Debatt ● Are Bøe Pedersen

Ikke gjør som Mímir sier

Til dagens og fremtidens studenter: Du eksisterer ikke for å være et tannhjul i samfunnsmaskineriet. Lok i vei.

Liker ikke loking: Rødt-politiker Mímir Kristjánssons uttalelser i Politisk kvarter i går, faller ikke i god jord hos Are Bøe Pedersen. — Står det virkelig så prekært til med samfunnet at vi nå ikke har råd til at unge kan få lov til å bytte studie hvis de innser at de har valgt feil? Fordi vi da kan gå glipp av et årsverk eller to?
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mímir Kristjánsson fra Rødt melder 12.08 at ungdom «bruker årevis på å loke rundt før de klarer å bestemme seg,» og at «voksenalderen» dermed «utsettes mer og mer». Ungdom kan finne på å gjøre ting som å ta seg et friår og seile verden rundt, eller — gud forby — starte på en utdanning før de ombestemmer seg, og velger på nytt. Alt dette fører selvfølgelig til kardinalsynden i et Norge preget av aldringsangst: Tapte årsverk!

NRKs journalister setter dette ivrig i sammenheng med et datapunkt fra årets Tilstandsrapport for høyere utdanning, som Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse leverer hvert år: Så mange som en av fem har et opphold på to år mellom fullført videregående og studiestart! 

Her skal liksom varsellampene blinke, men hvis man leser litt videre i rapporten, så får man umiddelbart forklaringen på dette: «I Norge har hver femte student hatt et opphold på minst to år før de tar fatt på studiene. Å avtjene verneplikt, ta opp fag fra videregående, gå på folkehøgskole eller ta lønnet arbeid er vanlige årsaker til at mange venter med å studere.» (s. 27)

Altså: De fleste med opphold mellom videregående skole og høyere utdanning reiser ikke på jordomseiling, men avtjener verneplikt, jobber, eller forbereder seg på å studere. I tillegg opplyser rapporten om at den norske studentmassens alder, som er litt høyere enn det europeiske snittet, i stor grad skyldes villet politikk, for eksempel gjennom storstilt satsing på videreutdanning. Den tendensiøse koblingen mellom Kristjanssons søkte eksempler og journalistenes selektive lesning av rapporten kan dermed enkelt legges død.

Den tendensiøse koblingen mellom Kristjanssons søkte eksempler og journalistenes selektive lesning av rapporten kan dermed enkelt legges død.

Are Bøe Pedersen

Likevel er det underliggende synet på danning og utdanning som Kristjánsson gir uttrykk for verdt å diskutere. Ta det fra noen som har jobbet med å undervise studenter en stund: Unge blir jevnt over bedre studenter av et modningsår, enten det tilbringes på folkehøyskole eller Sessvollmoen. Studenter med yrkeserfaring eller tidligere studier under beltet, har gjerne erfaringer og et refleksjonsnivå som kan løfte de studentene som kommer rett fra videregående. 

En heterogen studentgruppe er en udelt fordel for de av oss som underviser dem, men det forutsetter at vi ikke har som mål å samlebåndsprodusere identiske studenter.

Danning og utdanning henger ofte sammen, men den delen av det å være en samfunnsborger og menneske som simpelthen krever modning og livserfaring, er det ikke mulig å syntetisk fremstille i utdanningsløpet. Jeg vil faktisk driste meg til å si at en erfaringsverden som rommer mer enn korteste vei fra klasserom til auditorium har egenverdi, og at den ikke kan måles i årsverk. 

Står det virkelig så prekært til med samfunnet at vi nå ikke har råd til at unge kan få lov til å bytte studie hvis de innser at de har valgt feil, ta et år på høyskole mens de tenker seg om, eller jobbe et år før de begynner på høyere utdanning? Fordi vi da kan gå glipp av et årsverk eller to?

I et forsøk på å komme anklagene om hykleri i forkjøpet, må Kristjánsson selv stå frem som halvstudert røver, en som ble lokket av den smale akademiske sti og inn i partipolitikken. Han ser ut til å trives der. Uten å henfalle totalt til selvhjelpsspråk, så kan det virke som at det for mange er nødvendig å ta noen omveier for å til slutt ende opp på riktig sted. Den samfunnsmessige sjenerøsiteten som gjør det mulig, bør ikke slutte med Kristjanssons generasjon. Letingen etter en magisk løsning på langt fremskreden demografisk angst kan fortsette et annet sted.

Til dagens og fremtidens studenter: Du er mer enn fremtidige årsverk som skal betale pensjonen til Mímir Kristjánsson. Det haster ikke så mye å bli et tannhjul i samfunnsmaskineriet. Lok i vei. Gå på folkehøyskole, velg et nytt studie om du ikke traff riktig første gangen, dra på jordomseiling. Ikke gjør som Mímir sier.

Powered by Labrador CMS