Det var ikke UiO som valgte Fudan, det var Fudan som valgte UiO

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I sitt tilsvar til mine uttalelser i Khrono (hhv. 7.3. og 6.3.) om avtalen som Universitetet i Oslo nylig har inngått med Fudan-universitetet i Shanghai, mener rektor Stølen og professorene Halskov Hansen, Østbø Haugen og Svarverud at jeg bommer i min kritikk. De fire gir riktignok generelt uttrykk for bekymring over politisk utvikling og akademisk frihet I Kina, men velger å ta utfordringen med et framtidig samarbeid med Fudan-Europe Center for China Studies (FECCS), som det offisielt heter.

Jeg synes fremdeles at de fire ikke har gjort hjemmeleksene sine, og at de - i god kinesisk sosialpsykologisk tradisjon – feier mye under teppet for å kunne se framover. La meg derfor utdype kritikken.

Les Også

Bøckman bommer i sin kritikk av UiO

De fire innsenderne hevder at de har valgt Fudan-universitetet som samarbeidspartner siden det har noen av Kinas beste forskningsmiljøer. Det siste medfører riktighet, men det var ikke UiO som valgte Fudan, det var Fudan som valgte UiO, da de i fjor høst ble hjemløse i Europa etter at Københavns universitet sa opp avtalen etter to perioder.

De fire mener videre at det mildt sagt ville vært underlig om UiO skulle fremme sin egen tilstedeværelse gjennom det eksisterende nordiske senteret ved Fudan, men prinsipielt være mot at Fudan åpnet et senter i Europa. For det første er det nordiske senteret ved Fudan en interessant modell for samarbeid, men har en bredere innretning, og har åpenbart lite eller intet samarbeid med FECCS.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-

For det andre er jeg på ingen måte prinsipielt mot at kinesiske universitet etablerer seg i utlandet. Det avgjørende er formål og innretning. Følgende formulering går stadig igjen i Fudans presentasjoner, men må ha vært oversett av UiOs forhandlere: «The Centre is a strategic initiative of Fudan University to meet the growing demand of a more nuanced and balanced understanding of China’s development and its global impacts by engaging with and advancing high-level China studies in Europe.»

De fire mener det er både feilaktig og nedlatende av meg å karakterisere det nye senteret som et «Konfutse-institutt for voksne.» Det var slett ikke nedlatende ment, men tvert imot et forsøk på å anskueliggjøre hva som er intensjonen fra kinesisk side. I et intervju med Uniforum ved UiO den 24.2. uttaler Halskov Hansen: «Dette [dvs. Fudan]-senteret har ingenting med Konfutse-institutta å gjera. Konfutse-institutta er noko for seg sjølve og som har sitt heilt eige opplegg. FECCS er eit reint universitet til universitet-samarbeid».

Sjøl om Konfutse-instituttene fokuserer på undervisning, er intensjonen bak dem like fullt å samarbeide på universitetsnivå. Eksempelvis fikk Bergen en tid tilbake ny kinesisk samarbeidspartner for sitt (nå snart nedlagte) Konfutse-institutt, nemlig Kinas universitet for statsvitenskap og jus (Zhongguo zhengfa daxue), et av Kinas viktigste ideologi-produserende universiteter.

Les også

Kritisk til senter ved Universitetet i Oslo: — Et brohode for kinesisk propaganda

Organisasjonsformen for Fudan-sentrene bærer også preg av den malen Konfutse-instituttene er organisert etter: De ledes av en direktør fra vertsinstitusjonen, en person som ikke nødvendigvis har faglig kompetanse i kinesisk, slik det var i Bergen, og slik har det vært i de åtte åra i København. Her virker det imidlertid som om UiO vil ta fastere faglig grep, men det vil ikke gjøre utfordringene mindre, for den daglige ledelsen ved Fudan-sentrene (I likhet med for Konfutse-instituttenes del) innehas av en kinesisk utøvende vise-direktør (min uthevelse).

De fire beroliger oss ved å vise til at FECCS sitt nord-amerikanske «søstersenter», Fudan-UC Center on Contemporary China ved universitetet i San Diego i California, er ledet av sinologen og sosiologen Richard Madsen. Jeg trekker på ingen måte Madsens fremragende faglige kvaliteter i tvil (Hans bok China and the American Dream. A Moral Inquiry fra 1995 bør være pensum for studiet av nyere sino-amerikanske relasjoner), men Madsen alene kan ikke brukes som sannhetsbevis på Fudans gode intensjoner.

Hvis en ser nærmere på Fudans San Diego-senter - det første av sitt slag overhodet - vil en finne den samme organisasjonsstrukturen som jeg nevner ovenfor, i en noe utvidet form. I tillegg vektlegges samarbeid med San Diegos 21st Century China Center som er en tenke-tank som fokuserer på «policy»-relevant forskning, noe som passer godt inn i kinesernes strategi. Både Fudan-senteret og 21st Century-senteret er underlagt San Diegos store og innflytelsesrike School of Global Policy and Strategy.

De fires fokus på San Diego forteller bare litt av historien om Fudans globale framstøt. Det finnes nemlig flere «søsken» rundt om i verden, som jeg gjorde rede for i mitt forrige innlegg. En av søsknene kom til verden ved University of Auckland i New Zealand i november 2018. The Fudan-Auckland Centre for Chinese Studies in Oceania ble for sikkerhets skyld samlokalisert med en oppgradert versjon av det lokale Konfutse-instituttet. Ved den felles åpningssermonien for Fudan-senteret og det nye Konfutse-instituttet fant den kinesiske generalkonsulen til New Zealand det passende først å sitere Xi Jinpings forslitte slagord om å «bygge et samfunn med en felles framtid for menneskeheten», og deretter si at det var hennes oppriktige håp at de to institusjonene ville fremme Kinas globale strategi, som går under betegnelsen «Ett belte og en vei.»

Dette er ikke akkurat tanker om likeverdig og faglig basert samarbeid, slik vi kjenner det.

Til slutt: De fire tillegger meg synspunkter som at forskere ved Fudan er «viljeløse», at jeg er «prinsipielt» mot at Fudan åpner et senter i Europa og at det nye senteret vil bli en gjøkunge «som sluker all annen virksomhet». En slik fortegnet framstilling tjener de fire lite til ære.

Les også

Vil bli midtpunkt for norsk kinasamarbeid