Er den norske modellen for kommersialisering virkelig så spesiell?

Kyrre Lekve og Simula fremstiller vår organisering av innovasjon og kommersialisering ut fra forskning som særnorsk. Men forskning viser at problemstillingene er internasjonale.

Mandag 25. november slapp Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør ved Simulasenteret, en omfattende rapport med anbefalinger om hvordan norske universiteter skal bli bedre på kommersialisering av forskning.

Lekve har undersøkt syv utvalgte universiteter og forskningssentre i Europa og har kommet frem til at hovedgrunnen til at Norge presterer dårlig på dette området er at vi har en avvikende organisering av de såkalte teknologioverføringskontorer (TTO) i forhold til resten av verden.

Dette basert på det faktum at Universitetet i Oslo har organisert sitt TTO som et eksternt AS, mens de øvrige seks har organisert dette internt. Rapporten har også en tung faglig referansegruppe, men flere av medlemmene i denne har et innlegg i Khrono der de reiser en ganske kraftig kritikk til både prosess og innhold. Lekve velger å svare på denne kritikken ved å opprettholde sin begrunnelse om at det er den særnorske modellen som er opphavet til mye av problemene.

Det er imidlertid ingenting i litteraturen innenfor området som tilsier at organisasjon spiller noen rolle for en TTO sin prestasjon. En studie basert på en undersøkelse av de øverste 200 universiteter på Times Higher Educations rangering, har funnet at selv om mange av universitetene har valgt en intern TTO-modell, finner man ikke at organiseringen av TTO-funksjonen har noen betydning for selve aktiviteten.

Det å ha en ekstern TTO er heller ikke et særnorsk fenomen. Studien er for øvrig også lagt til grunn i NIFU sin rapport om virkemiddelapparatet fra 2015.

Simularapporten peker videre på flere forhold som antas å være særnorske og knyttet til organiseringen, blant annet at:

• Norge har en spesielt lite utviklet kultur for kommersialisering og innovasjon ut fra forskning.
  
• Kun 40 prosent av ideene som springer ut fra forskning faktisk meldes inn til TTO’ene.
  
• Universitetene ikke anser kommersialisering og innovasjon som en (viktig) del av sine kjerneoppgaver
  
• Et for rigid og ensidig regime for rettighetshåndtering og fordeling av mulig utbytte virker demotiverende for aspirerende akademiske gründere.

Dette er viktige observasjoner, som man absolutt må fortsette å undersøke. Men, jeg ser meg nødt til å konstatere at Simularapporten i aller høyeste grad beskriver problemstillinger som også er internasjonale.

Her kan jeg blant annet henvise til The Chicago Handbook of University Technology Transfer and Academic Entrepreneurship, som har en god gjennomgang, både for USA og Europa. Jeg kan også legge til at under min datainnsamling ved fem universiteter, i fire europeiske land i forbindelse med mitt doktorgradsarbeid, har jeg registrert svært mye av det samme.

Lekve og Simulasenteret har produsert en spennende rapport med mange betraktninger og synspunkter. I så måte må den sees på som et innspill i den pågående, og nødvendige, virkemiddeldebatten.

Jeg vil imidlertid håpe at de som leser og bruker rapporten også forstår at denne type resultater - med påfølgende anbefalinger - bør etterprøves før de kan tillegges for stor vekt.