Jeg håper at UiO i møte med Fudan står på sine prinsipper og ikke lar seg forlokke av anseelse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I desember 2020 inngikk Universitetet i Oslo (UiO) en avtale med prestisjetunge Fudan University om å ta over vertskapet for Fudan-European Centre for China Studies (FECCS) i Norden.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Ikke uventet resulterte annonseringen i debatt, og den siste tiden har innlegg fra Harald Bøckman på den ene siden og rektor Svein Stølen, professorer og instituttleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) på den andre, vært å lese i Khrono. De to sidene har tatt opp mange viktige momenter som belyser både rasjonale for og argumenter mot UiOs vertskap for senteret.

Likevel, UiOs studenter har i denne diskusjonen blitt viet liten plass. Som tidligere bachelorstudent i Kina og nåværende student ved IKOS, ønsker jeg derfor å komme med noen hittil ikke-adresserte perspektiver.

vertskap for kinesisk universitet

Vil bli midtpunkt for norsk kinasamarbeid

Fra UiOs eget notat om sakskomplekset datert 23.11.2020 fremkommer det flere sider ved FECCS som potensielt kan påvirke UiOs studenter og deres virke.

Eksempelvis nevner senterets avtaletekst aktiviteter som «research networking, academic exchange and joint publications between scholars and early-career scholars on projects relevant to Europe and China» og “…China-European seminars/workshops/summer school, etc.” Mette Halskov Hansen, professor ved IKOS, uttalte også den 24. februar til Uniforum at: «Det opnar ein god del dører for forskarsamarbeidet med UiO, også for forskarar som ikkje er så etablerte i Kina. Det kan vera juniorforskar, ph.d.kandidatar og postdoktora... Det vil kunna opna ein god del dører i Kina for dei som det kan vera vanskeleg for dei å finna sjølve.»

For IKOS sine egne Kina-studenter, samt øvrige studenter og kandidater på UiO med øye for Kina, fremstår senteret tilsynelatende som springbrett og døråpner som kan lede frem til attraktive og uante muligheter. Dette gjelder ikke bare mulighetene som eksisterer innenfor senterets offisielle rammer, men også de uoffisielle kanalene utbredt i Kina som eksisterer gjennom networking og personlige kontakter.

Enhver med kjennskap og førstehåndserfaring fra Kina er innforstått med viktigheten av kontakter og «patrons». I studiesammenheng kan dette for eksempel være avgjørende for hvorvidt du tildeles stipend, sikrer deg studieplass eller finner en god veileder på master- og Ph.d.-nivå. Spørsmålet som melder seg er likevel hvorvidt dette springbrettet og mulighetsrommet også vil være tilgjengelig for de som måtte ønske å fokusere på tematikk ansett som problematisk av kinesiske myndigheter og Fudan selv.

UiOs kinasatsing

Kritisk til senter ved Universitetet i Oslo: — Et brohode for kinesisk propaganda

Som allerede omtalt av Harald Bøckman i Khrono den 12. mars, skriver FECCS på egne nettsider at: «The Centre is a strategic initiative of Fudan University to meet the growing demand of a more nuanced and balanced understanding of China’s development and its global impacts by engaging with and advancing high-level China studies in Europe.»

I 2019 gjorde også Fudan en kontroversiell endring som tok universitetets vedtekter i en mer partipolitisk retning. Under paragraf 9 kapittel 2 som beskriver ansvaret til kommunistpartiets partikomite på Fudan, står det blant annet at universitetets partikomite skal «lede skolens ideologiske og politiske arbeid og moralske utdanning, samt fortsette å bevæpne hodene til lærere, elver og ansatte med Xi Jinping’s tanker om sosialisme med kinesiske særtrekk for den nye æra...» (undertegnedes oversettelse).

Sett i lys av Fudans egen forståelse av senteret og ferske universitetsvedtekter med partipolitisk inklinasjon, stiller jeg meg spørrende til hvorvidt mulighetene som eksisterer i FECCSs som plattform vil være åpne for alle.

Et annet aspekt er hvordan senteret og «gulrøttene» som potensielt venter der vil kunne påvirke studenters og kandidaters valg av akademisk retning og fokusområde. Vel vitende om at «innafor-temaer» kan åpne dører, mens «ikke-temaer» kan lukke, er det ikke et usannsynlig scenario at mange vil vike fra oppgaveskriving og forskning om det som er å anse som «kontroversiell» og «problematisk» tematikk. Det er tross alt muligheter ved et av Kinas ivy league-universiteter som potensielt står på spill.

Selvfølgelig, det er ingen automatikk i at alle som studerer eller forsker på noe relatert til Kina skal begi seg ut på områder kinesiske myndigheter helst ser at utlendinger holder seg unna. Det bør likevel være slik at de som måtte ønske å fokusere på etniske spørsmål i Xinjiang, Tibet eller Indre Mongolia, politisk utvikling i Hong Kong, Taiwan-spørsmålet eller sivile rettigheter i Kina, sikres mulighet til å gjøre dette, også gjennom rammene av FECCS.

UiOs uttalte mål om å «spille en sentral rolle i Norge som tyngdepunkt for akademisk Kina-samarbeid» er ikke unaturlig for et studiested med ambisjoner, men et slikt incentiv kan ikke gå på bekostning av hverken den akademiske friheten, universitetets integritet eller studentenes rett til likeverdige muligheter.

Debatt ● Harald Bøckman

Det var ikke UiO som valgte Fudan, det var Fudan som valgte UiO

Det er kanskje understreket i avtaleteksten med Fudan at FECCS er underlagt normen om akademisk frihet, men da Fudan har redigert bort formuleringen om «tankefrihet» i sine vedtekter, illustrerer det en vesensforskjell mellom studiestedene og et potensielt område for fremtidig kollisjon.

Jeg håper at UiO i møte med Fudan og FECCS står på sine prinsipper og normer, er villige til å stimulere og utfordre og ikke lar seg forlokke av rykte, anseelse, ambisjoner eller forskningsmuligheter for noen, men ikke alle. Spesielt hvis det i fremtiden skulle vise seg at «medaljen» som FECCS utgjør kommer med en uheldig bakside.