Debatt ● Amici Nybråten
Hvorfor jeg, etnisk norsk mann, føler tap i fraværet av kvinnelige pensumfilosofer
Enten må man gi opp pretensjonen om universell gyldighet, og erklære at dette kun handler om en konkret filosofitradisjon, ellers lyver man til filosofiinteresserte studiesøkere, skriver Amici Nybråten.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
UiBs bachelorstudie i filosofi er et fint sted for å lære om vestlige, mannlige, og hvite filosofer.
Og, det er greit nok det at et universitet har et fokus, liksom UiB har sin spesialitet med Wittgensteinstudier. Problemet er når en bachelorgrad hevder å skulle lære oss opp i «filosofi», som et universelt emne, men så tar og behandler filosofi som utelukkende å bestå av en konkret vestlig (og høyst problematisk) tradisjon. Da må man nesten kalle studiet for «Bachelor i Vestlig Filosofi», og være ærlig om ensidigheten sin. For enten må man gi opp pretensjonen om universell gyldighet, og erklære at dette kun handler om en konkret filosofitradisjon, eller så må man gjøre det verste av alt, hva jeg hevder de facto gjøres nå: nemlig å lyve til filosofiinteresserte studiesøkere. Å gi oss inntrykket at vi skal lære filosofi, i stedet for bare vestlig filosofitradisjon.
Men, vil noen sikkert nå tenke: hvorfor gjøre så mye ut av dette at det kun er en konkret tradisjon som tas opp? Jo, fordi jeg går ikke rundt med en antagelse om at visdommens høyeste ytres først og fremst fra et hvitt ansikt, en manns stemme, eller en europeisk / amerikansk tilhørighet. Skal vi søke visdommen, skal vi stille disse universelle spørsmålene om hva finnes, hva kvalifiseres som kunnskap, hva er riktig tenkemåte, hva er godt eller ondt, da må vi være åpne og fordomsfrie. Vi kan ikke tolerere gatekeeping basert på kjønn, etnisitet, eller land. Og når vi følger denne vestlige filosofitradisjon er det nettopp det vi gjør.
Fortiden var en tid av utbredt kvinneundertrykking, noe som ofte kommer til syne i tenkemåten til nettopp slike filosofer som vi lærer om. Og gjennom hele mitt studie, har det kun vært 6 kvinner blant drøssevis av filosofer vi har blitt kjent med i hyppig fart, hvor deres kjønn ikke var en viktig del av innspillet deres, altså kun 6 kvinner som fikk lov til å være «ekte filosofer», i stedet for «kvinnefilosofer» (for avklaring, all respekt går til de feministiske filosofene som har lært meg mye bra, men som du vil se, jeg er bekymret for at kvinner havner i den posisjonen at de blir tatt seriøst først og fremst på bakgrunn av sin ekspertise i å være kvinne, i stedet som filosofer med gode ideer, og at det dermed blir hovedsakelig kvinnetematiske tekster som når oss ifra kvinner). De 6 kvinnene var Gina Schouten, Candice Delmas, Sarah Conly, Martha Nussbaum, Brie Gertler, og Hannah Arendt (jeg har gått tilbake å talt opp etter beste evne, basert på 3 år med tildelte originaltekster). Andre kvinner vi har vært innom har alltid vært til stede som «det feministiske perspektivet» (i Simone de Beauvoir sitt tilfelle er hun i begge båsene, via Tvetydighetens Etikk og Det Annet Kjønn).
Hvis vi teller antall kvinner som har fått lov til å delta i filosofien jeg har blitt møtt med, og som er uavhengige av menn i stedet for å leve i skyggen av f.eks. en tidligere elsker, så forsvinner både Arendt (Martin Heidegger) og Beauvoir (Jean-Paul Sartre), de eneste kvinnene som dukket opp på slutten i 2 pålagte fag om filosofihistorie (for enda en avklaring, jeg liker filosofien til Beauvoir, og har respekt for Arendt, men når alle kvinnene i det som blir presentert som filosofiens historie er kvinner som også har vært elskere av store mannlige filosofer, så er det et mønster her med det at relasjonell nærhet til menn — kall det geniets osmose om du vil — fungerer nærmest som et forkrav for å ha historisk viktighet, og slik kan vi ikke ha det).
