Useriøst om kommersialisering ved universitetene

Den 25. november 2019 lanserte Simula en ny rapport om kommersialisering av forskning med stor oppmerksomhet både i Khrono og i Aftenposten. Dessverre er det betydelige mangler i rapporten og særlig i de konklusjoner den trekker, og det er stort behov for en mer nyansert og faglig diskusjon om dette temaet.

Basert på besøk ved noen universiteter i Europa, konkluderer rapportens forfatter Kyrre Lekve at de norske universitetenes eksterne kommersialiseringsenheter, de såkalte TTOene, bør legges ned. I stedet bør universitetene ta seg av kommersialisering ved hjelp av interne krefter.

Lekve har primært sett på teknologiske universiteter for å finne ut av beste praksis i kommersialisering av forskning. Det er ingen tvil om universitetene han har besøkt, lykkes godt i innovasjon. En viktig årsak er imidlertid at de har store ressurser, en fagprofil med hovedvekt på teknisk-naturvitenskapelige fag, og at de ligger i sterke høyteknologiske regioner med et særlig forskningsintensivt næringsliv som i lang tid har samarbeidet med universitetene. Selv om organisering av TTO-funksjonen kan bidra til vellykket kommersialisering, er det nok andre faktorer i disse regionene som betyr mye mer. Dette diskuteres ikke i rapporten.

Vi er helt enige i at kunnskap fra andre land kan berike debatten om kommersialisering av forskning i Norge. Våre undersøkelser antyder at TTOer har en viktig men veldig spesifikk rolle i kommersialisering av forskning. De inngår i et økosystem hvor flere aktører og organisasjoner støtter kunnskapsutvikling, utdanning, kulturbygging og finansiering, slik at universitetene totalt sett kan ivareta sin innovasjonsrolle. Utenlandske undersøkelser viser det samme, og at TTOer trenger mange år og gjerne litt flaks i en tidlig fase for å bli vellykkede.

Litteraturen fra Norge og andre land om kommersialisering ser Lekve stort sett ser bort fra, til fordel for en polemikk mot TTOene og deres eiere som sannsynligvis kunne blitt formulert på samme måte uten å besøke noen utenlandske universiteter i det hele tatt. Noen av hans konklusjoner, for eksempel at det er svak kultur for kommersialisering i Norge, små ressurser og mangelfull integrasjon av kommersialiseringsoppgaven i lærestedene, har også vi påpekt. Men at dette er ensbetydende med at TTOene bør legges ned, er lite faglig fundert.

Det er all grunn til å diskutere om norske universiteter gjør nok for å kommersialisere forskning og om dette kan organiseres mer hensiktsmessig. Enda viktigere er det å diskutere sammenhengen mellom det å være «verdensledende» og det å levere positive samfunnsbidrag, hva slags samfunnsbidrag det er rimelig å forvente fra universitetene, hvilken plass kommersialisering skal ha i dette, og hvem som skal gjøre hva. Dette er komplekse spørsmål som krever tilpasninger til nasjonale, lokale og lærestedsspesifikke forhold. Vi er på ingen måte overbevist om at en økning i administrativt ansatte ved universitetene vil gi mer nyskaping og arbeidsplasser, slik Lekves forslag vil innebære.

Lekves og Simulas ønske er nok å skape debatt, men siden rapporten trekker så bastante konklusjoner på et såpass tynt grunnlag, er vi redde for at denne debatten blir polarisert og lite fruktbar. Rapporten fremstår som et partsinnlegg mer enn et faglig basert innspill. Khronos intervjuer etter lanseringen av rapporten tyder på at Lekve kan få gehør, og Aftenpostens Joachim Lund melder seg på koret og dikter opp et eksempel som han «føler» er riktig for å fremme Simulas sak.

I verste fall risikerer vi med dette at politikken for kommersialisering blir basert på meningssterke medieutspill og ren diktning snarere enn solid fagkunnskap. Det kan legges til at flere av oss var med «referansegruppen» til Lekves prosjekt. Vi hadde begrensede muligheter til å påvirke prosjektet, og de kritiske innspillene vi kom med i august i år, ble ikke tatt inn i den endelige rapporten.