Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie poserer på bevegelsesanalyselaboratoriet på daværende Høgskolen i Oslo og Akershus. Foto: Øystein Fimland
Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie poserer på bevegelsesanalyselaboratoriet på daværende Høgskolen i Oslo og Akershus. Foto: Øystein Fimland

Ingen særnorsk modell for kommersialisering

Innovasjon. Kyrre Lekve fortsetter å argumentere for at de norske TTO-ene bør legges ned, og at teknologioverføringsfunksjonen bør dekkes av interne universitetsenheter. For tynt til å konkludere, mener tre forskere.

Publisert

Lekves innlegg 2. desember stiller en rekke spørsmål til oss. De er vanskelige å svare på når vi er uenige i premissene som han setter opp: at universitetene har «outsourcet all kommersialisering til TTO-ene», at dette representerer noe særnorsk – en modell som «skiller seg fra så godt som alle andre land», og at resultatene er utvetydig dårlige.

Ordningen med eksterne teknologioverføringsenheter er på ingen måte særnorsk.

Magnus Gulbrandsen, Siri Brorstad Borlaug og Taran Thue

Flere andre har tilbakevist disse påstandene. Vi vil igjen understreke at mye av arbeidet med kommersialisering skjer på andre måter enn via TTO-systemet, for eksempel ved at de norske universitetene arbeider tett sammen med næringsliv og andre aktører i forskningsprosjekter og utdanningsaktiviteter. Ordningen med eksterne teknologioverføringsenheter er på ingen måte særnorsk. En nylig studie av de 200 høyest rangerte universitetene i Europa fant en rekke forskjellige organisasjonsformer for TTO-ene, og en kartlegging av mer enn 1400 TTO-er i Europa fra 2009 viste at så vidt over halvparten av dem, 53 prosent, var interne enheter. Selv i litteraturlisten i Lekves egen rapport finner vi undersøkelser som viser et mangfold i organiseringen av TTO-funksjonen.

Lekve spør oss likevel om det finnes støtte i litteraturen for en særnorsk ordning. Dette er selvsagt vanskelig å svare på når ordningen ikke er særnorsk. Vi vil mer generelt påpeke at innovasjonslitteraturen advarer mot det som ofte kalles «one size fits all»-konklusjoner og politikk, altså at det finnes én beste måte å fremme innovasjon på som vil passe overalt.

Noen av de norske TTO-ene burde sannsynligvis vært organisert på en annen måte, men det er vanskelig å trekke en slik konklusjon basert på besøk ved ett norsk og noen spesielt utvalgte utenlandske universiteter. Det blir litt som å besøke de amerikanske lokalsamfunnene med aller best helsetilstand i befolkningen, observere at helsevesenet der er privat, og konkludere med at det norske helsevesenet også burde vært privat.

Hva resultatene fra de norske TTO-ene er, hvorfor de tilsynelatende er så like og om en skal være fornøyd med dem, er kompliserte spørsmål som krever mer enn enkel aritmetikk til svar. Vi vil også påpeke at TTO-ordningen er ung. Mange av enhetene er knapt et tiår gamle, og flere av dem arbeider med kommersialisering av legemidler og lignende hvor innovasjonsløpene er minst 12 år. En nylig storstilt måling av effekter av fransk landbruksforskning viser at veien fra forskning til målbar samfunnseffekt er enda lengre.

Kanskje trenger TTO-ene derfor et tiår til eller mer før de kan evalueres forsvarlig, også fordi den kompetansen de representerer, tar lang tid å bygge opp. Og når de evalueres forsvarlig, mener vi dette innebærer å ta utgangspunkt i deres mål og aktiviteter. Mange undersøkelser fremhever det indirekte bidraget til TTO-er i et større innovasjonssystem hvor de skreddersyr avtaler og sørger for en viss avstand mellom faglige og kommersielle beslutninger.

Kyrre Lekve reiser noen viktige spørsmål, og vi er enige i at en ikke skal ha lavere forventninger til kommersialisering av norsk forskning enn det vi ser andre steder i Europa. Men bare en liten bit av universitetenes (og kanskje også TTO-enes) samfunnsbidrag vil komme i form av patenter eller nyetablerte bedrifter. Dette gjelder særlig i et land med nær full sysselsetting, en hardtpumpende petroleumssektor som genererer økonomisk aktivitet, og en tradisjon for å kommersialisere forskning via etablert næringsliv og en relativt omfattende anvendt instituttsektor.

Lekves hardkjør basert på enkle indikatorer når sitt høydepunkt i siste versjon med påstanden om at det er paradoksalt at «aktive forskere som Rasmussen» ikke ønsker «å vite mer om de faktiske resultatene av kommersialiseringen». Ingen har vel mer kunnskap om kommersialisering av forskning i Norge enn Rasmussen og andre innovasjonsforskere. Det er mer paradoksalt at Simula-rapporten i det store og det hele har sett bort fra denne kunnskapen.

Vårt hovedpoeng er fortsatt at debatten om organiseringen av TTO-funksjonen skygger for mange viktigere spørsmål om kommersialisering av forskning: Gjør universitetene nok? Hvordan kan fagmiljøene engasjeres? Skal vi definere kommersialisering smalt eller bredt? Hvilke forventninger er det rimelig å ha? Vil kommersialiseringsstøtten i virkemiddelapparatet fungere helt annerledes hvis TTO-funksjonen omorganiseres?

Spørsmålene kan utvides til å gjelde satsing på forskning vel så mye som på kommersialisering: bør vi i det hele tatt bruke store summer på offentlig forskning på områder hvor sjansene er små for å lykkes kommersielt? Dette kan for eksempel gjelde innenfor deler av medisinsk forskning hvor Norge har begrenset industrikompetanse, eller innenfor kunstig intelligens hvor sannsynligheten er stor for at det meste av verdiskapingen vil spises opp av noen få teknologiske gigantselskaper i USA. Svaret vil etter vår mening avhenge av hvordan en lager gode systemer og kultur for å utnytte forskningen, og hvordan samfunnets felles utfordringer trekkes inn i arbeidet. Spørsmålet om intern versus ekstern TTO – særlig når det er basert på begrensede eksempler, indikatorer og overdrivelser av en «særnorsk» situasjon – er etter vår mening en avsporing.

Det er altså den svake sammenhengen mellom noen få og selektive observasjoner og sterke og vidtrekkende konklusjoner som er kjernen i debatten etter Simula-rapporten. Lekve ser seg selv som Prøysens geitekilling – han som ble upopulær da han telte de andre dyrene, men som jo reddet dem til slutt. Vi tror at det ikke er for sent å redde debatten om kommersialisering, og det kan bli en dag i mårå hvor den kunnskapen vi allerede har om temaet, tas med i betraktningen.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!