Debatt ● Geir Røsvoll
It's the classroom, stupid!
Å diskutere utformingen av lærerutdanningen er et blindspor. Lønn, arbeidsforhold og status styrer lærerrekrutteringa langt mer enn utforminga av lærerutdanninga. Dette må speiles i politikken som skal løse rekrutteringsutfordringene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Igjen går debatten om lærerutdanninga i Khrono sine spalter.
Å diskutere utformingen og å reflektere over hva som fungerer og ikke kan
gjøre utdanningene enda bedre. Vi trenger en så god utdanning som mulig for å
utdanne framtidens lærere. Selvsagt skal utdanningen oppleves og være relevant
for studentene.
Men det er likevel viktig at det ikke tegnes et bilde av at grunnen til at færre søker lærerutdanning er utformingen av selve utdanningen.
Rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn, sa det slik: «Ved universitet og høgskular gjer ein sitt for gjere utdanningane best mogleg. Men dette hjelp ikkje mykje om tilværet på arbeidsplassen ikkje er tilstrekkeleg attraktivt. Og dette siste er det ikkje så mykje universiteta kan gjere noko med, korkje i skulane, i sjukehusa eller i den kommunale helsetenesta».
Og rektor Mohn har støtte i empirien, og i sin egen ansatte, Elaine Munthe. Hun lanserte under Arendalsuka i 2022 en kunnskapsoppsummering om hva vi vet om hvorfor folk blir lærere. Senere samme høst var hun medforfatter på en artikkel som oppsummerte det internasjonale forskingsfeltet på samme tema.
Her tar forskerne opp et dilemma: For mye av det vi vet om hvorfor folk velger læreryrket er basert på undersøkelser av folk som er lærere. Og disse undersøkelsene viser oss det vi trodde de ville vise oss. De velger læreryrket vil jobbe med barn og påvirke utdanninga til dagens unge.
Men nå står vi i en krise. Søkingen til lærerutdanningene stuper. Det er ikke lenger nok unge som føler seg kallet til læreryrket av noble grunner. Skal vi løse lærerkrisen må vi se på hva som styrer de som ikke vil bli lærere. De blir det åpenbart flere av, og vi trenger dem for å kunne fylle viktige lærerstillinger i årene framover.
Du løser ikke rekrutteringskrisa før du gjort yrket mer attraktivt. Og det kan ikke lærerutdanningen gjøre.
Geir Røsvoll parafraserer Klaus Mohn
Konklusjonen fra den internasjonale kunnskapsoppsummeringen til mellom anna Elaine Munthe er tydelig, og den er den samme i hele den vestlige verden: yrkets status, arbeidsforhold og lønn er ikke attraktivt nok til at de vil velge å bli lærere. I tillegg viser undersøkelsene at ønsket om å bli, eller ikke bli lærer, i stor grad er styrt av egne opplevelser i klasserommet.
Dagens unge har førstehåndskunnskap om situasjonen i klasserommet. Slik er søkinga til læreryrket lakmustesten på om arbeidsforholda i læreren blir sett på som gode og attraktive for de som læreren skal undervise. 13 års skolegang viser færre og færre et yrke de ønsker å søke seg til. Det er dette som er rektor Mohn sitt poeng: Du løser ikke rekrutteringskrisa før du gjort yrket mer attraktivt. Og det kan ikke lærerutdanningen gjøre.
Empirien er tydelig: Rekrutteringskrisa til læreryrket løses i klasserommet, ikke i lærerutdanninga.