Altså, for å hamre det inn: dette handler om at vestlig filosofisk tradisjon, eller vestlig filosofihistorie, er en tradisjon og en historie hvor stemmen til kvinner har blitt holdt tilbake. Og når vi først nå i vår tid har tillatt oss å ta kvinner fra historien seriøst, skjer det enten ved å fremheve kvinner som står i skyggen av andre «store menn», eller ved å kjønnliggjøre deres filosofi som «det kvinnelige-feministiske perspektivet». Filosofien er dermed delt i 2, hvor menn får lov til å være ekte filosofer, filosofer som kan snakke om ting som angår verden, universet, det allmenne, abstraksjoner som det gode, det sanne, mens kvinner får nærmest utelukkende lov til å være kvinnefilosofer (igjen, av utallige filosofer var det kun 5 som kan kalles rene unntak fra kjønnliggjøring, 2 fra UiBs emne Moderne Politisk Filosofi, 2 ifra Praktisk Filosofi, 1 ifra Teoretisk Filosofi).
Historiens vestlige menn ble tatt på alvor fordi de levde i samfunn som privilegerte deres kjønn, både i utdannelse, økonomi, og politikk, og fordi deres samfunn dominerte verden gjennom imperienes vold og rasisme. Dette er historiske faktum.
Spørsmålet vi må stille oss nå derimot, og som vi må med alvor besvare, er hvordan et så altomslukende fokus på vestlig filosofitradisjon og vestlig filosofi mer generelt, kan forsvares når det er så åpenbart klart at disse begge er til på bakgrunn av gatekeeping; på bakgrunn av en strukturell sensur av kvinner, og av resten av verdens stemmer.
Svaret burde jo selvsagt være nei, dette er ikke greit. Og at hvordan vi gjør ting nå: dette er heller ikke greit. En slik filosofibachelor som jeg har blitt møtt med på UiB er retten og sletten gal måte å gjøre filosofi på. Argumentet om at kvinner ikke kan fremheves fordi de ikke er viktige nok (historisk, eller for det gitte fagfeltet), dette argumentet holder heller ikke, for hvordan vi måler viktighet er i seg selv høyst problematisk og grunnlagt i mye vond og urettferdig historie.
Men la meg snu vekk her fra dette med å bare snakke om kvinner som ofre for undertrykkelse, og oss publikum som ofre for alle de briljante hjernene blant dem som aldri fikk komme inn i rampelyset, til heller å hente fra egen erfaring eksempler på hvordan jeg personlig nettopp har gjenoppdaget ikke-mannlige filosofer som har vært viktige for meg. For jeg har opplevd det at nettopp det jeg har trengt i mitt arbeid har kommet fra andre enn menn. I mitt første semester skrev jeg om Marx og Maslows syn på «behov», i denne sammenhengen oppdaget jeg en stemme i den ungarske filosofen Ágnes Heller, som døde for 4 år siden, men har skrevet et verk som dekket nøyaktig det jeg var ute etter: The Theory of Need in Marx. Nå i mitt siste semester skriver jeg om Hegel sitt syn på begjær, og ble i denne sammenheng kjent med Subjects of Desire: Hegelian Reflections in Twentieth-Century France, en bok basert på doktoravhandlingen til Judith Butler (født i kvinnekropp, men definerer seg nå som ikke-binær). I begge situasjonene har ikke-mannlige filosofer vært min kilde for de aller mest spennende tekstene jeg har hatt å lese. Og det mener jeg på det høyeste.
Men, «ja», tenker sikkert flere av dere som nå har lest meg så langt, «jeg ser poenget ditt Herr Hvit-Mann, men hva skulle liksom løsningen være?»
