» Og det høres jo umiddelbart tilforlatelig ut, akkurat slik som formuleringen i høringsutkastet jeg kommenterte i mitt opprinnelige innlegg virket tilforlatelig ved første øyekast.
Men jeg er fortsatt ikke overbevist, faktisk langt derifra. For jo mer jeg leser ovennevnte sitat, desto mer bevisst villedende blir jeg overbevist om at det er (alternativet måtte være at det er bevisstløst villedende). Det erkjenner at grunnforskning er avgjørende «for virksomheten ved et universitet» (min uthevelse), men det sier ingenting om at USN selv skal drive grunnforskning. Tvert imot åpner det opp for at USN vil velge å benytte andre universiteters grunnforskning som grunnlag for sin egen anvendte forskning. For anvendt forskning bygger – selvfølgelig – på grunnforskning. Dette minner veldig om en tilslørt sirkelargumentasjon, eller i verste fall et rent goddag-mann-økseskaft-svar.
Og neste setning er ikke bedre; tvert imot bekrefter den nærmest den lesningen jeg nettopp antydet, ved at «det skal være rom for» – altså det kan tolereres – at «fagmiljøene tar utgangspunkt» – dvs. i sin anvendte forskning – i problemstillinger som «springer ut av forskningen selv». Vil «forskningen selv» si grunnforskning, eller vil det si noe så intetsigende som at den anvendte forskningen skal ta utgangspunkt i problemstillinger fra den anvendte forskningen selv?
Og sier ledelsen at grunnforskning skal være en integrert del av USNs forskningsprofil, eller sier den nettopp ikke dét? Sier den, nok en gang, bare at forskningen ved USN skal ta utgangspunkt i problemstillinger som kan knyttes til grunnforskning? I så fall er påstanden om at jeg bedriver stråmannsargumentasjon særdeles malplassert.
Jeg er bekymret, men dessverre ikke overrasket, over at det i et universitet dominert av anvendt forskning ikke er flere som hever stemmen mot den retningen USNs ledelse ønsker å legge seg på.
Peter Fjågesund, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge
Enten evner ikke USNs ledelse å uttrykke seg klart og tydelig, eller så har den helt bevisst valgt formuleringer som ikke skal forplikte den til at grunnforskningen har en selvsagt plass i USN. Selvsagt kan rektoratet innvende at jeg leser formuleringene deres slik fanden leser Bibelen, men i så fall har de til de grader invitert til det.
Og det verste er at de, som antydet, viderefører formuleringer i strategiutkastet, dvs. formuleringer som nettopp ga opphav til den debatten de påstår at det ikke er grunnlag for. Dersom de faktisk mener det, burde det ikke være veldig vanskelig å uttrykke i klartekst at grunnforskning er en selvsagt og integrert del av USNs virksomhet, slik den er det ved alle universiteter med et minimum av selvrespekt, selv om en velger en hovedprofil i retning av anvendt forskning. Faktisk burde det være om å gjøre å tydeliggjøre nettopp dette budskapet, men i stedet pakkes det gjentatte ganger inn så godt at det er umulig å få øye på.
Jeg sitter mao. igjen med en ubehagelig følelse av at det er ledelsen som bedriver stråmannsargumentasjon. Den gir inntrykk av at jeg har gått til angrep på hele forskningsaktiviteten ved USN, noe jeg overhodet ikke har gjort. Jeg har kun etterlyst en forsikring om at grunnforskningen også skal være en integrert og selvsagt del av virksomheten, og den forsikringen har jeg ikke på noen måte fått. I stedet fyller de på med forskningspolitiske floskler i det ene avsnittet etter det andre – formuleringer som ikke har noen som helst relevans til den debatten jeg har forsøkt å reise – en debatt de åpenbart ikke ønsker å gå inn i.
Hvem vil være uenig i at vi skal «bygge på og utvikle kunnskap med referanse til det fremste i den internasjonale forskningsfronten», at vi skal «arbeide for å utvikle attraktive forskningsbaserte utdanninger for framtida» osv.? Hvorfor fylle svaret med slike selvfølgeligheter? Er det for å insinuere at jeg skulle være uenig i dem?
