Debatt ● Axel Hjelme
Hvilke utdanningsgrupper vil dere løfte, Unio?
Unios budskap i denne streiken er at de ønsker å løfte «utdanningsgruppene», men det er høyst uklart hvem de med det egentlig sikter til, skriver NTL-medlem ved Universitetet i Oslo.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I likhet med alle fagforeninger jobber Unio for å bedre lønnsvilkårene for egne medlemmer. Det skulle bare mangle, og NTL gjør naturligvis det samme. De vanskelige vurderingene tvinges imidlertid fram når en ikke klarer å presse opp de ytre rammene for oppgjøret, og det må gjøres prioriteringer om hvilke grupper en skal løfte.
Unios budskap i denne streiken er at de ønsker å løfte «utdanningsgruppene», men det er høyst uklart hvem de med det egentlig sikter til. Det kan virke som de ikke helt har tatt inn over seg at denne konflikten finner sted i statlig tariffområde, hvor over tre fjerdedeler av de ansatte har høyere utdanning i dag, og andelen er raskt stigende.
Om de har tenkt å kompensere for manglende lønnsutvikling blant «utdanningsgruppene» ved å omfordele fra gruppene uten høyere utdanning vil det med rette kunne kalles usolidarisk.
Heldigvis (eller kanskje dessverre for noen) er dette et lite sannsynlig scenario. Lønnsmassen til statlig ansatte med utdanning fra grunnskole og VGS er rett og slett for liten til at en omfordeling vil kunne monne, selv om man skulle ønske å skjære aldri så dypt. Muligheten som da står igjen er å omfordele mellom ulike grupper med høyere utdanning.
Og det er her Unios retorikk blir tåkete og vag. For hvem er det de mener ikke skal få ta del i lønnsveksten?
Akademikerne er her forbilledlig ærlige om at de ønsker økte forskjeller og at det er ens individuelle markedsposisjon som skal være styrende for lønnsnivået. Dette er en politikk som også mange Akademikerne-medlemmer vil gå tapende ut av, men de vet nå i det minste hva de går til. Når Unio nå, sammen med Akademikerne, går ut i streik for en tariffavtale med utelukkende lokale forhandlinger (uten streikerett!) er det et stort skritt mot å totalt underkaste seg denne markedslogikken. Men vil Unios medlemmer egentlig tjene på dette? Noen ja, men lagt fra alle.
Men vil Unios medlemmer egentlig tjene på dette? Noen ja, men lagt fra alle.
Axel Hjelme
I debatten pekes det til stadighet på angivelige rekrutteringsproblemer i staten som begrunnelse for Unios nye lønnspolitikk. Da er det symptomatisk for forvirringen at Unios forhandlingssjef Klemet Rønning-Aaby i en podcast peker særlig på rekrutteringsproblemer innen IKT.
Har han glemt at disse i liten grad er organisert i Unio? Ved UiO er f.eks. 37 prosent av de ansatte i IT-avdelingen organisert i NTL. Akademikerne følger like bak, mens Unio kun organiserer i underkant av 9 prosent. Er Unios brede medlemslag innen humaniora og administrative yrker med på denne prioriteringen?
Unio peker også på at lønnsutviklingen blant vitenskapelig ansatte er for svak. Det er nok tidvis sant, men igjen er det verdt å påpeke at «vitenskapelig ansatte» er en sekkebetegnelse som dekker over et mylder av ulikheter innen alle tenkelige fagfelt, av stillingskoder, fast og midlertidig i ulike stadier av karrieren, og ikke minst med svært ulik lønn. Og dette perspektivet er totalt fraværende både i Unios retorikk og kunnskapsgrunnlag.
UNIO referer til rapporter fra ISF og SSB for å forsøksvis underbygge deres standpunkt. Men ingen av disse rapportene tar for seg ulikhet i lønnsutviklingen mellom de ulike vitenskapelige stillingskategoriene.
Det gjør derimot FAFO-rapporten Lønnsutvikling i det statlige tariffområdet, og her går det klart fram at mens stipendiatene og postdoktorene har hatt en negativ lønnsutvikling i perioden 2016-2019, er professorene og førsteamanuensene (sammen med ledere) blant lønnsvinnerne.
Man skulle da kanskje tro at det var stipendiatene og postdoktorene Unio ønsket å løfte, men den gang ei. Unio benytter seg nettopp av lokale lønnsforhandlinger til å unnta grupper av midlertidig ansatte helt fra generelle lønnstillegg. At stipendiatene heller ikke når opp med individuelle krav er en kjensgjerning. I 2022 fikk kun 12 av over 1100 stipendiater på Akademikerne og Unios avtaleområde ved UiO et individuelt opprykk. Dette er illustreres godt av tillitsvalgte i Forskerforbundet som anbefaler dem å rett og slett ikke kaste bort tida på å legge inn krav, med mulig unntak for «eksepsjonelle folk på stipendiatsiden».
Ulik lønnspolitikk treffer ulikt, og der Unios politikk kanskje treffer godt hos en professor på tampen av karrieren, søker NTL en lønnspolitikk som blant annet treffer bedre hos stipendiater og postdoktorer i etableringsfasen. Inkludert de av oss som er litt sånn midt på treet.
