Debatt ● Marcus Holst-Pedersen
Det spiller ingen rolle hva filosofi er, vi trenger flere kvinner uansett
Ved å teoretisere spørsmål om hva filosofi er eller var mister vi fokus på det viktige i debatten; nemlig hvilke synspunkter det er verdt å ta i betraktning, skriver filosofistudent Marcus Holst-Pedersen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Jeg er enig med Daniel Sogge om at kontekstualiseringen av filosofihistorien er under domenet til idéhistorie, men historien er også viktig for filosofer. Ikke fordi den nødvendigvis gir gode svar, men fordi debattene i filosofi går over generasjoner. Når vi lærer historien gjennom en bestemt canon så er også denne canonen rammen for hvilke syn vi mener det er verdt å diskutere med.
Når man går gjennom filosofihistorien uten å lære om kvinner, noe man kan gjøre på UiO, så fremstår det implisitt at det ikke er noen kvinner gjennom historien det er verdt å debattere med. Og det spiller heller ingen rolle hvorvidt de identifiserte seg som filosofer. Så lenge de har noe interessant å komme med, noe som vi bør debattere med eller mot i dag, så bør vi for all del lære om dem.
Jeg liker å se på meg selv som en pragmatiker når det kommer til filosofi, og det er nettopp også derfor jeg synes det er viktig å fokusere på hva vi faktisk kan få ut av å ha en mer inklusiv forståelse av filosofihistorien. Kvinner, og minoriteter, har og har hatt gjennom alle tider tilgang til erfaringer og syn helt utilgjengelig for menn fra velstående familier. Dette er perspektiver og erfaringer som kan berike moderne debatter om undertrykkelse, inkludering, rettferdighet, og vitenskap. Mennesker kommer alltid med last, og denne lasten former oss, mer eller mindre bevisst. Derfor er ikke bare kvinner viktig i filosofihistorien, men også i all filosofi. Vi nye og viktige perspektiver inn i debattene hvis vi ønsker å oppnå et bedre samfunn.
Det er også derfor jeg tror Line Thorstad har et viktig poeng når hun poengterer definisjonsmakten bak å etablere en canon. Hvis vi bruker så mye tid på Platon fordi han er historisk en av de mest siterte, så er vi med på å forsterke denne trenden. Dette blir en ond sirkel man aldri kommer seg ut av med denne logikken. For hvert ekstra minutt vi bruker på å diskutere nyansene i Platons dydsetikk så taper vi et minutt som kunne blitt brukt på å løfte nye stemmer.
Jeg tror også poenget til Sogge om at Beauvoir og Arendt ikke ville kalle seg filosofer også egentlig er med på å belyse problemet. Kvinnelige filosofer har veldig få forbilder hvis vi skal tro på «den etablerte canon». Som alle andre deler av samfunnet har tilstedeværelsen av gode forbilder en viktig påvirkning på hvilke ambisjoner man har for seg selv, og hvordan dette henger sammen med egen identitet. Det hadde ikke overrasket med hvis grunnen til at Arendt og Beauvoir ikke ønsker å kalle seg filosofer lå i det faktum at filosofien har vært såpass mannsdominert og mannsfokusert. Da blir det paradoksalt om man skal spørre seg «hvem som egentlig er filosofer». Jeg tror ikke det spiller noen rolle. Alle som bidrar med noe nytt, eller som kan bidra med stemmer fra ulike perspektiver bør tas inn i varmen. Ikke på grunn av hva de kalte seg, men på grunn av hva de sa eller skrev.
Det er sannelig på tide at flere kvinner, og minoriteter, får større plass i de filosofiske debattene. Vi trenger mangfold, og det er begrensninger på hvor mye originalt som kan komme fra døde adelsmenn og 2000 år gamle grekere.
