Debatt ● Dag ERIK BERG

Internasjonalisering i fornyet motvind

Det er ingen tvil om at Hellestveit er en dyktig og medievant akademiker, men Khronos kåring av «årets navn» synes å støtte opp om et argument som er empirisk diskutabelt, dårlig timet og prinsipielt problematisk.

— Pandemien og grensepolitikken har satt mange begrensninger på det personlige og profesjonelle nivået, og dette har nok rammet internasjonale forskere mer enn nordmenn. Slik sett har prisutdelingen vært dårlig timet, skriver Dag Erik Berg. Bildet er fra prisutdelingen for Årets navn i akademia 2021 der Cecilie Hellestveit mottok prisen.
Dag Erik Berg
Førsteamanuensis Dag Erik Berg
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mange reagerte med god grunn da Khrono valgte å utnevne Cecilie Hellestveit som årets akademiker for å ha hevdet at internasjonaliseringen har gått for langt i norsk akademia. Det er ingen tvil om at Hellestveit er en dyktig og medievant akademiker, men Khronos kåring av «årets navn» synes å støtte opp om et argument som er empirisk diskutabelt, dårlig timet og prinsipielt problematisk.

Jeg er enig i at en vitenskapelig avdeling der ingen kan det norske språket ikke er tillitsvekkende, især hvis målet der er å utvikle kunnskap om norske forhold. Men det er forskjell på fag – noen studerer jus, andre driver hjerneforskning eller stats- og samfunnsforskning.

Dessuten har mange gjerne også erfart at det finnes akademiske institusjoner i Norge som i mindre grad er preget av internasjonalisering, inkludert ledende universiteter, der et internasjonalt tiltak kan bli møtt med skepsis.

Internasjonaliseringen kan være en risikosport. I et slikt perspektiv kan Khronos prisutdeling også forståes som en ny politisk grensesetting og en revitalisering av det norske hegemoniet.

På toppen av det hele har Khronos redaktør bedt om at debattanter ikke henviser til nasjonalisme i sin kritikk, noe som blant annet vil begrense bruken av aktuelle samfunnsvitenskapelige begreper som «metodisk nasjonalisme» for å analysere denne debatten.

Internasjonale akademikere har i år vært ekstra utsatt som arbeidsmigranter flest: Pandemien og grensepolitikken har satt mange begrensninger på det personlige og profesjonelle nivået, og dette har nok rammet internasjonale forskere mer enn nordmenn.

Slik sett har prisutdelingen vært dårlig timet. Likevel har debatten om internasjonalisering kanskje vært mest interessant rent diskursivt – især for de av oss med interesse for diskursteori.

Hvis Khronos pris i koronaåret 2021 skulle være et generelt slag mot internasjonalisering, så blir det i beste fall empirisk problematisk og bør følges opp med en bedre kartlegging på tvers av fag og blant akademikere selv.

Dag Erik Berg

Internasjonalisering er i praksis blitt et begrep som stort sett skal forstås i kraft av administrative vurderinger om internasjonalt samarbeid, profilerings- og inntjeningsbehov, ansettelser og språkkompetanse. Det siste er for eksempel relevant for å rette eksamensoppgaver.

Her er det imidlertid rom for mange flere og ulike tolkninger, noe som gjør Arne Næss’ tolkningslære vel så aktuell som saklighetslæren Rune Slagstad oppgir i sin tale på prisutdelingen.

Nyeste artikler

Mest lest

På den ene siden synes ideene fra den gamle britiske tenkeren W.B. Gallie derfor å være aktuell. Gallie hevdet at enkelte begreper er genuint omstridte («essentially contested»), og at det er fleksibiliteten og tolkningsmulighetene ved selve begrepet som driver debatten.

På den andre siden er det mange sterke interesser knyttet til internasjonaliseringen når det gjelder faglig utvikling i det norske akademia, og som er tett knyttet til flere andre spørsmål knyttet til kontinuitet, faglig relevans og endring i sektoren.

Selv opplevde jeg å være stipendiat på Universitetet i Bergen da ledelsen der for et tiår siden besluttet å legge ned et senter med fokus på globale studier, noe som både bidro til å sette flere forskere på gaten og styrke makten til de tradisjonelle instituttene.

Resultatet synes ikke bare å ha vært en styrking av disiplinene slik det behaget ledere å forstå dem på den tiden, men også at den metodiske nasjonalismen fikk vind i seilene og at internasjonale tilnærminger lett kunne gjøres faglig irrelevant.

At for eksempel mitt gamle institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på UiB skulle ha vært preget av for mye internasjonalisering fremstår noe absurd.

Hvis Khronos pris i koronaåret 2021 skulle være et generelt slag mot internasjonalisering, så blir det i beste fall empirisk problematisk og bør følges opp med en bedre kartlegging på tvers av fag og blant akademikere selv.

På hvilken måte har internasjonalisering egentlig preget den vanlige akademikers fagutvikling i dette landet? Har internasjonalisering en underordnet rolle? Selv opplever jeg nettopp at internasjonal mobilitet nettopp har vært avgjørende for min forskning. Tilsvarende erfaringer gjelder nok også andre, inkludert prisvinneren selv.

En tilbaketrekning til det nasjonale vil ikke bare kunne forsterke den norske selvgodheten enda mer, men også undergrave endringer og forringe kunnskapen og forskningen selv, inkludert forståelsen av «norske forhold» (eller definisjonen av det norske som Næss antakelig ville sagt det).

Som en avis for forskning og høyere utdanning oppfordres herved Khrono og – særlig – dens priskomite å studere den norske akademiske virkeligheten nærmere, og kanskje ikke bare vurdere den norske offentligheten utfra debattinnlegg i hovedstadens aviser som Morgenbladet, Aftenposten og Klassekampen der debatter fungerer for den lesende klasse bak betalingsmurer.

Les også:

Følg flere debatter på Khronos meningsside.

internasjonalisering khrono debatt årets navn i akademia 2021 meninger
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS