Det er bare når vi vet hva resultatene faktisk er, at vi kan trekke konklusjoner om hva vi bør gjøre

Simula har sammenliknet det norske systemet for kommersialisering av forskning med systemet ved en del andre europeiske universiteter, og vi har brukt offentlig tilgjengelige regnskapstall for å bedre forstå hvorvidt kommersialisering av forskning er vellykket i Norge. Frykten for å bli talt er sterk i Norge, så våre tall blir møtt med kraftige motargumenter. Men vi kan ikke se at selve konklusjonene våre har blitt vesentlig rokket.

Einar Rasmussen kommer i Khrono med et hjertesukk som er veldig typisk for debatten om kommersialisering av forskning: «Det kan noen ganger skapes inntrykk av at universitetene eller deres TTO-er er vellykket hvis de har høye lisensinntekter og aksjeposter i vekstselskaper.»

Vi finner det paradoksalt at selv når debatten handler om kommersialisering, ønsker ikke aktive forskere som Rasmussen å vite mer om de faktiske resultatene av kommersialiseringen.

• Er Norge unikt?

La oss vende tilbake til rapporten undertegnede har publisert om kommersialisering av forskning. Noen har referert til dette som om det var en dårlig forskningsartikkel. Dette er ikke forskning – det er en rapport med noen observasjoner basert på besøk av noen gode universiteter i Europa.

I rapporten presenterer vi en hovedobservasjon fra å sammenlikne det norske systemet for kommersialisering med systemet representert ved 6 andre universiteter i Europa, samt atomforskningsinstituttet Cern:

Ved de norske universitetene har forvaltningen av immaterielle rettigheter (IP) blitt overlatt til en ekstern organisasjon (Technology Transfer Offices – TTO). Ved de andre organisasjonene vi besøkte fantes det en egen enhet – ikke spesielt stor – som rapporterer til ledelsen.

I Norge er beslutningene om hvordan forskningsresultater skal kommersialiseres og ulike strategier for utnyttelse av IP flyttet ut av universitetene. Vi påstår at dette er en årsak til at vi ikke lykkes godt nok med kommersialisering av forskning i Norge. Prorektor for forskning ved NTNU, Toril Nagelhus Hernes, tar også til orde for å knytte TTO-ene nærmere fagmiljøene ved universitetene. Det samme refereres til i Menon-rapporten fra 2018, der det rapporteres at tre av fem universiteter «gir signaler om at universitetene ser klare fordeler av at TTO-ene flyttes nærmere universitetet».

• Har organisering noe å si?

Dette resonnementet har falt mange tungt for brystet. «Er den norske modellen for kommersialisering virkelig så spesiell?» spør Randi Elisabeth Taxt.

Rapporten maler «med bred pensel [..] et bilde av Norge som et annerledesland», påstår Einar Rasmussen.

«Poenget om at TTO-organiseringen er noe særnorsk er feil», sier Knut Jørgen Egelie.

Det burde være en smal sak å tilbakevise min påstand om at Norge er det eneste landet (i Vest-Europa) som har flyttet forvaltning av IP ut av universitetene, men jeg kan ikke se at noen har gjort det.

Taxt legger også til at «Det er imidlertid ingenting i litteraturen innenfor området som tilsier at organisasjon spiller noen rolle for en TTO sin prestasjon.», og TTO-direktørene «vil også påpeke at det er ingenting i litteraturen innenfor området som tilsier at organisasjon spiller noen rolle for en TTO sin prestasjon».

I rapporten min viser jeg til arbeid gjort av O’Shea og medarbeidere fra 2007 som nettopp går gjennom hvordan et innovasjonssystem bør organiseres for å lykkes med kommersialisering. Jeg bruker også arbeid gjort av Schoen og medarbeidere fra 2014 for å beskrive hvilke trinn i kommersialiseringsprosessen en TTO kan befatte seg med. Noe fins det åpenbart i litteraturen.

• Skal TTO-ene tjene penger?

Det ser ut til å være enighet om at TTO-ene har svake økonomiske resultater. Dette er, ifølge TTO-direktørene, helt i orden fordi de ikke skal tjene penger. De driver kommersialisering av forskningsresultater – det er også alle enig om – men målet er ikke å tjene penger.

Utgangspunktet for TTO-ene var nok litt annerledes; i NOU 2001:11 «fra Innsikt til Industri» defineres kommersialisering av forskning som følger: «Med kommersialisering av forskningsresultater forstår utvalget utnyttelse av et forskningsresultat i form av et produkt eller en prosess som gir netto økonomisk inntjening». Klar tale.

Men TTO-ene mener altså at denne inntjeningen ikke skal komme universitetene til gode. Videre ser det, overraskende nok, ut til at universitetene også er fornøyd med dette.

• Har Norge gode nok resultater?

«Det er lite troverdig at det er dårlig stelt i Norge», sier også Einar Rasmussen, der han tar til orde for at vi ikke skal måle de økonomiske resultatene av kommersialisering. I stedet foretrekker Rasmussen å bruke enkelteksempler på at «forskning ved norske universiteter har ledet til kommersielle suksesser.»

Også TTO-direktørene foretrekker å vise til enkeltselskaper for å demonstrere sin suksess. De sier videre at TTO-ene «leverer ganske bra. Og at vi leverer stadig bedre.». På hvilken måte leverer TTO-ene ganske bra og stadig bedre? Hvordan kan vi vite om de leverer stadig bedre hvis vi ikke skal måle økonomiske resultater av TTO-enes drift?

Statsrådene Torbjørn Røe Isaksen og Iselin Nybø slår fast at ambisjonene for «økt kommersialisering ikke er nådd». De viser til vurderinger fra OECD. I min rapport viser jeg til vurderinger gjort av regjeringen selv, rapporten fra Menon i 2018 (som også statsrådene viser til) og tidligere evalueringer av TTO-ene (side 11-12) som alle mener kommersialiseringen av forskning i Norge ikke er god nok.

Menon-rapporten sier for eksempel at «Omfanget av og lønnsomheten i aktiviteten er fortsatt lav, sett opp mot de ambisjoner man har gitt uttrykk for gjennom nærings- og kunnskapspolitikken de senere år.» Vi mener det er riktig av regjeringen å ha høye ambisjoner for kommersialisering av norsk forskning.

• Kommersialisering bør måles.

Simula har målt ett aspekt ved kommersialisering av forskning – etablering av bedrifter og arbeidsplasser i regi av TTO-ene. Disse tallene bekrefter ikke at det går stadig bedre.

Norges forskningsråd (Forny-programmet) samler inn tall for aksjesalg, salg av teknologi og lisensinntekter. Heller ikke disse tallene viser fremgang. Det er mange andre parametre som kunne blitt målt: Hva skjer med alle idéene som kommer til TTO-ene (også dem TTO-ene ikke bruker)? Hvor viktig har TTO-enes bidrag vært for børsrakettene (av type Kahoot og Vaccibody)? Men enda viktigere: Hvilken rolle spiller universitetene for kommersialisering av (sin egen) forskning?

Mange, inkludert statsrådene, har pekt på at vår rapport og våre tall er for snevre. Det er vi enige i. Vi har skrevet en rapport basert på enkle undersøkelser. Vi er ikke et innovasjonsforskningsmiljø og våre synspunkter skal leses som det – synspunkter.

Vi har naturligvis ikke sagt noe om det totale bidraget til næringsliv og offentlig forvaltning som kommer fra universitetene; dette er et enorm tema som krever helt andre undersøkelser enn vi har gjennomført. Det er heller ingen som er uenige i at innovasjon er mer enn kommersialisering, eller at universitetene har et bredt samfunnsmandat. Tvert imot skriver vi i rapporten om kommersialisering av forskning (side 8-9):

«Selv om denne rapporten argumenterer sterkt for viktigheten av kommersialisering og anbefaler noen drastiske tiltak, mener vi sterkt at de to andre kjerneaktivitetene - forskning og utdanning - må fortsette å være høyest prioritert. Kommersialisering er ett aspekt av det «tredje oppdraget», sammen med innovasjon, entreprenørskap og formidling. Å balansere universitetets forskjellige oppdrag, vil tjene både universitetene og samfunnet som helhet.»

Vi skjønner at den tellende geitekillingen kan være litt skummel. Men det er bare når vi vet hva resultatene faktisk er, at vi kan trekke konklusjoner om hva vi bør gjøre.