Debatt ● Magnus Gulbrandsen og Silje Tellmann
De tre F’ene i forskningens samfunnseffekter
I snart 8 år har OSIRIS-senteret ved Universitetet i Oslo studert hvordan samfunnet påvirkes av forskning. Hva har vi lært? Tre temaer skiller seg ut: forutsetninger, forløp og forskningspolitikk.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningens samfunnseffekter har vært undersøkt i over 50 år, men temaet har fortsatt stor oppmerksomhet. Alle søknader til Norges forskningsråd møter samfunnseffekter — kalt impact — som ett av tre evalueringskriterier, og det er mange diskusjoner om forskningen kan tas raskere i bruk. Da OSIRIS ble planlagt for mer enn 8 år siden, ønsket vi å utforske det vi så som blindflekker i fagfeltet.
For det første ønsket vi å fremheve brukersiden. Forskningspolitikk og evalueringer er først og fremst opptatt av hva forskere gjør — eller kanskje burde gjøre — for å skape samfunnseffekter. Vi antok at effektene ofte avgjøres av aktiviteter blant brukerne.
For det andre ønsket vi å undersøke hva som skjer før effektene er synlige. Mye av litteraturen om effekter er knyttet til evalueringer som krever identifiserbare utfall, gjerne også med tall, slik at sentrale aktører kan vurdere om forskningen «lønner seg». Vi ønsket i stedet å se på dette som en prosess, og å identifisere viktige aktiviteter som skjer før effektene vises.
For det tredje har vi forsøkt å inkludere forskning som ellers er lite adressert, slik som oppdragsforskning og forskning i næringslivet, samt nye datakilder og metoder, blant annet digitale metoder.
Med dette bakteppet har OSIRIS fungert som et kollektiv som har utforsket nye perspektiver, og mange av diskusjonene og publikasjonene har konsentrert seg om tre temaer: forutsetninger, forløp og forskningspolitikk.
Forskning havner lettere og raskere i bruk når det er et klart behov eller en konkret beslutning som skal tas. Uten dette kan selv relevant forskning lettere ignoreres eller utsettes.
Gulbrandsen og Tellmann
Med forutsetninger mener vi de egenskapene som ofte må på plass for at effekter knyttet til forskning skal skje. Disse egenskapene virker spesielt viktige:
- Absorpsjonskapasitet: Organisasjoner som jevnlig bruker forskning, deler ofte visse trekk: mange ansatte med doktorgrad og nettverk til forskningsmiljøer, samt høye forventninger og dedikerte ressurser til forskning.
- Å verdsette forskning: Selv om det ikke er en tilstrekkelig forutsetning, har hyppige forskningsbrukere ofte positive forventninger til forskningens iboende og instrumentelle verdi. For eksempel uttrykte en rekke respondenter i en stor undersøkelse blant departementene idealer som ligner forskernes, slik som publisering i anerkjente tidsskrifter. Dette er en viktig kilde til legitimitet og enklere bruk.
- Modenhet og forskningsmiks: Intervjuer og andre data bekrefter tidligere funn: forskning er vanskelig å bruke hvis pålitelighet, relevans eller rekkevidde er tvilsom. Aktive brukere er dessuten oftest i kontakt med mange ulike typer forskning, fra mer grunnleggende arbeid til konsulenttjenester.
- Praktisk behov: Forskning havner lettere og raskere i bruk når det er et klart behov eller en konkret beslutning som skal tas. Uten dette kan selv relevant forskning lettere ignoreres eller utsettes.
Et annet viktig tema er forløpene, eller prosessene, som leder til effekter. Våre analyser har rettet søkelyset mot tre aspekter:
- Akkumulering: Effekter bygger ofte på en rekke forskningsaktiviteter over tid, ikke enkeltprosjekter. Nettverk mellom forskere og beslutningstakere kan strekke seg over tiår, og å være utelukkende opptatt av effekter av ett prosjekt eller én publikasjon kan skjule viktige samfunnsvirkninger.
- Inkrementalitet: Mange prosesser innebærer små justeringer, ikke store gjennombrudd. Forskning støtter brukerne i å forstå og forbedre eksisterende praksis, snarere enn å frembringe helt nye ideer. Dette kan gi viktige, men ofte usynlige, virkninger ved først og fremst å validere og forbedre løsninger og beslutninger.
- Eksterne hendelser: Mange eksempler på effekter er knyttet til store eksterne hendelser som COVID-19-pandemien. Slike kriser stimulerer jakt på og bruk av forskning. Da hentes relevant forskning for å støtte eller avvise løsninger, og grunnforskning får økt betydning ut over den mer indirekte posisjonen den har for utdanning og et bredere kunnskapsgrunnlag.
Hvilken rolle spiller forskningspolitikken? Dette spørsmålet har to sider: hvordan stimulerer forskningspolitikken til mer og raskere bruk, for eksempel gjennom evalueringskriterier i søknader, og hvordan støttes dette i mer generell politikkutforming?
Et generelt budskap fra undersøkelsene til OSIRIS er at forskningspolitikken — som vektlegger hva forskerne kan og bør gjøre — har fått for mye oppmerksomhet. Hvis en ønsker å ta forskning mer i bruk på alle samfunnets områder, er andre politikkområder minst like viktige.
Vår undersøkelse i norske departementer viser store forskjeller i forskningsbruk mellom politikkområder. Dette kan skyldes ulike kulturer, praksiser, kunnskapsbehov og kjennetegn ved politikkområdene i seg selv. Vi mener at det er betydelig potensial for mer systematisk læring på tvers.
En mer generell anbefaling er at tiltak for å skape samfunnseffekter ved hjelp av forskning tar brukersiden mer på alvor. Hvordan kan forskning bedre bidra til brukernes absorpsjonsevne? Kan politiske virkemidler tydeliggjøre og formulere brukernes behov, og gjøre også dem kunnskapsbaserte? Dette er spørsmål vi håper vil få en større plass i den viktige debatten om forskningens samfunnsrolle.