Økokritikken, studiet av forholdet mellom litteratur og miljø, har utviklet noen begreper jeg blir minnet om mht. det som nå skjer, nemlig «environmental generational amnesia», «shifting baseline syndrome» og «change blindness», for å påpeke hvordan vi, på grunn av våre korte erfaringshorisonter og begrensede erindring, har et fordreid perspektiv på den skaden som skjer på planeten, og hastigheten den skjer med. Det er et genuint skremmende fenomen, som de færreste tenker over. Det samme skjer i akademia.
Jeg er nå 62 år, og er i økende grad omgitt av en ung generasjon akademikere som tror at måten tingene gjøres på i f.eks. USN er slik en akademisk institusjon fungerer og skal fungere. De har ikke erindring om noe annet enn at ledere er ansatt i lukkede prosesser, de vet ikke om at de som representerer primærvirksomheten en gang valgte sine egne ledere, og at det fantes representative organer på alle nivåer som sikret at vi hadde en avgjørende hånd på rattet mht. institusjonens veivalg. De vil også snart venne seg til en institusjon der grunnforskningen er skjøvet behendig inn på et sidespor.
En venner seg sakte og umerkelig til en ny normal, og for USN er tydeligvis den nye normalen og det nye idealet «behovsidentifisert forskning» i stedet for «bortkastet forskning», en «etterspurt» forskning som har ryddet av veien «feil forskningsspørmål». Det er bekymringsfullt at vi åpenbart har en ledelse som ikke ser varsellysene som blinker ved en slik språkbruk. For det som forfektes her, og som ledelsen ikke har tatt avstand fra, er en slags klinisk effektivisering og rengjøringsprosess, med «systematiske metoder», i utvelgelsen av forskningsprosjekter, slik at en ikke kaster bort penger på noe som ikke markedet etterspør. Jeg siterer fra artikkelen som står i Khrono 3. januar:
«Det er vanskelig å forutsi hva slags ny kunnskap, forståelse og forskning som fører til ny utvikling. Hvilke nye forskningsgjennombrudd som vil snu opp-ned på hvordan vi lever, og hvordan samfunnet både globalt og lokalt utvikler seg. De store skiftene kan verken forutsees eller bestilles. Vi er som samfunn helt avhengig av tilstrekkelige ressurser til langsiktig grunnleggende forskning uten tematiske føringer, skrev viserektor Åse Gornitzka og dekan Anne Julie Semb i en kronikk i Khrono i juni.»
Viserektor Ormstads betraktninger, som jeg kommenterte i mitt første innlegg, er hverken tilfeldige eller enestående. De er nettopp den nye normalen, et produkt av et system der helt andre krefter enn før styrer hvilke kvaliteter som skal være i fokus. Og derfor er jeg ikke et øyeblikk beroliget av det særdeles lite imponerende svaret ledelsen ga meg. Tvert imot bekrefter det at den tradisjonelle frie, kritiske grunnforskningen, som medfører en risiko for at systemets og samfunnets verdier blir satt under debatt, ikke er ønsket. Den er et hår i suppa, en nisse på lasset, en vedvarende risiko, som med fordel kan fjernes.
Nettopp ved sitt fravær av demokrati har den nye normalen et iboende autoritært islett. Grunnforskningen har i sin natur et betydelig element av uavhengighet, og gjør sterkere krav på å stå på egne ben enn det den anvendte forskningen gjør. Derfor er jeg bekymret, men dessverre ikke overrasket, over at det i et universitet dominert av anvendt forskning ikke er flere som hever stemmen mot den retningen USNs ledelse ønsker å legge seg på.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronons meningsside
Nyeste artikler
Ny læringsteknologi kan bidra til økt læringsutbytte
Hvor er oljepengene når vi trenger dem?
Student ble utestengt i ett år for fusk. Nå har hun tapt to rettssaker
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Takk og farvel, masteroppgaven
I Kjerkol-sakens kjølvann
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?