Hva kan en benk lære oss om demokrati og medborgerskap?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LINNÉ-BENKEN| I fjor ble jeg kontaktet av unge innbyggere i bydel Gamle Oslo, som reagerte på at botanikeren Carl von Linné hadde fått en benk dedikert etter seg. Linné kategoriserte ikke bare planter, men også mennesker. Han er en av de tidligst kjente som brukte «vitenskap» til å kategorisere mennesker etter raser – med tilhørende egenskaper. Linnés bidrag til den biologiske rasismen var totalt fraværende på informasjonsplakaten ved siden av benken. Det reagerte ungdommene på.

les også

Bydel mener benk er eksklu­derende. Vil ha den fjernet

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Professor Inger Marie Lid definerer medborgerskap slik:

«Å være medborger i et samfunn handler om å kunne leve som likestilt og ha mulighet til å påvirke sine omgivelser. Utforming av politiske, sosiale, kulturelle og materielle omgivelser er en forutsetning for medborgerskap i praksis» (Lid, 2020).

Jeg mener politikere har et særlig ansvar for å tilrettelegge for medborgerskap for unge i samfunnet vårt. Nettopp derfor fremmet vi et lokalpolitisk forslag, på initiativ fra de unge, der vi oppfordret naturhistorisk museum til å fjerne dedikasjonen til Linné på benken slik den sto, og at de ved fremtidige formidlinger belyser alle sider ved hans virke.

Det tok ikke lang tid før media fanget opp vedtaket, og refererte til benken som «rasistisk», noe som førte til at flere politikere og redaktører fremstilte saken som en del av et «krenkelseshysteri» og som en trussel mot ytringsfriheten. I tillegg gikk flere akademikere ut med et innlegg der de avviste Linnés bidrag til vitenskapelig rasisme. I innlegget påstår de at undertegnede forslo å fjerne benken, noe som tyder på at innlegget er skrevet uten at de engang hadde lest vedtaket.

En av innleggsforfatterne, Professor Merethe Roos, delte innlegget på en offentlig post på egen facebookside der hun uttrykte at forslaget om å «fjerne benken» var «pinlig». De som spurte Roos om hun kunne utdype hva som var pinlig ble blokkert av henne. Roos sin reaksjon er ikke unik, den viser en vond tendens der debatter som handler om hvilke deler av historien vi velger å usynliggjøre, blir redusert til å handle om noe helt annet – i dette tilfelle om ytringsfrihet, og krenkelser. Folk som tar til orde for å få frem viktige, men også ubehagelige aspekter ved historiske personer blir ironisk nok anklaget for å ville sensurere bort historien.

Flere av ungdommene som kontaktet oss i forbindelse med denne saken har uttrykt bekymring. Og noen har også angret på at de tok kontakt med meg etter de så hvor mye hat og rasisme denne saken genererte. Dette er tendenser som også bekreftes av lederen i bydelens ungdomsråd, Jon Aga, som forteller at han er redd for at denne debatten har gjort det vanskeligere for unge å engasjere seg i politikken. For meg er dette et langt større problem enn dedikasjonen på en benk, og det bør bekymre oss alle at debattklimaet, ført av voksne mennesker, hindrer medborgerskap for unge folk i samfunnet vårt.

Vi kan lære mye av denne saken hvis vi løfter blikket og ser bort fra avsporingene. For det første fungerte demokratiet i denne saken. Lokalpolitikere fremmet et forslag, på vegne av innbyggere, i bydelsutvalget - og flertallet stemte for. Folk må gjerne være uenig i vedtaket, men å påstå at prosessen var udemokratisk og en hån mot ytringsfriheten er skivebom.

Professor og daværende direktør i Naturhistorisk museum, Jan T. Lifjeld valgte en annen strategi enn Roos og hennes medforfattere. For samtidig som debatten var i full blomst, inviterte Lifjeld lokalpolitikere til et dialogmøte. Han var opptatt av å lytte til ungdommenes innspill og vi ble enige om å jobbe videre med saken. Nåværende direktør Brit Lisa Skjelkvåg har tatt opp tråden, og i løpet av kort tid kommer det et nytt skilt ved siden av benken, som får frem Linnés bidrag til den biologiske rasismen.

Det nye skiltet skal utformes i dialog med ungdommene i bydelen, og skal ha en QR-kode der man får anledning til å lese ytterligere om Linné. Naturhistorisk museum har forvaltet sitt samfunnsoppdrag på en forbilledlig måte, med fokus på unges medvirkning. Kanskje vil denne håndteringen gjøre opp for noe av skaden debatten har ført til, men det vet vi ikke.

Naturhistorisk museum bruker nå sitt samfunnsoppdrag til å opplyse befolkningen, i tråd med deres mandat. Vi har ikke revidert historien, vi har bidratt til å belyse mer av den.

se også

Denne benken vekket sterke følelser. Slik løste de det.