Kvinner (eller personer født i kvinnekropp) sin utestengelse fra filosofien er selvsagt bare et stykke av et større problem. Men en god løsning, vil jeg si, har 2 hovedkomponenter:
1. En forpliktelse til ærlighet i tittel på bachelorgraden, hos emnene, og i beskrivelse av disse, som gjør studenten bevisst på sosiale og kulturelle fokus i pensum, og dermed også klar over hvor mangelfull deres utdannelse blir, dersom de virkelig har for ambisjon å bli filosofer, individer med en universelt gyldig ambisjon om den høyeste visdom, i stedet for kun bli kjennere av vestlig filosofi.
2. Sett i gang både permanente og mer midlertidige prøvetiltak for likestilling av filosofer både fra historien og fra samtiden, dersom institusjonen har som mål å lære bort filosofi som et universelt tema, kontra bare den hvite manns filosofi, hans kvinnelige elskere, og det feministiske som et motstykke. Igjen, det er greit for et studium eller et universitet å ha fokus, men i det minste vær ærlige om det.
For punkt 2 vil jeg nevne at det bør komme i gang eksperimentering med kvotering av kvinners stemmer innenfor alle filosofifag hvor kvinner er helt eller tilnærmet lik fraværende (hos UiB har dette bl.a. gjaldt Kontinental filosofi, Metafysikk, og Vitenskapsfilosofi), dette er retten og sletten fordi historien privilegerte mannens visdom som høyere enn kvinnens, og vi har derfor et ansvar, ikke ovenfor kvinnene, men ovenfor visdommen og filosofien selv, for å lete etter tapte eller ignorerte kvinners stemmer og gjøre disse kjente for samfunnet via studentene.
Vi har et ansvar for å ikke akseptere ekvivalensen «historisk dominerende = filosofisk viktig». Og så lenge som vi skal insistere på at studentene skal lære seg filosofihistorie, så må studentene få lov til å velge mellom forskjellige filosofihistoriske emner. Det bør være minst et emne for den etablerte asiatiske filosofien: Buddhisme, Konfusianisme, Daoisme, osv., som jeg vet mange er skuffet over å ikke ha fått oppleve på universitetet. Et annet emne må bli filosofien til Det Globale Sør, med innslag fra land i f.eks. Afrika og Sør-Amerika, og til slutt må det bli et emne for urfolksfilosofi (f.eks. Nord-Amerikas urfolk, hvis filosofiske innflytelse på vesten nylig var tema i den høyst populære boken The Dawn of Everything: A New History of Humanity), denne sistnevnte er den mest sårbare filosofien som forsvinner ovenfor de kulturelle interessene til stater med privilegerte og dominerende etniske grupper (altså, de fleste). En student skal ikke trenge å velge å ta alle disse, men i det minste, hvis de skal måtte velge noe filosofihistorie, la disse få være blant emnene man kan velge. Visdommen er ikke gresk, tysk, eller engelsk av kultur, den er global, den er universell, og til syvende og sist er det eneste som jeg ber om her, det er at vi behandler den som sådan. Ikke bare i våre ord og antagelser, men også i vår handling og praksis. Både for kjønn, og for kulturell bakgrunn.
Så dette er grunnen min. Etter en fullendt bachelorgrad i filosofi føler jeg et indre tap, en utilstrekkelighet i hva jeg har opplevd. For til syvende og sist var det ikke filosofi jeg lærte, om enn vi har kalt det det. I stedet har jeg nå brukt 3 år av livet mitt på en deltagelse i den vestlige patriarkiske sivilisasjons kollektive navlebeskuelse. Men her tar jeg min egen utilstrekkelighet seriøst. For master har jeg vurdert å se utenfor Europa, kanskje til Ghana, eller India, vi får se. Dessverre forventer jeg ikke mer kvinnelige filosofer der, men i det minste blir det en annen type mangfold å lære av, og litt mindre av min egen kulturs navlebeskuelse.
