Kommersialisering: Det er lite troverdig at det er dårlig stelt i Norge

Simulas nye rapport om kommersialisering av forskning har fått stor oppmerksomhet. Hovedkonklusjonen i rapporten, at kulturen for kommersialisering i norske forskingsmiljøer er svak, eller i alle fall noe ujevn, og at kommersialisering av forskning er for lite integrert i universitetenes kjernevirksomhet, ble godt belagt i evalueringen av virkemiddelapparatet for kommersialisering av forskning i 2015. Her ble det også fremmet et bredere sett med anbefalinger som i all hovedsak samsvarer med Simula-rapporten.

Det mest kontroversielle med rapporten er at den med bred pensel maler et bilde av Norge som et annerledesland og konkluderer at ordningen med Teknologioverføringskontorer (TTO-er) ved universitetene bør avvikles.

Dette gjøres etter besøk ved syv ledende universiteter i Europa, men uten forankring i den relativt omfattende forskningen på dette området. Jeg ønsker å supplere på et par punkter.

At det er spesielt dårlig stelt i Norge er lite troverdig. Det finnes en rekke eksempler der forskning ved norske universiteter har ledet til kommersielle suksesser. Kahoot har på få år oppnådd en børsverdi på over 7 milliarder. Søkemotorselskapet FAST, biotekselskapet Algeta og oljeteknologiselskapet Resman har blitt kjøpt opp for milliardbeløp, og senest nå i høst har Tromsø-selskapet Prophylix Pharma inngått det som omtales som Norges største såkorntransaksjon. Våre studier av forskningsbaserte selskaper i Norge har vist at 10-15 prosent blir kjøpt opp og teknologien videreført i større selskaper. Dette er teknologioverføring i praksis, men lar seg ikke spore med registerdata.

Rune Dahl Fitjar påpeker i Khrono at universitetenes bidrag til verdiskaping skjer på mange ulike måter og er vanskelig å fange opp med indikatorer. Ofte er det samspillet mellom ulike kanaler for kunnskapsoverføring som leder til resultater, og her spiller uformelle kanaler og bygging av relasjoner over tid en viktig rolle. Universitetenes evne til å generere inntekter gjennom lisenser og aksjer i oppstartselskaper blir et veldig snevert mål på bidraget til verdiskaping. En studie av universiteter i Storbritannia viser at de indirekte effektene av spin-off bedrifter i form av økte forskningsinntekter er langt større en de direkte inntektene fra kommersialisering.

Hva med TTOene? Siden teknologioverføring er gjensidig avhengig av universitetenes øvrige oppgaver, kan det å utilsiktede følger å legge denne oppgaven til eksterne enheter. En studie av universiteter i Norge, Italia og Storbritannia viser at både lovendringer og etablering av TTO-kontorer resulterte i etablering av flere spin-offs, men at kvaliteten på disse bedriftene ble lavere. Dette viser at forskerne responderer på insentiver. Det er ikke så vanskelig å etablere nye selskaper, men det krever både tid og ressurser å utvikle kommersielle suksesser.

TTO-funksjonen bør derfor være tett integrert og helst en del av universitetet og fagmiljøene. Nøkkelen til å lykkes med kommersialisering finnes i fagmiljøene, og her man har de beste forutsetningene for å utvikle ulike former for kunnskapsoverføring i samarbeid med ulike aktører. Trenden internasjonalt er at universitetene utvikler TTO-funksjonen internt og at disse tar hånd om et bredere sett av kanaler for kunnskapsoverføring, som illustrert av casene i Simula-rapporten. Jeg har også inntrykk av at de norske universitetene går i samme retning. Imidlertid er det krevende å bygge opp den nødvendige kompetansen for å lykkes med kommersialiseringsløp, for eksempel i form av spin-off bedrifter. Det blir derfor viktig å bygge videre på det vi allerede har fått til i Norge og ikke la oss blende av internasjonale suksesscaser som har begrenset overføringsverdi.

Så et hjertesukk til slutt. Det kan noen ganger skapes inntrykk av at universitetene eller deres TTO-er er vellykket hvis de har høye lisensinntekter og aksjeposter i vekstselskaper. Et så snevert mål er med på å skape en unødvendig avstand til fagmiljøene. De fleste forskerne ønsker å utvikle kunnskap og teknologi som blir tatt i bruk for å løse samfunnsutfordringer relatert til for eksempel helse, miljø og regional utvikling.

Jeg tror både forskere og politikkutformere er enige i at kommersialisering er et virkemiddel og ikke et mål i seg selv. I en tid med eskalerende miljø- og klimautfordringer er det avgjørende at virkemidlene innrettes mot å løse samfunnsutfordringer. Det betyr at universitetene må innrette sin TTO-funksjon til å være et strategisk redskap for hele sin virksomhet. For eksempel vil NTNUs visjon ‘kunnskap for en bedre verden’ også være styrende for deres TTO.