Debatt ● fekjær, havnes og lysebo
Ingen gylden grense for fusk
Istedenfor å tro at vi løser utfordringene med enda mer informasjon og faste juridiske sanksjoner, burde vi heller diskutere hvordan vi kan forebygge fusk med å endre vår egen praksis.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Diskusjonen om fusk i høyere utdanning tar ofte utgangspunkt i en forestilling om at det finnes en klar grense for hva som er fusk, og at vi løser problemet hvis vi informerer studentene om hvor denne grensen går.
Hva er det studenter gjør, eller har gjort, som vi kan betegne som «fusk»? Et raskt søk viser både kompleksiteten og uklarhetene i hva fusk er. Universitetet i Bergen gir elleve eksempler på fusk, OsloMet gir fem i den institusjonelle forskriften og tre i orienteringen til studentene og VID høgskole gir åtte eksempler.
Noen eksempler er tydelige: Man skal ikke kopiere tidligere besvarelser eller ta med ulovlige hjelpemidler til eksamen. Studenter som tas for slikt har bevisst forsøkt å bedra vurderingssystemet – de har fusket.
Andre regler er langt mer uklare, og studentene kan begå fusk i vanvare, fordi de ikke forstår kravene eller ikke har lært hvordan de skal holde seg innenfor kravene når de skriver oppgaver. To eksempler går igjen i mange saker: Kildebruk (plagiering) og ikke-tillatt samarbeid.
Etter å ha diskutert fusk med flere hundre undervisere, ser vi at underviserne er uenige om både grensedragningen og begrunnelsen for den. Da er det kanskje ikke så overraskende at studentene misforstår og tråkker feil?
Innleggsforfatterne
Ofte forteller vi studentene hva de ikke skal gjøre, slik vi så i retningslinjene fra UiO, OsloMet og VID. Men hvis vi skal unngå plagiat, er det bedre å lære studentene hva de skal gjøre. Vi må starte med de mindre alvorlige bruddene på plagiering og ikke-tillatt samarbeid og framheve hva som er akseptabelt.
Det er særegne normer for akademisk redelighet, og vi kan ikke forvente at studenter i utgangspunktet forstår dem. Du skal bruke det andre har skrevet inn i eget resonnement, og begrunne egne standpunkter med forskningsbasert kunnskap. Da må du være tydelig på hva du har hentet fra andre og hva som er ditt eget bidrag.
Jude Carroll, en sentral forsker på fusk i akademia, legger vekt på konkret opplæring: Hvordan skal studenter arbeide for å unngå plagiering?
Ta notater mens du leser, marker hvor du henter fra, bruk anførselstegn i notatene når du skriver av direkte, etc. Vi som underviser har altså et ansvar for å vise studentene hvordan forskere forholder seg til tekster og gjenbruker idéer.
Hvor går grensen for plagiering og samarbeid når studenter skal levere et individuelt arbeid? På kurset i universitetspedagogikk har vi over flere år gitt underviserne øvelser hvor de selv setter slike grenser.
Utgangspunktet er konkrete caser, som beskriver studenter som henter idéer fra andre kilder, eller samarbeider i ulik grad på en hjemmeeksamen, og besvarelsen anses som et selvstendig arbeid. Kan studentene diskutere oppgaveteksten? Kan de fortelle hverandre hva de vektlegger i besvarelsen? Eller er det først når de skriver av deler av hverandres besvarelser at premissen om selvstendig arbeid brytes?
Etter å ha diskutert fusk med flere hundre undervisere, ser vi at underviserne er uenige om både grensedragningen og begrunnelsen for den. Da er det kanskje ikke så overraskende at studentene misforstår og tråkker feil?
Med dagens praksis blir fusk et sekkebegrep om de opplagte, bevisste bedragerske handlingene og om de mindre grove bruddene som kan bunne i misforståelser, mangel på kunnskap om akademisk redelighet, slurv eller manglende ferdigheter i å anvende reglene. Men alt dreier seg om akademisk redelighet.
Vi argumenterer for å fokusere på hvordan studenter skal lese og gjenbruke faglitteratur i egne selvstendige arbeider. Opplagt fusk skal slås ned på, men mulighetene for fusk kan også reduseres ved en kritisk gjennomgang av vurderingsordningene.
Når universiteter og høyskoler melder om at antallet studenter som blir tatt for fusk har økt mye de to siste årene, kan det trolig forklares med at pandemien har medført en større andel hjemmeeksamener.
Individuelle hjemmeeksamener med oppgaver, varighet og hjelpemidler som minner om skoleeksamen ser ut til å være en illusjon. Slike eksamener kan fungere som en fuskefelle for studentene:
Mulighetene for samarbeid og til å hente direkte fra andre kilder er store. Grensene er vanskelige å trekke. Er de to besvarelsene med lignende resonnement et resultat av samarbeid i forkant av eller under hjemmeeksamen, eller har de to studert samme kilde?
Andre mer veloverveide vurderingsordninger kan gi flere diskusjoner med studentene før sensuren og færre saker mot studentene i etterkant. Trolig bør vi bruke et bredt utvalg av vurderingsordninger; muntlig eksamen, tradisjonell skoleeksamen, mappevurdering og hjemmeeksamen med mer komplekse oppgaver.
Å lære av selve eksamensarbeidet må være et mål. Da kan det være en fordel også å diskutere med andre. Trening i å bruke andres ideer og arbeider i egne selvstendige besvarelser blir uansett en vesentlig del av studentenes læring av fag – og akademisk redelighet som en del av faget. Problematikken om fusk må gjøres til et undervisning- og læringsprosjekt.
Sekkeposten fusk bør deles inn i flere kategorier. Én kategori er opplagt fusk, som fabrikkering av data, bruk av ulovlige hjelpemidler og kjøp av besvarelser. Innenfor plagiering og samarbeid spenner imidlertid sakene fra opplagt fusk til manglende forståelse. Sakene bør behandles både ut fra hvilken kategori de tilhører og alvorlighetsgrad.
Enkelte brudd på retningslinjene kan føre til advarsler og «prikker i førerkortet» som følger studentene videre, andre gir grunn til strenge reaksjoner som utestengelse. Men viktigst er det å vise studentene hvordan de overholder normene for akademisk redelighet og unngår å gå i «fuskefellen».
Uredelighet som ikke oppdages betyr at vi svikter som garantister for at de vi utdanner har kompetansen de trenger for å gjøre viktige jobber. I dagens system bruker vi mye ressurser på å behandle fuskesaker.
Anklager om fusk er en stor belastning for studentene som risikerer å miste muligheten til å ta utdanningen de har satset på. Fortvilelsen er særlig stor i de tilfellene der de blir urettmessig anklaget eller ubevisst har brutt reglene.
Vi som underviser i høyere utdanning må ta vår del av ansvaret. Endrede vurderingsordninger, opplæring i vitenskapelige arbeidsformer og et mer nyansert syn på hva fusk egentlig er kan gjøre hverdagen bedre både for studentene og oss som har ansvaret for undervisningen.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Å elske en bokhandel
Når musikken stilner
Audun Øfsti (1938 - 2024)
Forskjellen må utgjøre en forskjell
NTNU stenger populær fritidsbolig for utleie. — Veldig lei meg
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Instituttet sier opp folk, nå slutter instituttleder og får ny jobb utenfor NTNU
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024